Da ble det jul, igjen

Vel, nok en jul oversttt. Ir feiret vi sammen med noe av slekta p fattern sin side av min ganske s imponerende stamtavle. Jeg kan ikke klage. Ingen krangling, god middag og brus. Jeg var ogs mye mer takknemlig for alle gavene jeg fikk, enn tidligere. JA TAKK, til bker og klr. Min strste skrekk er f gavekort, for det trr jeg ikke bruke uansett.

Jeg har en plan om bli mer spartansk itilegg. Ikke s materialistisk. Det er jo bare ting. Hjemme kledde jeg opp hunden, sov til klokka 2, og lagde egg til frokost. Ogs tenkte jeg p alle de som ikke er s heldige som meg. Selv om jeg egentlig har hatt jul langt opp i halsen jeg og. Hatet den, til og med. Men jeg tenkte p de som sitter alene. Fy, den flelsen er ikke noe god. Jeg har vrt ensom, generelt ensom, og ja, det var dnn.

Jeg var i det minste takknemlig denne julen. P ordentlig. 100%. Jeg har det jeg trenger og mye mer til. S, akkurat n funderer jeg p om jeg skal ommblere rommet nr jeg kommer tilbake til Melsom. Jeg har litt lyst p dobbeltseng, men det er det ikke plass til. Ogs har jeg lyst f det til ja, se bedre ut. I det siste har jeg blitt litt mer intressert i interir. Jeg tror det er etter alle de krise tilbakemeldingene p romsjekkene. Jaja. Livet gr videre. Rotete soverede eller ei.

God jul (litt p etterskudd, men)

A blessing and a curse?

Det er jammen meg teit. Helt hysterisk latterlig. Hvor opptatt jeg er av alltid vre tilstede p mobiltelefonen min, av alltid vre oppdatert p alle mulige sosiale medier til enhver tid. Det er jo fint, fint at jeg fr flgt med p vennene mine som bor flere mil unna meg, og at jeg kan se tilbake p mine egne opp og nedturer. Fint dokumentert. Snapchat. Instagram. Facebook. Jodel. Weheartit. On and on it goes.

Snapchat har n begynt bruke betinget forsterker. Genialt. Ugjennomskuelig er det ikke. Det har fungert ovenfor meg og halve resterende Norge, selv om det egentlig er ganske latterlig. Jeg klarer ikke vre uten internett i en dag lengre, i frykt for miste streakene mine p en virtuell app! Hva i? Her en helg nr jeg var i Oslo hadde jeg ikke 4G, og jeg bodde ett sted uten nett. Jeg ble helt stressa, og mtte f ei vennine til logge inn slik at jeg skulle beholde streakene mine med en hel haug mennesker.

Betinget forsterkning. Egentlig er det rimelig sleipt. Og dokumentert fungerende. Jeg bruker det ovenfor min egen hund hele tiden, s nr skaperne av snapchat bestemte seg for det samme, vre seg bevist eller ubevisst, tror jeg jeg skal gi de en klapp p skuldera for gjre oss enda mer opphengt i snappe. Det fungerte jo. Dessverre for meg, som febrilsk prver og beholde alle de fine uteknologiske tingene som jeg en gang likte s godt.

Jeg er ikke helt sikker p om det er en negativ eller positiv forsterkning da. Kanskje det er en kombo. Fordi fr jeg sendt den jvla (unnskyld for fy-ord) snappen, s fr jeg jo en slags belnnede stimulus i form av at snappen beholdes. Eller kanskje, kanskje er det negativ forsterkning - fordi timeglasset forsvinner dersom jeg fr sendt snappen i tide, og timeglasset er utelukkende ubehagelig! Tross i at det ikke er noe aversiv, alts, det er ikke fysisk. Selv om man gjerne blir pfrt undvendig mye stress.

S da styrker snapchat responsen min, og jeg blir enda mer opphengt i ubetydeligheten, mobiltelefonen min. Det er jo ikke Jack (ja, den har til og med ett navn... litt fordi den fikk det nr meg og ett par venner drev og diskuterte hvorvidt vi var mobilavhengige. Og jeg kom med at mobilen min hadde seprasjonsangst, med en eller annen anledning) som burde vre det som betyr noe for meg. Men faktum er, smarttelefoner er en uhyggelig stor del av dagene vre. Alt er online, for tiden.

Skal jeg vre rlig, tror jeg ikke det gjr s mye. S lenge man evner legge fra seg mobiltelefonen, nyte godt selskap, ta en tur i skogen gjre ting man synes er givende. Tross alt, smarttelefoner er en stor del av begivenhetene for dagens generasjon, og det som alt annet har sine pros and cons.

Litt regnvrsmusikk

Det ser ned utenfor vindu, eller ser er kanskje ta litt vel hardt i. Etter at jeg flyttet har jeg begynt fle meg s smtt hjemme, f ett snev av nostalgipreg nr det frst regner. Nr jeg fr brukt oljehyre og paraply. Litt vestlending er jeg da fremdeles. Selv om jeg inns at det var en stund siden sist jeg var hjemme nr jeg hverken kunne koden p dra, eller visste hvor serviset n stod. Det regnet da. S jeg mtte bare le litt. Og jeg har n inntatt flere kopper med rykende varm te, spist nringsrik og smakfull frokost, jeg har til og med sovet med nytt sengety (som jeg ikke hadde vasket og lagt p selv)

Ogs er hunden min inne. Litt frihet fra den konstante, gnagende drlige samvittigheten min nr hun str i brakkene p skolen. Selv om bikkja bare logrer fornyd. Hun fr da vrt litt familiehund i feriene, og det tror jeg er bra for bde hennes og min indre stressfaktor.

Selv om pelsen blir dyvt bare av en liten svipptur ut for gjre sitt forndne. Og hunden kryper sammen som den franske madammen hun er, i misnye over at det kan finne p regnes p henne!

Jeg har ogs skrevet en halvferdig liste over nyttrsforsett (som antakelig holder en uke) og de har forandret seg rten hakk siden sist nyttr. Selv om klassikerne om bedre helse fortsatt str der, da. Hvem skal vel ikke trene neste r? Jeg har i det minste en plan om det. S vi fr se hvor god selvkontroll jeg har. Plutselig fr jeg tidenes motivasjonsboost. Selv om jeg vil ha god helse, ikke en smashing sommerkropp (er jo ett bonus, da)

En kompis skulle ha meg og ett par venner med jogge til Gaustadtoppen, ett rimelig ambisist ml, men det er i det minste motivasjon, haha. Ogs skal jeg ikke nekte for at det hres utrolig morro ut. Det er jammen enda en ting jeg savner med Vestlandet, fjellene! Og kunne g ut og ha fjell vandre i. Melsomskogen er jo bare ren flatmark.

Vilja

20. August. 2016

Jeg startet p en reise. Jeg tok med meg ett levende individ som hadde bodd i flere hjem tidligere, en hund som virket vimsete og litt teit, men jeg s noe i henne. Jeg vet ikke helt hva det var. Men hun var noen jeg var villig til kjempe for. Det skulle vise seg og bli en mer motgangsfylt kamp enn jeg noengang behvde og ta med en schfer. Kanskje jeg burde valgt en enklere hund? Har jeg noen ganger tenkt. Men nei, for jeg fler jeg passer sammen med hunden min. Jeg fler en kjemi jeg bare hadde en sjelden gang p agilitybanen med min tidligere bestevenn. Ilpet av de fire mnedene som har gtt har jeg vurdert og slutte helt med hund, men jeg slo det fort fra meg og bestemte meg for slutte med omges steder som fikk meg til tvile p bde meg selv og hunden min. Noen ganger m man revurdere drmmene sine, og veien man har pekt ut for seg selv. Samme hvor bittert det er og hvor lei seg man fler seg. 20. August 2016 hentet jeg en hund som svidt kunne sitt. N kan hun til og med logre, det er rrende. Det er ikke snn at hun str til de perfekte idealene for den rosa drmmen vi alle har. Men hun er en lykkelig, lydig hund til tross for en oppvekst i bur og brakke p en internatskole. Og jeg har mange fine minner sammen med henne. Og flere, flere skal det bli. Hun er kanskje til tider ett esel, og en sta jvel, men hun har ogs yeblikk hvor hun er ufattelig hengiven. Hvor hun jobber slik at jeg nesten fr trer i ynene. Og nr jeg ser tilbake p hvor vi var, ser jeg en enorm forandring. Det er som se tilbake p en annen hund. Vi er blitt en ekvipasje, istedenfor to kranglefanter som ikke er enige med hverandre.

Jeg har ledd, bannet, smilt, kjeftet, grtt og danset. Vi har hatt vre argumenter om at NEI! Madrassen er ingen middag, NEI! jeg er ikke til for hoppes p. Og man apporterer apportbukker ikke flasker!

Vi har ogs hatt treningskter hvor jeg nrmest har hylt av glede fordi alt har fungert utmerket. Hvor jeg har flt at vi har funnet bobla vr og handlet i ett med hverandre. Jeg har lrt en hel haug av denne hunden, bde om meg selv og tusen andre ting. Jeg har trent, jeg har prvd meg frem og jeg har blitt stende og frustrert dra meg selv i hret i hp om finne ut hva jeg som hundetrener m forbedre. Jeg har ledd av hundens pfunn, og av mine egne tafatte forsk p trene henne. Heldigvis er hun talmodig mens jeg knoter meg frem!

Jeg har sett meg blind p henne mens jeg har tenkt at ingenting fungerer. Ogs har en eller annen banket vett i meg og bedt meg se tilbake p utgangspunktet.

Alt i alt, er jeg veldig stolt av min lille shitkid (som ikke er noen shitkid lengre) og nr vi drar hjem til jula skal hun rett i dusjen for hun lukter helt sinnsykt hund!

Long time no see

Denne uken har vrt en loop av intellektuellt fengende underholdning i bde tekst, film og diskusjon. Igr i engelsken satt jeg og tre andre igjen etter at timen var ferdig, fordi vi var s revet med i filmens tematikk og plotlines, det var intenst. Jeg har aldri sett eller hrt om filmen Disconnect fr, men den traff meg virkelig hardt, kanskje fordi tematikken er Internett og dets pvirkning p mennesker i dagliglivet. Og jeg, jeg er en internet addict. Etter ha sett filmen helt til slutten ble jeg sittende igjen med tusen ubesvarte tanker, sprsml og intrykk. Jeg lever meg s ufattelig latterlig inn i hver enkelt karakters emosjonelle tilstand at jeg ikke klarer se slike filmer med mindre noen bokstavelig talt tvinger meg. Det var mange ganger jeg gjemte ansiktet, ynket meg og smgrt. For herregud. Det var en jvlig film. Og den var jvlig bra ogs. P slutten satt jeg der og funderte, og gjennom hele dagen spilte scener seg igjen og igjen i hodet mitt. Ben Boyd, som tok livet sitt fordi noen opprettet en falsk profil og spredde sjinkanderende bilder av ham til hele skolen. Mike som forskte vre ordentlig, men ble revet med av sin bestekompis Frye. Foreldre som ble kjent med barna sine gjennom den virtuelle verden. Og, det vrste er - det er jo snn det er. 2016, hvor internet kan fortelle deg mer om en person enn noe annet. Selv om man kan fremstille seg selv akkurat som man vil, er man alle litt kjendiser som eksponerer livet sitt i strre eller mindre grad.

Idag var vi i samarbeid med den kulturelle skolesekken p forestillingen Pavlov's tispe. Og dette var ogs en svrt...aktuell forestilling. Den tok opp det med fordommer, og hva som definerer hvem vi er. Den var ogs fengende, og tankevekkende. Jeg vet jo at jeg har fordommer. Det er jeg ikke stolt over, men jeg er ganske bevist p at de er der, selv om jeg prver unng dem. Jeg tar meg selv i vre ett drlig menneske til tider, men jeg tar ogs meg selv i vre ett bra ett. Og jeg fokuserer p de bra tingene jeg gjr. Klikkertrener meg selv litt. Det var ihvertfall en forestilling som falt i smak for min del. Det er rart det der, hvordan alle oppfatter ting forskjellig.

Den siste uken har ogs ett sprsml fenget meg i stor, stor grad (kanskje fordi jeg er litt sr)

Tegn ett monster. Hvorfor er det ett monster?

Snn ellers har jeg lidd litt under konseptet skrivesperre, men den har lsnet litt n. Ting gr s bra for tiden at jeg ikke har vrt i mitt dype skrivehjrne p en stund, men jeg har fortsatt lyst til skrive. Jeg digger jo hvordan jeg kan fortelle gjennom pennen min, og fenge og forskrekke.

Vilja er blitt en dannet frken. Eller, vi har kommet oss til det stadiet hvor vi sammarbeider. Det er ikke lengre diskusjon, det er harmoni. Selv med noen sprell og pbelstreker, er det ikke litt sjarmen i det? Hun fungerer. Selv om det er mye iblant. Og vokse opp p en internatskole har sine pros and cons, men hun er i det minste ufattelig fleksibel.

En desembernatt.

Jeg husker en desembernatt, en desembernatt opplyst av gatelykter og det hvite snlaget p bakken. Det var en av endelse krangler, en av endelse streifrunder mens trene mine frs til is mot den skjre huden min. Jeg lp, ikke visste jeg hvor jeg skulle dra, og i lomma ringte den gamle nokiaen febrilsk. Ord, ord var min beste venn og vrste fiende. S mye kunne ligge i dem. Og mens jeg lp, lot jeg trene trille mot det hvite pudderet p bakken. Jeg ville ikke ta telefonen, ikke engang se p tallene som lyste opp p displayet. Men, jeg visste at konsekvensene som ble talt opp bare ble vrre og vrre desto lengre jeg lp. Med hikstende hals, og frostsky ut av munn. Jeg overreagerer. Jeg har det bra. Bra. Bra. Mens en liten, lav stemme innerst inne i meg skrek og hylte NEI. Desember. Lukene i kalenderen p veggen, tallene mot skrekkens time. Jeg hrte det hvine i dekk bak meg, og stemmer som virret seg i mellom. Jeg ville ikke bli fanget. Jeg ville ligge blant snkrystaller, bli dratt inn i ett parallelt land. Hovedpersonene i bker var jo som meg, men de fikk mte den de var i ett land med magiske vesner. Jeg, kom aldri til Narnia igjennom klesskapet. Jeg var bare en forvirret, gammel sjel fanget i en ungjentes kropp. "Du har husarrest" Det betydde og se inn i veggen p rommet, fantasere om hvem som bodde inni kottet mitt. Om ulver i veggen, eller andre uhumskheter. Enda en desembernatt, enda en uke med lilla pynt og nissen som s fortvilet ut p trappa.