Enda en trtte-tirsdag

Den siste timen har jeg brukt til og se p talkshow om kjendisdrama, snakk om avkobling. Gamle episoder av mennesker som diskuterer Paradise, Farmen og hvem-vet-hva. Det vrste er at jeg synes det er litt okei innimellom. Og se p noe, som ikke egentlig er noe big deal. Ogs har jeg stappa i meg svensk sjokolade og en Pepsi Max, fordi....jeg kan. Nr jeg bodde hjemme pleide jeg og fylle opp badekaret, ta med meg en iskald vannflaske og se p MasterChef! N har jeg hverken badekar eller viaplay, s jeg ser all halvveis utafor og halvveis innafor reality p YouTube, jeg. Det funker, det ogs. Jeg vet ikke hvorfor, det er bare fint og kunne se p ting som liksom ikke betyr noe. Snn egentlig. Jeg har ledd litt, kommet med noen annerkjennende nikk og holdt meg for ynene.

Ellers, har skoledagen gtt radig fort unna. Jeg stod opp 08.00, som vanlig rakk jeg skolen med ett ndskrik. Jeg kom til og med fr lreren.

Som sagt har vi hospiteringsuke for de lokale 10. klassingene. Husker altfor godt hvordan den hospiteringen var, jeg digget det, faktisk! Fordi nr jeg selv hospiterte p vgs'er, ble det liksom ikke til at det var jeg som var teit. Jeg pratet i vei med mennesker, lo, og var for en gangs skyld ikke en raring. P en mte. Selv om hospiterings-dagene mine p Melsom var ett kapittel for seg selv. Jeg er ikke flau over det, lengre, da. Jeg kan le litt av min egen introverte sjel. Ogs er det greit. Livet har gtt videre siden den gang. Jeg har jo ftt etablert meg, n. Ftt en sosial omgangskrets. Mtt nye mennesker, ja.

Vennina mi har ftt brennkopper, og mtte i den anledning ha masse plastre over hele ansiktet. Jeg bestemte meg for vre litt moralsk sttte, s meg og Kaja kjrte stiiil som plaster-gangstere idag, as. Flte meg egentlig ganske fancy, fr utfordret hva jeg selv trr. Litt som nr jeg en dag p ungdomsskolen bare "fuck it, n tar jeg p de jvla brillene"

S vi vandret rundt p Melsom, med 10. klassinger p besk, og kjrte virkelig tape-it-mote.

Jeg har faktisk begynt f orden p treningsloggen til Vilja, ogs. Men, fordi hun vipper i faresonen for pdra seg kennelhoste, blir det ikke noen onsdags-trening p oss denne uka. Kanskje like greit, siden vi har hund hele uka.

....

Jeg har ikke skrevet p en god stund n. Uansett hvor mye jeg har stirret p skjermen foran meg, har det ikke kommet en eneste brukbar setning ned p det blanke arket foran meg. Jeg tror det kalles skrivesperre, p godt norsk. En sjeldenhet for mitt vedkommende, men det ble n en gang snn. It happens, it happens. Det er liksom ganske stille i hodet mitt, samtidig som det banker og dunker med tusen tanker p n gang. Stille storm, p en mte. Det eneste skriftlige jeg har mekket sammen var en novelle i norsk, og noen ord i treningsloggen til meg og Vilja. Ellers er det hospiteringsuke for 10. klasse p Melsom denne uka. Og vi er vel skolens heldige amassadrer. Jeg trives, men jeg er ogs klar over skolens mange utfordringer. Vi er en gjeng forskjellige mennesker, med forskjellige utgangspunkter og mlsetninger. God blanding. Litt av hvert.

Det siste ret har gtt fort, 24 timer er plutselig utrolig lite tid. I helga var jeg tenring, p ordentlig. For snn, 4 gang i mitt liv, ellerno. Det er ikke mange netter jeg har vrt oppe til 4, med venner. Faktisk, har all nighterne mine for det meste handlet om studier, yay. Ikke n, da. Jeg vet ikke, jeg. Livet gr videre, selv om jeg er i den diffuse "jeg vet ikke" boblen. Hvor absolutt alt er uklart. Som om mitt perspektiv p verden har blitt ett eneste stort sprsmltegn. Hobbyfilosofisk. Jaja. Vi talast, dere!

Tanker og funderinger

Denne helga skal jeg bruke p gjre ingen verdens ting. Som ett menneske som fr hadde hver helg som en slik helg, er det ganske slitsomt med flere baller i luften p en gang. Men, jeg liker det. Liker og ha det litt hektisk. Selv om jeg kanskje ikke har like mye tid til og pleie vennskapene jeg har gjennom sosiale medier. Jeg tror vennene mine derfra er veldig klar over hvor mye jeg verdsetter dem, likevel. De vet at livet forandrer seg. Og at jeg heier p dem, slik de ogs heier p meg. I det siste har jeg hatt tusen ting og gjre. Jeg var en periode s sliten, det var helt tragisk. Men, ting begynner og g seg til. Jeg gjr det forholdsvis bra p skolen, tror jeg. Vi fr ganske lite karakterer. Men, det er helt greit. Vi har jo ganske mange praktiske fag. Og, jeg m si at jeg trives med det. Selv om jeg merker at naturbrukselever egentlig fr veldig mange fordommer mot seg. Gr man natur, s sliter man p skolen, eller s er man litt rar. Og, jeg passer kanskje godt inn under den stereotypen. Jeg er jo litt smrar, men, hva er egentlig normal?
Jeg er ikke dum. Jeg gr faktisk ofte under kategorien ``skolelys`` selv om jeg ikke er noe mattegeni. Det er ikke min feil, det tror jeg faktisk bunner ut i at jeg ikke har grunnmuren. Jeg har aldri blitt hentet inn i matten. Men, jeg har jobbet med den.
For tiden, aner jeg ikke hva jeg skal utdanne meg til, heller. Jeg er i en periode hvor det jeg alltid har sagt at jeg vill, stiller sprsmltegn til meg selv. Er jeg egentlig skikket til militret? Jeg aner ikke, jeg. Aller helst skulle jeg nske at jeg ikke trengte og vokse opp, men snn vet jeg jo at det ikke er. Alle m bli voksne. F seg en utdannelse. I mellomtiden skal jeg nyte vgs. ja, for det fles jo ikke ut som om jeg gr p noen skole. Det fles ut som om jeg er p sommerleir. Haha. Jeg har oppndd det jeg ville - en ny start.
Jeg er fortsatt en litt klein person. Men, jeg har veldig mye selvironi, og jeg liker og se p meg selv som ett forholdvis OK menneske. Selv om jeg har mine ting. Det har alle. Selv om sosiale medier noen ganger kan f det til se ganske glamorst ut. Man viser jo bare det man vill, gjennom internett. Jeg har ikke angst, eller depresjoner - men livet mitt kan ogs vre litt fullt av motgang iblant.
Planen er jo alltid at det skal g p skinner. men, s blir det en berg og dalbane, og det er jeg egentlig glad for. At jeg fr livserfaring, og vokser p den. At jeg kan vre ett barn, selv om jeg m vokse opp samtidig. Jeg har jo mistet mye av ungdomstiden min til og sitte inne bak en mobilskjerm, samtidig som det har gitt meg mye. Jeg vet veldig godt hvordan det er og fle seg som ett spkelse. Men, det har kanskje gjort meg litt for uselvisk. Jeg m ve meg p vre litt mer egosentrisk. men, det handler om en fin balanse. I guess.
 
Jeg har lest gjennom gamle noveller, og jeg har skrevet litt p ett nytt skriveprosjekt, som jeg ikke vet hvor ender. Jeg har mange ideer, men det er ikke alltid like lett og f pennen til flyte over papiret uten noen som helst problem. Det er jo en prosess. Og, lille meg har enda s mye lre. Selv om jeg alltid har ftt mye positiv kritikk p tekstene mine i skolesammenheng, og egentlig av familiemedlemmer ogs. Det er det og f det til flyte akkurat snn som jeg vill. Jeg vet ikke, jeg skal skrive litt i dag. Spise chips fra first price, stikke ut en tur med Vilja, som er hunden min, og kanskje se en film.
Og jeg er s takknemlig, for alt jeg har ftt oppleve. For at jeg fortsatt vokser. For at jeg fortsatt finner min plass i hverdagen. Og for at jeg har litt selvinnsikt, i hvert fall. Haha.
Vi snakkes a!

P vgs har vi 10% slumring

Det str 5 p prven min idag. Ikke 6. Er jeg dum, da? Er jeg dum som ikke vill la meg selv defineres av ett tall p en elektronisk dataskjerm? Det tallet skal jo fortelle meg hvor dyktig, eller drlig, jeg er. Mens de voksne sier fy for "rate meg" innlegg p Facebook, blir vi ratet i vr evne til og lre. Vi blir kastet inn i ett system hvor ett tall, tallet 6, er alt vi streber etter. For da blir kanskje mamma og pappa stolte. Og lreren fornyd. Da har man prestert, da kan man bare kaste seg inn i en ny bunke skolearbeid. Hvor alle, absolutt alle, blir bedmt likt. Men, jeg er ikke noe mattematikk geni, og han bakerst i hjrnet er ingen kunstner. Hvor tallene er alt som betyr noe, og man m bare vre flink.

Flink. Flink. Flink. Fritid, skole, venner, familie. Sjongleringen er ikke alltid like smertefri. Og lre noe, er ndvendigvis ikke mlet. Man skal bare f en god rate. En rate man kan vise hjemme uten og titte skamfullt i bakken. En rate man kan leve med selv. Ikke en som tvinger trer frem i yekroken, eller bli revet i biter i ren frustrasjon over at man ikke har prestert. Selv om man ikke har ftt ordentlig svn p flere dager, og fravret dunker faretruende p 10% grensa til Isaksen. En grense, som har lagt enda en vekt p skulderne til individene i generasjon presentasjon. Som om det ikke var altfor tunge vekter der fra fr.

Man ser ingen utvei. Annet enn enda en all-nighter for og kunne stoffet, og gjre det tlig bra p prven neste dag. Det er ikke lengre fordi atomer er spennende man leser, det er fordi man ikke vill ha lavere enn 5. Og forsover man seg, vet man at man snart fr ett varselbrev i posten. Ett varselbrev, som fr en til og lure p hva poenget i det hele tatt er. For fr man IV, hva da? Hva gjr man egentlig da?

Frustrere ungdommer, noen dropper ut, andre drar p skolen syke og fravrende. Fysisk til stedet, men ett helt annet sted mentalt. Med ett kende press p at alt skal vre perfekt. Og selv om vi er Norges fremtid, blir vi ikke lyttet til. Annet enn ett klapp p skuldra og en kommentar om at "Det er fint og se at norsk ungdom viser engasjement" Kanskje vi burde ftt noe ut av engasjementet vrt? F se at stemmene vre faktisk betyr noe.

Jeg vill ha en utdannelse. Og helst uten en eneste dag med fravr. En dag med fravr, det trr jeg ikke ha. For hva om, hva om jeg tilfeldigvis bikker over grensa - som er en risiko en yrkesfag elev som meg ikke kan ta.

Vitnemlet mitt burde vre perfekt. Men, det kan det ikke bli. For 6-er i alle fag, og null timer fravr, det er ikke meg.

Det er absurd. At noen timer kan ha s store konsekvenser for livet mitt videre. At norske politikere forventer at alle har god helse, og at alle, kan ta seg turer til ett legekontor i tide og utide. At man, skal ha konomiske utgifter fordi man er syk.

Men, jeg har jo gtt p skolen bde nrmest utbrent og kvalm. Og selv om jeg ikke er der mentalt, som burde vre mlet, har min fysiske tilstedevrelse surret rundt i skogen fullstendig fravrende.

Klasserommet er fullt. Det er bare det, at over halvparten er smsyke. Og ingen av dem burde egentlig vrt p skolen. Men redselen for fravrsgrensa overvinner 39 i feber, og hosting og harking. Og noen ganger m lreren si at man skal ta turen tilbake til senga, for vre p skolen er idioti.

Det er ikke sunt. Har dere ikke hrt om "flink pike syndromet" og generasjon presentasjon? Det er oss. Vi VIL prestere, vi VIL vre bra nok. Dette er en vekt som bare fremmer frykt og frustrasjon. Og motlshet.

En gang tar vi over Norge. En dag er det noen av oss som sitter p Stortinget. Jeg hper at vi husker p vre egne erfaringer med vgs da. Og jeg hper at vi enda henger sammen, tross i hvor langt vi presser oss selv.

Vi har 10 % slumring p fremtiden vr. P om vi kan karaktersettes i ett fag. Det, er ganske absurd.

S, hvem er du?

"Du er snn"

Men, er jeg virkelig det?

For hvem er jeg, nr du ikke ser.

Hvem er jeg, nr ingen yne er vendt mot meg.

Hvem er du?

Hvem er du nr ingen ser.

Hvem er du nr ingen vet.

Hvem er du, alene.

Hvem er jeg, nr ordene sitter fast.

Hvem er jeg nr ordene bruser ut.

Hvem er vi nr vi str sammen.

Hvorfor m man, f en merkelapp?

Hva om jeg - vil vre fri.

Hva om jeg vil - kaste merkelappen.

Kanskje sier det, noe om hvem jeg er.

Og hva om du, har en ny.

Hvem er du, som sitter der.

Hvem er du, som spr om det gr bra.

S mange historier, s mange slag.

Og sprsmlet surrer og dirrer og durer.

....For hvem er egentlig jeg?

Og hvem er meg, og hvem er ett speilbilde i noens illusjoner.

10 lrdommer fra 2016!

Jeg hper jeg aldri slutter og utvikle meg som person, helt serist! Det er utrolig kult at man gjennom livets vei, tar turer innom alle mulige faser, og danner en ganske kul, egen historie. Og... siden 15. November 2015 til 15. November 2016, har jeg lrt mang en ting og bde meg selv og menneskene rundt meg. Kanskje mest om hvem jeg er, selv om jeg ikke er helt ferdig med og finne meg selv. Noen ganger lurer jeg nesten p om jeg har en kronisk identitetskrise, haha.

S, jeg tenkte og liste opp ett par av de lrdommene som er viktigst for meg personlig!

1. Man kan ikke rmme fra den man er

Man kan flytte fra Moi til Vestfold, eller fra Moi til USA - det man derimot ikke kan flytte fra er seg selv. Det individet man er, og de verdiene man har (og teite tabber) Man m heller lre seg og akspetere hvem man er, med feil og mangler, og mange positive egenskaper. Fordi man har seg selv med seg samme hvor man gr. Og vre noen andre? Det er utrolig slitsomt, og holder ikke i lengden. Be yourself! Klisje, men sant, det er det.

2. Ting ordner seg ikke av seg selv

Kjleskapet fylles ikke opp av seg selv, hvis man ikke stvsuger s blir det faktisk ikke rent, og hvis man ikke prioriterer og dusje, s fler man seg skikkelig skitten. Oppvasken tar ikke det selv, og ryddingen, gjr heller ikke det.

3. Det er OK og ikke ha det ok

Ja, kanskje har noen det vrre. Men hvis man fler seg nedfor, er det fullstendig okei! Og man trenger ikke vre konstant glad. Det er menneskelig fle!

4. Noen ganger m man gjre ting man egentlig ikke trr

Som ringe p drer, ta telefonsamtaler eller krangle med noen. En del av det og vokse opp er og st ansikt til ansikt med fryktene sine, og overvinne dem.

5. Man kan vre ett godt menneske, og likevel st opp for seg selv

Man trenger ikke og g overens med alle, og noen ganger m man legge til side hvor konfliktsky man er - og ta en fight. Og, faktisk - s er ikke verden delt inn i gode og drlige mennesker. Vi har litt av begge i oss, alle som en. Det er ingen som er helt "onde" eller tvers gjennom gode. Og det - det er greit!

6. Man m ta vare p seg selv, for og kunne ta vare p andre

Jeg kan ikke lpe p 4 timers tur, hvis jeg ikke har sovet p 3 dager. Da blir jeg syk. Jeg m passe p at jeg fr prioritert meg, fr jeg lper rundt som en strikkball for og gjre alle andre fornyde. Man gjr alt mye bedre, hvis man har husket og passe p at man selv er fit for fight!

7. Man kan ikke endre fortiden, men man kan gjre hva man vill med fremtiden!

Jeg kan ikke endre alle timene jeg har brukt p og nske meg det livet, som jeg faktisk n har. Men, jeg kan vre takknemlig for at jeg n har ftt det - og gjre mitt beste for og gjre den fremtidige meg stolt.

8. Noen ganger tar man feil

Man har faktisk ikke alltid rett. Det er ingen skam og snu, eller si at man tok feil.

9. Drlig samvittighet er og slse energi

At man har drlig samvittighet for sine egne meninger, eller hva man tenker... er strengt tatt ikke ndvendig. Alle tenker iblant ting de ikke er stolte av. Og, man kan ikke leve som en people-pleaser hele livet. Uansett om man prver.

10. Livet er en dans p roser (og tornene dems)

Noen ganger er det helt fantastisk, andre ganger stikker man seg p tornene i rosebusken.

NR MAN IKKE ER S ANNERLEDES LIKEVEL


Jeg husker enda at jeg satt i sandkassa noen meter fra huset vrt sammen med ei nabojente, og ble kasta stein p. Jeg husker at jeg ble kjefta p, for noe jeg slettes ikke hadde gjort. Og jeg husker at jeg aldri forstod helt hvorfor jeg var s feil, hvorfor jeg alltid fikk kommentarer jeg ikke forstod, nr jeg mtte sitte p den grnne skolebussen. Den bussen jeg absolutt ikke s noe poeng i og sitte p med. Ikke det, det hendte jeg fikk noen kommentarer utenfor bussen ogs. Jeg husker at jeg var redd for fotballer, og baller generelt. Og jeg var aldri med i gymtimene. Jeg var egentlig ganske feig. Jeg turte ikke og ta salto p trampolinen, eller vre med p tulleringing. Jeg stakk av fra skolen, og ble kjrt etter av lreren min, noe som i mitt hode var dypt urettferdig. Jeg husker at noen kort, som jeg ikke husker navnet p en gang, ble stjlet fra meg. Og at jeg tilbragte mang en dag i sauefjset.

Det flaueste jeg vet, som jeg egentlig har lyst til og bare glemme - er nr jeg prvde og vre kul. Nr jeg var med p og vre en drittsekk, og jeg flte meg kul i nyaktig fem minutter. Fr jeg inns hvor feil det var og si slemme ting! Men, de eldre barna gjorde det jo. Det hendte en gang, og aldri mer.

Jeg lot vre og g i en bursdag. Lite visste jeg at bursdager skulle bli noe jeg selv hatet, bare noen r senere.

Det er visse ting, jeg virkelig ikke er stolt over. Og de periodene hvor jeg ville vinne igjen en teit, ubetydelig status, er de verste. Jeg husker det, og jeg tror ogs det formet hvem jeg er, den dag i dag. Selv om jeg enda er a work in progress, herregud, jeg gr bare vg1. Men, sannheten er, at jeg er en fullstendig transformert person, fra 1 klasse p barneskolen... til n. Dog, vet jeg, at mange av verdiene mine er de samme fremdeles. Og teite ting, det gjr jeg enda.

Jeg var en ganske merkelig unge. Jeg ville heller sitte med en bok i ett hjrne, enn og sparke fotball i bingen. Selv om, jeg hadde ett hederlig forsk p og vre med p det lokale laget. Jeg kranglet med lrerne mine, og var til tider ganske slem mot dem. Og i 5 klasse hadde jeg lest ringenes herre, p engelsk. Jeg pratet med meg selv (det gjr jeg forresten enda)

Og jeg var litt smskeptisk til de eldre barna, p den lille skolen, som jeg aldri likte noe srlig. Det var en av barna i klassen under jeg syntes var forferdelig kvalm, og altfor hy i hatten. Og jeg husker at jeg en dag fikk nok, og derfor slo til ham...med den riva jeg tilfeldigvis hadde i handa. Han ble mye hyggeligere etterp. Jeg, ble litt skremt av meg selv. Det virket riktig, fordet, da.

Jeg hadde venner. Ikke at vi var srlig like. Men, jeg var med p ting. Sitte utenfor butikken, dra p ridetur, leke varulver i skogen. Og dra andre med p min alternative virkelighet. For fantasien, den hadde jeg i behold. Jeg fortalte merkelige historier, og ble slengt inn i drer. Jeg stirret lrerne mine i senk. Og var en rebelsk, liten, drittunge. Jeg vokste opp. Og de vokste opp. Og vi var plutselig vidt forskjellige mennesker, uten en eneste lik interesse. Vi valgte forskjellige veier. Mens jeg stod igjen og visste ikke helt hvem jeg egentlig var.

Men, barneskolen varer ikke for evig. Og det er ikke sikkert at de fire andre du gikk i klasse med, har noen interesse av og vre med deg. Hele sommeren 2013 gikk jeg rundt og tenkte, faen, faen, faen. Det var i den tiden, jeg, den idioten, hadde skaffet meg en IPod. Og med det...sosiale medier. Selv om nettvett, ikke egentlig var noe 12 r gamle meg hadde verdens beste forhold til. Faktisk, hadde jeg null forhold til det i det hele tatt. Jeg skulle ikke hatt internett, men, det hadde jeg.

De 3 neste rene skulle jeg derimot f oppleve hva internett kan gjre, og jeg skulle g fra en sosial person, til en som s vidt turte g den ene kilometeren til skolen. Og som kviet seg for g forbi bua der hvor elevene fra gamle skolen stod. Til en som alltid lurte p hvor jeg skulle gjre av meg. Og til en som var p fornavn med ensomhet. Og til en som ikke lengre pratet hull i hodet p mennesker.

Heldigvis, skulle disse rene forme meg til en bedre utgave av meg selv. Heldigvis, ble det r jeg kunne distansere meg til etter hvert. Men, nr jeg n leser tilbake p dagboken jeg da skrev, kjenner jeg at det knytter seg i brystet mitt. Tenk at jeg hadde det s jvlig, tenk at jeg s ofte hadde trer som satt fast. Og s ofte jeg spurte meg selv, kunne jeg ikke bare ha en, en person jeg kunne si alt til?

Jeg mtte mte min strste frykt hver dag. Menneskene i klassen min. Tankene mine, som jeg egentlig aldri fikk helt svaret p. Og jeg lurte p, hvorfor jeg aldri klarte og beholde vennene mine.

Jeg hadde Lis, da. Helt til jeg en dag fortalte noe, som mamma, dessverre, eller heldigvis, jeg vet ikke helt... fikk vite. Og jeg hadde Shanti. Takk de hyere makter for at jeg i det minste hadde en hund. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort hvis ikke. Friminuttene var kleine, og jeg hadde aller mest lyst til grave meg ett hull i bakken. Ikke det, jeg tok ikke noe srlig initiativ selv heller. Men, det blir ofte til at man ikke gjr det, nr man bare fler seg i veien. At uansett hvor man gr, blir det feil. Jeg hadde jo hatt venner, i klassen, fr i tiden. Men, de kjente ikke meg lengre, og jeg kjente jammen ikke dem heller.

Det klareste minnet er hvor malplassert jeg flte meg. Jeg flte at ett eller annet var fullstendig galt med meg. Og jeg ville veldig gjerne bli sett. Det er litt flaut n. Jeg kunne skrive da, og jeg oppdrettet instagram- brukeren @kanskjevilli. Der kunne jeg vre Villi, og ikke Natasha. Der kunne jeg vre en litt annerledes person. Og gjennom brukeren har jeg blitt kjent med utrolig mange mennesker, og jeg fikk sttte gjennom den virtuelle appen. Den fungerende online dagboken, var nrmest som en blogg, hvor jeg skrev om alle de fortrengte flelsene mine, til mennesker p andre steder i landet.

Merkelig nok, flere fortalte meg at de kjente seg igjen i det jeg sa. Noen sa til og med at de s opp til meg. Og da ble jeg ganske sjokkert, for jeg har aldri flt meg som noen man kan se opp til. Jeg har sagt ting jeg angrer p, og gjort ting jeg ikke er stolt av. Men som min gode venn Hanne sa, ``Du er faktisk ett menneske`` Og jeg vet jo at det stemmer. At verdiene mine, at det og vre ett menneske...noen ganger krasjer.

Selv om jeg vill vre bare snill, tvers gjennom god. S gr det ikke an. Jeg kan ikke vre verdens hyggeligste mot alle, fordi jeg m tross alt huske p meg selv. Jeg inns etter hvert at, jeg er faktisk ikke s annerledes. Alle ungdommer gr gjennom noen identitetskriser, hvor de skal finne seg selv. Jeg, som andre. Og for noen tar det lengre tid. Jeg var ett barn, og jeg er enda ett barn. Men, noen ganger, er man i sitt barnslige, forundrede sted, ganske srbar.

Jeg var ikke s sterk som jeg skulle ha meg selv til og vre. Og som den eskapisten, jeg er smertelig klar over at jeg er, ble lsningen at jeg skulle bort. Skulle ha muligheten til en ny start. S jeg pinte meg gjennom ungdomskolen. Og etter hvert ble jeg kjent med Anette, men jeg hadde bare henne. Det var bare henne jeg kunne g til. Og i timer uten henne, mtte lreren fortelle meg hvem jeg skulle g til. Selv om jeg aller helst ville g til meg selv. Jeg ville ikke vre til bry.

Min lsning var og flykte. Det var frst 3 r p en ungdomsskole som mtte overleves frst. Jeg inns etter hvert at alle flelsene jeg flte, kunne de andre, distanserte menneskene, rundt meg ogs fle. Og jeg inns at jeg fint kunne st alene. Jeg var ikke syk. Og vennene mine fra instagram, ble etter hvert nre. Plutselig hadde jeg noen og prate med, nr livet virket ut til og ha satt en malstrm rett mot meg. Internett- vennskap ble utveien min.

Jeg lrte ogs veldig mye - ironisk nok: om det og vre en venn. Om det og se dem som str i utkanten av rommet, og ta dem med. F dem til og fle seg inkludert. For, jeg levde jo selv som ett spkelse. Jeg som egentlig hadde s mye og si. Som leste alle artikler, og hadde s mange meninger. Jeg var der ikke. Hvis jeg en dag var borte, fikk jeg ikke fravr, for ingen registrerte at jeg var borte.

Jeg hadde det vondt. Og jeg flte meg alene. Alt, alt i denne verden var jeg alene om. Og stakkars meg, tenkte jeg. Fr jeg inns at man kan faktisk vre like alene, selv om man har mange venner.


N, er jeg nok mer Villi, enn jeg er Natasha. For Villi, var jo den utgaven av meg selv jeg hadde lyst til og vre. En sympatisk, stttende, sterk og selvstendig person. Jeg mter til tider enda Natasha, herregud, jeg er jo Natasha... men jeg mter henne nr jeg ikke klarer og f ordene frem. Nr de setter seg fast i halsen. Mens jeg er Villi nr jeg holder foredrag for klassen, nr jeg diskuterer, og nr jeg prater med mennesker rundt meg. Jeg er Villi nr jeg spr om og sette meg med noen. Og Natasha nr jeg velger og spise alene, for Gud forby at jeg skulle f nei. Eller ikke forst en sarkastisk kommentar. Jeg er Natasha nr jeg ikke har lyst til og g ute i gangen, for tenk om..tenk om... jeg kanskje mter ett menneske.

Jeg er Villi nr jeg har selvtillit. Og spr hvordan det gr. Poenget er, at jeg er mye nrmere den jeg vill vre, kanskje ogs den jeg har blitt.. en jeg var fr. Jeg ligger ikke lengre p gulvet p rommet, med alle de ubetydelige, teite, rosettene p veggen. N ligger jeg i senga, med en roomie p min hyre side, og hjemmet mitt er flere mil unna. Hvem skulle trodd at usikre, sjenerte, Natasha, skulle flytte til Vestfold... og f det fint? Jeg, som helst ble igjen i bilen hvis vi svingte innom butikken. P Joker her, vet jeg hvem de ansatte er, og jeg hilser og smiler nr jeg ser dem. Jeg har til og med noen og sitte med i lunsjen.

Jeg er, meg. Jeg er likevel ikke den meg, som jeg aldri vill se igjen. Eller, det er ikke helt sant. En gang i mneden er jeg Natasha. Det er oslo - helgene mine. Hvor jeg ikke vet hva jeg skal si, og ikke har lyst til og dra. Hvor jeg ikke pner munnen, fordi jeg vet at jeg ikke burde vrt der i frste omgang.

Men, selv om jeg er en eskapist, har jeg lrt noe veldig viktig.... man kan rmme fra dem rundt seg, men man kan faktisk ikke rmme fra seg selv. Man m snu blikket innover, inn mot seg selv. Fordi selv om man flytter flere mil, kommer man fortsatt til og vre den samme personen. Den personen som man egentlig kanskje ikke liker. Man er seg selv. Og man skal ikke behve og forandre seg til noen man ikke er.

Jeg er ikke noen fiksjonell karakter, og selv de, har sine issues. Jeg kan ikke bare tenke p alle andre, jeg m faktisk bry meg om meg selv ogs. Og noen ganger, s tenker man faktisk ting man ikke er stolt over. Men, det kan man holde seg til og tenke. Jeg vokser fortsatt, og hvem vet hvor jeg er om ett r. Fordi for ett r siden var jeg blitt bedre, men jeg var ikke bra enda. Men n, n har jeg det greit. Jeg har mennesker rundt meg som jeg er glad i, jeg har glede i skolehverdagen.. og jeg syntes det er helt greit og st opp.

Jeg har ikke noen Shanti lengre. Men jeg har Vilja. Og det fler jeg faktisk er mye mer riktig, enn hva Shanti noen gang var. Jeg vet det er litt teit og si. Men, snn er det.

Jeg kan ikke si hvor jeg er om flere r, det eneste jeg kan si, er at jeg hper jeg har utviklet meg som person. Og jeg hper at jeg har motbevist de som sa at hunden min ikke fungerte. Og s klart, jeg hper at jeg enda er glad. For det er s mye hyggeligere.

Og jeg hper, at hvis noen ser noen, som er litt som ett spkelse...ta dem med. Det kan vre mye verre en det ser ut som. Det er ikke ofte man har lyst til og vre den som alltid str igjen som ett stort sprsmlstegn i gruppeprosjekter.

Og, selv om de kanskje virker annerledes, antakelig er de faktisk ganske like deg selv. Nr man tenker etter. Vi er alle mennesker. Det, er det mange som glemmer.

 

Frykten.

Vi har alle en eller annen frykt, en eller annen ting som nrmest fr det til og svartne foran ynene ens. Min er latterlig. Min fr meg til og le litt, men jeg er like redd for det, selv om jeg ler ubehaget bort. Det kommer alltid tilbake. Jeg er redd. Ikke for edderkopper, hyder eller dden. Jeg er redd for og fle. Min strste frykt er flelser, og hva det innebrer. Paradoksalt nok. Teit nok. Hvem er redd for noe s, simpelt..? Simpelt, men komplekst. Jeg er jo ett eneste hav av flelser. Likevel, min strste frykt er nettopp... og fle. Miste meg selv i ett kaos av hva hjertet mitt, eller hjernen min, eller hva det n er som styrer hvilket humr vi er i, lager. S jeg prver og fornekte at jeg kan fle. Selv om jeg alltid er ett hav av emosjonelle tilstander. Jeg tror jeg alltid har vrt redd for flelser, helt siden jeg var ett lite barn. Jeg husker i det minste at jeg fornektet det. Meg? Jeg var aromantisk jeg. Jeg prvde i hvert fall og overbevise meg selv og familien min, og alle rundt meg, om det. Det, er jeg jo ikke. Jeg hadde ett hp om at jeg var det. Men, det er en grense p hvor lenge man kan lukke ynene for seg selv, og hvem man er. Og det er en grense p hvor lenge man kan leve p fornektelser, selv om jeg klarte meg relativt lenge. Eller, egentlig ikke. Jeg er redd for og vre lei meg, for det finnes alltid de som har det mer forferdelig. Og det finnes alltid de som har det bedre. Selv om jeg selv har sagt, at det er lov og ha det fett, og flt, selv om det finnes mennesker som er hyere oppe p skalaen enn hva man selv er. Jeg er redd for vre redd, for og vre usikker og ikke ha svaret p alt. Men det er en frykt jeg m mte hver dag. Jeg klarer ikke og stenge ute flelseskaoset, det flommende, brusende havet, selv om jeg gjerne vill. Fordi det skremmer meg. Det skremmer meg hvorfor, og hvordan alle de tankene, alle tankene kan f meg til og fle meg snn og snn. Jeg vet ikke, det er merkelig. Det er merkelig hvordan jeg sjeldnere og sjeldnere mter tomheten. Det svarte, bunnlse mrket, som jeg har smakt p. Jeg har bodd i det i ukesvis. Ting har sttt p pause. Jeg har sttt p pause.

For frste gang p en lang stund er jeg virkelig glad. Og det skremmer meg. For all gleden kan forsvinne. Man kan knipse med fingrene, ogs kan alt jeg setter inderlig pris p bare forsvinne. Forsvinne bort, bortenfor sol og mne. Og jeg kan ikke gjre noe med det. Det eneste jeg vet, er at jeg gjerne vill vre glad. Uansett hvor mye glede skremmer meg. Jeg kjenner jo melankolske tanker, og triste quotes, mye bedre.



For selv hvor velkjent mrket er, s er det kanskje p tide og la lyset vre den dominerende kilden. Uansett hvor mye det skremmer meg og mtte kjenne p det. En gang, en gang for mange r siden, har jeg jo hatt yeblikk hvor verden har virket som ett fantastisk sted. Jeg m vokse opp. Uansett hvor skremmende det er. Uansett om jeg m mte frykten, en av mine skumleste flelser. En flelse som kan bli en barriere for veien videre i livet. Selv om den bare er der som en forsvarsmekanisme. S kan forsvarsmekanismen vre en bremsepedal, det er ikke det den er til for.

Jeg vet ikke. Jeg tror tanken med dette var, at det er greit og fle. Og selv om det er skummelt. Er det helt innafor. Og selv om det er en ukjent flelse, s trenger en ikke fornekte den. Snn som jeg. Og noen ganger, er det ord, og tanker, man ikke fr til og spytte ut av munnen eller skrive ned p tastaturet. Og det er greit, det og.

 

 

Questions!?

Siste drikke? Cola. Flaskecola.

Siste Tlf samtale? Mutter'n.

Siste sms? "Hvorfor det?" fra Ada. Hun bor i samme gang som meg. Og gr i samme klasse.

Siste sangen du hrte p? Fragglerock, haha. Flte behov for litt nostalgi... Dance your cares away, Worry's for another day!

Sist gang du grt? Igr. Jeg s 'Pay it Forward' en av mine all time favs, men, det kom jammen meg noen trer av den. Jeg som ofte er helt flelsesls i grinefilmer. Den er fantastisk fin, anbefales!

Gtt ut med to personer samtidig? Jeg har ikke gtt ut med n en gang. Haha.

Hatt noen som har vrt utro mot deg? Neh, den erfaringen har jeg enda til gode.

Kysset noen og angret? Egentlig ikke.

Mistet en spesiell? Jeg har mistet mange. Og selv om de kanskje betydde masse for meg, gr livet videre, selv om ikke de samme menneskene str ved siden min.

Vrt deprimert? Jeg har ikke hatt noe depresjons-diagnose. Men nedstemt og mrk til sinns, ja, ja det har jeg vrt i perioder.

Vrt full kastet opp? Den har jeg ingen planer om og teste ut.

Favorittfarge(r)? Jeg liker ikke og favorisere. S jeg har ingen.

Ledd til du begynte grte? Oh yes! Og det er en helt fantastisk fin ting. Jeg elsker og le s trene spruter og magen kniper. Leve litt.

Mtt noen som forandret deg? Nei, og jo. Jeg har truffet p mennesker som har inspirert meg. Ialefall.

Funnet ut hvem dine ekte venner er? Jeg liker og tro at alle vennene mine er ekte. Det er de, til det motsatte er bevist!!

Funnet ut at noen har baksnakket deg? Skal jeg vre helt rlig, gir jeg litt f. Om noen vill bruke dagene sine p diskutere MEG, og ikke har noe bedre og diskutere, s fr de kjre p. Og noen ganger har jeg nesten fortjent og bli litt baksnakket. Selv om jeg selvflgelig foretrekker og f ting servert i trynet mitt. Direkte, og uten gjetteleker.

Kysset noen av dine venner? Niks.

Vil du forandre navnet ditt? For mye papirarbeid, haha! Nei, jeg hadde en periode hvor jeg ville det. Men ikke n lengre.

Hva gjor du p din siste bursdag? Jeg prvde og unng faktum at den fantes. At jeg ble 15. Ogs drakk jeg julebrus. Og var kjempeglad for godteri mutter'n hadde sendt med meg. Jeg var p arbeidsuke, nemlig. Det var nr jeg hadde venner, men ingen av de bodde nrme meg. Jeg husker det, bursdagsfeiringer gikk fra tidenes hydepunkt til noe jvlig.

Hva gjor du i gr ved midnatt? Overtenkte. Tok meg tid til la hjernen min kverne litt mer enn den burde.

Sist gang du s moren din? h, hstferien.

Finnes det noe i livet ditt du vil forandre p? Joda, det gjr det. Men det vill det alltid gjre. S det er bedre og godta at ting er som de er, og gjre det beste ut av det.

Morgenstund...

Jeg hrer vekkerklokka slumre i det fjerne, den jvla vekkerklokka. 07.00, 07.10, 07.20, 08.00. Hver eneste skoledag trekker jeg dyna rundt meg, mens det hviner fra mobilen som ligger p andre siden av rommet. Vinduet str stadig p gltt, og det kommer kalde gufs inn p rommet. Gulvet er beige, og det burde vrt stvsugd for en uke siden, men ingen har ftt seg til og ta tak i det. Ikke jeg. Ikke romkameraten min, som har sendt enn par blikk mot den snart overfylte posen med panteflasker. Og hintet til at jeg burde drikke mer vann. Ikke koffeinholdig brus og burn. Jeg bryr meg ikke. Det eneste jeg vill er og dra tilbake til ett svart mrke, ett svart mrke hvor det tidvis danser historier foran ynene mine. "Klokka er 8...." Jeg hrer en litt forsiktig stemme, mens jeg selv banner og steiker, mens jeg drar all min energi sammen til sette meg distr og disorientert opp i senga. Den senga hvor madrassen er skjev, og den senga som jeg har gjemt rten bokser skrot under. "Hunden!" "Ja, du rekker og lufte henne hvis du lper" Jeg har blitt god p det. Og lpe ned til fjset s fort at det skriker i lungene mine, s fort at den kalde vinterluften trenger seg p som ett skjold. Jeg har ikke lyst til og st opp. Til sette meg opp i senga og dra p meg klrne jeg hev ned p gulvet dagen fr. Noen ganger er det klr jeg aldri i livet hadde kommet ut dra med, om jeg fortsatt bodde hjemme. De dagene hvor ynene mine er rdsprengte, eller har ftt bllilla poser under fordi 24 timer i dgnet aldri er helt nok, egentlig. De dagene hvor en slaskete joggedress, dott i hret og en boks cola i hnda er det beste jeg fr til. Det hender de er der. De dagene. Jeg prver og unng det. Prver og kompensere med nyvaskede klr, frisk drops og en eller annen parfyme jeg dro med meg fra en eller annen Oslo-tur.

Jeg setter bena p bakken og drasser meg bortover, de 5 minuttene det tar og komme meg til skolebenken. Heldigvis har jeg en ekstremt kort skolevei. En gang. Thats it. En gang med numrerte drer. Jeg hadde ikke klart det visst ikke. Eller jo, det hadde jeg nok. Man fr til det man m, det vet jeg godt. Det har jeg gjort mye. Ftt til ting hvor oddsene var 1 av 10. Jeg fr aldri sovet nok, og noen ganger er koffeinsjokk det eneste som fr meg til og holde tritt med mitt eget liv. Jeg lager planer, nye skisserte tanker om hvordan dagene skal g. Men det er dnn kjedelig og la livet lpe avsted i ett jvla skjema. Om at klokka 9 gjr man det, og klokka halv sju om kvelden sharp gjr man det. S p ren og skjr helvete, s flger jeg aldri planene mine ordentlig. Og uansett s gr de skeis p halvveien de dagene hvor jeg er fast bestemt p og fullfre.

rstidene i meg.

Det er tannkremsflekker p speilet foran meg, og stvete skjolder ingen har tatt seg bryet med vaske bort. Jeg ser to matte, grnne yne stirre tilbake p meg fra bak brilleinnfatningene. De fra Marc Jacobs, antakelig det eneste merket jeg har. Det, og Nike, da. S der str jeg, foran speilet, og lurer p om det virkelig er meg som str der. Det er det. Det vet jeg jo, snn innerst inne. Med vtt hr og vemodig utrykk. Selv om jeg innerst, innerst inne, er glad. Selv om jeg har ledd s det knep i magen, senest for en halvtime siden.

Jeg lar tankene mine vandre avsted, mens jeg selv str og soner ut fra verdenen. Fra det stille, dryppende vannet fra vannkranen, den str slik at noen f vanndrper klarer og snike seg ut. Drypp, Drypp, Drypp. Det kunne vrt seigt, rdt, jernsmakende blod. Men, det er bare rislende vann som kommer fra ett rrsystem.

Jeg har ingen arr p armene. Alle arrene mine er i sjela. Utenom ett fra ett fall p fjelltur langt tilbake i tid, og ett fra den nyttrsaften hvor jeg kranglet med stuebordet, og stuebordet vant. De har snart grodd. Tror jeg. De i sjela alts.

Nr jeg gir rd, kan jeg se for meg ei ensom, litt rar, jente. Meg selv. Meg selv i 2013. 2014. 2015. Jeg er fortsatt rar, men n er det liksom greit. Jeg har fine mennesker rundt meg, ja, de er til og med rare sammen med meg.

Jeg smiler. Smiler til det kalde, blanke speilbildet. Smiler fordi livet er fint. For alle erfaringene mine. Smiler fordi jeg vinner over meg selv, gang p gang. Smiler fordi jeg vill. Jeg kan. S hvorfor skal jeg la vre? Selv om det bare er til ett tannkremsflekkete speil.

Ogs stopper jeg opp. Og lar trer renne nedover kinnene mine i stedenfor. N renner det vann fra ynene mine, og fra vannkranen. I bakgrunnen durer en eller annen sang. En sang en eller annen har satt p. Som jeg kan tmme sjelen min for vemodighet og trer til. Rense den fra alt det som gjr vondt.

Jeg smiler igjen, smiler mens det renner salte trer nedover kinnene mine. Kontraster. Paradokser.

Plutselig dukker en tanke om fremtiden opp. P hva jeg vill med livet mitt. Det vet jeg jo ikke, da. Ikke n lengre. Jeg var alltid s sikker p at jeg skulle flge en nye planlagt plan. Ogs fant jeg ut at man faktisk kan sprre seg selv om ting fortsetter og vre riktig, selv etter at man har erfart hva det er og risikere alt. Selv etter at vinter har blitt til vr.

Selv om vren har man vinterdager. Dager med frost p bakken, og litt tidligere mrke. Kanskje hele dagen er innhyllet i dyster tke. Og man kan ha en sommerdag med fuglekvitter midt p vinteren. Den vinteren man har inni seg.

De rstidene man brer med seg. Hsten, vinteren, vren og sommeren. De som kan vre noe helt annet inni, enn utforbi. Det kan vre skarefre ute, mens man har ett dusin sommerfugler innvendig. Det kan vre grnt gress, og 30 varmegrader, mens innvendig har bladene falt fra trrne, og regnet begynt og piske.

Jeg tror det er litt av alt i meg n. Sommerfugler, fallende blader, snsprut og ett hav av farger. Og lyden av trekkfugler som nettopp har vent hjem.

Kanskje tiden er inne, for og endelig forst. Forst at jeg ikke skal forst. At det er bedre og la dager bli til uker, for s og bli til r. Selv om jeg ikke aner hva det til slutt blir av meg.

Kanskje tenker jeg for langt frem. Kanskje fremtiden skal forbli nettopp det, fremtid.