Mnedens:

Siden september sier hade, og oktober hei, tenkte jeg og summere opp mneden i ett aldri s lite innlegg!

Oppturer: Egentlig har veldig mye vrt turnups, eller kanskje jeg bare har blitt mer positiv. Fra LP-trening i starten av mneden, selv om jeg stressa masse og klarte og miste toget og jadda, s var selve treninga veldig givende og jeg angrer ikke ett sekund. Selv om det resulterte i stress p vei tilbake. Alt ordner seg jo, til slutt!

Skrim med klassen var jo ogs supermoro! Og vel, jeg har aldri hatt det gy p en klassetur fr. S det og faktisk fle at jeg fikk noe ut av en, var absolutt innafor. F se at det er mulig og HA DET OK, selv om jeg er meg. Det trengte jeg, as. Dessuten er friluftsliv min greie, og f vre flink er litt okei, iblant.

P tirsdag klarte jeg (med litt hjelp av Markus) og rygge traktoren med henger! ... Jeg pleide og slite med og rygge uten den, liksom.

Jeg liker hest, og jeg liker og ri. Endelig er gleden i det og ri tilbake, jeg setter meg ikke opp bare fordi lengre. Herregud, s sykt glad jeg er for det. Jeg har egentlig gtt rundt i en boble av likegyldighet i flere mneder, og vre ute av den er en lettelse!

Nedturer: Syk hund (friskmeldt igjen n!)

Oppspiste brilleglass, ja, Vilja presterte og ta seg ett jafs s hele glasset ryk. Litt kjipt, egentlig.

Og kanskje litt lite svn.

Mnedens sitat?

Bilde:

M vell bli ett av den kule grisen p Melsom!

Innkjp:

Det eneste jeg handler er...mat, og litt mer mat. Men favoritter har vrt sjokolade havreflarn og urge! Ogs frolic da, hundegodbiter.

Sang:

Dreams- Lost kings Remix

Og ja, oktober er velkommen og startes med...Melneshelgen. Whatever that brings me.

FERIEMODUS...

Dobbelthaken min har vokst, det har selvtilliten ogs. Sammen med aksepten. Og n, n gleder jeg meg faktisk litt til ha en uke hjemme - en uke hvor jeg skal prve og legge bort den fordmte ansvarligheten. Vre litt hakuna matata. Sove, masse. Badekaret har definitivt vrt ett av mine strste savn, hahah!

Jeg merker godt at en miljforandring har vrt positiv. Og herregud, jeg blir jo eldre ogs. Selv om jeg alltid har vrt en gammel sjel. Jeg blir liksom ikke noe ny fake meg, jeg blir en bedre versjon av gamle-meg.

Idag vknet jeg til tanken "herregud, jeg trenger ferie" mens jeg rullet rundt i sengen og kviet meg for st opp. Skulle gjerne sovet 1 time eller 2 til. Men, jeg vant den evinnelige kampen mot meg selv. Og stod opp. Svndrukken og fl.

P onsdagene har vi praksis, hvor vi rullerer mellom Teknikk, Skog, Fjs og Hest. Ett lite avbrekk fra fag, og moro er det ogs.

Idag hadde vi hest, hvor jeg red en hest som heter Mamma Mia. Mutter'n sendte meg en melding .."glad for at du har funnet en ny Mia"

Det, er hun ikke. Men, hun er en sykt kul hest likevel! Mamma Mia er ikke noen ny Mon Amia, og Vilja er ikke noen ny Laika. Selv om de ligner.

Jeg red henne ikke eksepsjonelt bra, men, jeg synes ikke jeg red henne helt jvlig heller. Var det ikke meg som ikke skulle knytte meg til en hest igjen, da? Holdt lenge gitt...

Etter skolen tok jeg og Vilja bussen ned til Stokke, hvor hun fikk sjekket opp ynene: de var bra! Men, jeg skulle fortsette behandlingen ut kuren, da.

Ikveld har vi hatt quiz, stolleken, pizza og is!

Og jeg har snakket med masse fine folk...liven smilen, heier p at det fortsetter slik.

Jeg er her, jeg.

"Villi?" Jeg hrer stemmen hennes, selv om det bare er en tekstmelding som popper opp p mobilen min. Hun virker stresset, jeg kan fle det p mten meldingen har blitt skrevet. Hvordan navnet mitt er ett sprsml, eller en forberedelse. Hun er ett sterkt menneske. En av mine fine venner, en av de som mange ganger har ftt en lignende melding av meg. Eller en telefon nr alt er feil. En av de som har sett meg grte, le, danse. Vokst med meg. En bestevenn.

"Jeg er her. Det er jeg alltid" jeg taster inn bokstavene, venter p fortsettelsen. P en bombe. Eller en hverdagshistorie. Jeg vet ikke helt hva, jeg vet bare at jeg er glad for at jeg kan stille opp. Jeg vet jo. Jeg vet hvordan det er p bunnen, toppen og midt i.

"Det er noe, noe jeg m fortelle deg"

"Jeg er her" gjentar jeg. Fordi, det er jeg. Det vill jeg alltid vre. Samme hva som skjer. Jeg drar aldri fra noen. Det er ikke min greie.

"Jeg fr meg ikke til skrive det" Jeg gjenkjenner klumpen i brystet. Flelsen av stirre p tastaturet. Ikke f ut ett eneste ord. Jeg vet akkurat hvor herjet hun fler seg.

"Jeg vill enda vre her, nr du fler deg klar" skriver jeg. Og, det mener jeg. Jeg er bare ett tasteklikk unna.

MEG ELLER MEG?

En gang, for omrking 3 r siden n, steg jeg inn i en kald korridor. Jeg s veggene, jeg husker ikke lengre hvilken farge de er. Jeg kan svidt erindre utseendet inne i bygget hvor jeg tilbrakte mange dager. Flere hundre, faktisk.

Den samme dagen, mens jeg satt og krympet meg p skolebussen - forskte hardt og bli usynlig. Begynte jeg og se frem mot den dagen jeg skulle flytte, bort fra det lille forblste stedet. Fra de. Og fra meg.

Jeg fikk en drlig start. Og jeg tenkte at om 3 r, da skulle jeg f en god en. En ny sjangse til og bli den jeg ville vre. Til og ikke vre meg. Til fake. Passe inn. Da skulle jeg dra til ett sted hvor ingen kjente meg, hvor de ikke visste min historie. Ogs kunne jeg bare helt plutselig bli forandret over natten.

Og derfor kunne jeg snu personligheten min helt, snu den til ett forbanna skall. Det kan jeg ikke. Ikke vill jeg det lengre heller. Jeg tenkte at n, n skulle jeg bli en slags fiksjonsfigur. Som vet akkurat hvordan hun skal hndtere alt, hele tiden. Jeg skulle rett og slett vre falsk. Og det forstod jeg ikke. Alt jeg ville var og ikke havne nederst i hierarkiet, igjen. Fuck det, da. Det er ikke noe hierarki, egentlig. Det er bare en sosial illusjon.

Fordi jeg, jeg skal ikke bli noe 'ny' meg. Selv om jeg flytter flere tusen kilometer bort fra der jeg vokste opp. Selv om jeg ikke alltid er fornyd. Jeg skal vre meg. Fortsatt en raring, en vimsekopp og til tider innhyllet i mrke. Det skal jeg vre, fordi det er meg.

Og meg, meg er noe og vre stolt over.

Trtte-mandag??

Halla!

N er det bare en uke igjen til hstferie, og jeg gleder meg helt sykt til en uke FRI. Hjem. Jeg skal kunne g rundt i de jvla gatene p Moi, og ikke kjenne det en plass. Neida, det er litt mye og forvente av meg selv. Men, jeg skal ihvertfall prve.

Siden sist str Vilja i 'karantene' fra de andre hundene, heldigvis er det bare en uke ogs er det ikke lengre smittefare. Hun har en slags yebetennelse, som s ganske vond ut. Som nr vi mennesker fr yekatarr, noe lignende det. P onsdag skal jeg ned p kontroll, og da satser jeg p at de er enige i at det gr riktig vei. Hevelsen er nede, men det ser enn temmelig vondt ut.

Derfor fikk jeg lne Lyn idag. Skikkelig stjernehund. Ikke lydighetsstjerne, men likevel. Kjipt og ikke kunne bruke min egen pelsball, men vre ansvarlig for at alle hundene ble smitta hadde vrt enn kjipere. En har jo ett visst ansvar som hundeeier, liksom.

Ikke det, en skal ikke slutte og leve. Og Vilja kommer fortsatt til f leke med andre hunder nr hun er ferdig. Jeg nyter det og kunne vre med andre mennesker med hund sammen med min egen, uten at det blir bjeffing og helvete.

N.

Fredag.

S, det har alts gtt riktig vei. Trr jeg og pst. Snart er pelsen frisk, og klar for bde Melneshelgen (jeg er en smule scared, men jeg tror det skal g bra..W) og hstferie.

Novelle: Glemte og overleve, lever likevel.

Vinteren hang enda igjen i henne, minusgradene hadde forlatt termometeret som hang ute p den rdmalte hytteveggen. Hun varkald p nevene likevel, hadde dratt de hjemmestrikkede vottene over de spinkle hndleddene. Furuene hadde holdt ut gjennom hver eneste snstorm, hvert eneste piskende hjerteslag. Og de stod der enda, etter flere hundre r p akkurat samme stedet. Etter flere epoker i tiden, som bare hadde svunnet mens deventet p den dagen de ble hogget ned for vre juletrr i noens stue. For at pakkene som fikk sm barn til hoppe entusiatisk opp og ned, skulle ligge under de.

Hun tok tak i en gren, den var tykk og sterk, akkurat passe sterk til at hun kunne klamre seg fast i den, og heise seg opp. Klatre lengre og lengre, oppover og oppover. Det gikk sakte, hun mtte passe p og ikke falle ned. Det var farlig og falle. Fordi kanskje hun en dag ikke fant en hnd holde fast i. Kanskje hun en dag trengte den hnda, men ikke fant den. Hun hadde kjent en myk barneneve i sin egen kalde, skjelvende. Hun hadde holdt fast i den furede, vrbitte hnda til mannen p gamlehjemmet som hadde rotet seg bort i de hvite korridorene. Hun hadde vrt redd, men hun hadde gitt trygghet i gave. Det vesle barnet hadde ikke sett hvor tungt hun pustet, og mannen med erfaringer p lpende bnd bak seg, hadde ikke lagt merke til det flakkende blikket hennes.

Det var vanskelig og se henne n. Hun sattbak de stikkende, grnne furunlene. Herfra kunne hun se hele verden, hun kunne se utover fjell og dal. Naturen stod ikke stille, selv om den spilte en stille musikk. Bekkeklangen fortalte om forbipasserende som lente seg ned og ntdet friske fjellvannet. Her ute kunne ingen fange henne, hun var fri. Hun kjempet ikke for overleve, men satt stille i toppen av treet og tenkte p hvor fint alt var. P hvor vakkert det var i skumringstimen nr rdyrene stod i lysningen utenfor hyttevinduet. P hvor underlig det var at hennes ord kunne vippe noe negativt til noe positivt. Men her ute, sa hun ingenting.

``Marja!`` stemmen kom fra hyttevinduet, den ropte ut og forstyrret stillheten, men ikke tankene hennes. Tankene hennes stod p hele tiden, som sm stemmer inni hodet hennes som stilte sprsml om hvorfor og hvordan. Det fantes ingen av knapp, de stod konstant p. Akkurat som hjertet hennes dunket hele tiden, dunk dunk dunk. Hun hadde ofte rmt bort fra andre menneskers ord, til en verden bortenfor. Til sin egen verden. ``Hva er det?`` hun smakte p ordene fr hun lot de trille ut over leppene, ut fra innsiden. Noen ord var bare ord, mens andre ord hadde hele verden i sin hule hnd. Det var ord som kunne felle en nasjon, og ord som kunne motivere han som aldri ble valgt p fotballaget. Han som ble stende igjen til sist, hver gang. Hva hvis han fikk ett lite ord? Ett lite ansvar.

``Du kan ikke sitte der ute, det er jo kaldt. Det er langt over midnatt!`` Hun likte og vente p stjernene og mnen, p karlsvogna der oppe p himmelen. P alle historiene hun hadde overhrt om Lillebjrn og Storebjrn. P og se opp p mnsterne der oppe, over bakken hun stod p, selv over de hye tretoppene. Mange dager hadde verden vrt ett tkefullt sted, men tke er ikke evig. Tke letter. Slik som smil, smil fra dypt inne i en, kan komme frem selv etter at trer har rullet nedover kinnene ens som fossefall.

``Jeg har det bra`` Hun lukket ynene. ``Det er s mange som lever hele livet p jakt, p jakt etter kjrlighet. De leter etter noen elske, noen gi sin hjertevarme til`` Marja visste ikke hva hun levde for, hun visste bare at det var fint. Fint og kunne se alt som hendte. Hun hadde sittet og snakket beroligende til elghunden den dagen den fikk valper, hadde sett stoltheten i det hver eneste en var ute. Hun hadde hrt ubekvemme ord ropt, og sett sjokket i ordenes utkaster nr noen sa imot.

Det er s mye sult. S mange som sulter etter suksess. S mange som grter nr sulten ikke kan stilnes. Nr magen blir mett, og nr karakterene p skolen str i stil til forventningnene. Det er alltid noe nytt og sulte etter. Noe nytt kjempe for, slik at en glemmer her og n. Hun klatret ned fra treet, lot seg selv slippe ned p den harde bakken. Den hvor gresset hadde begynt og spire, grnt og frodig.

Hun hadde kjent en brennende lyst til forandre verden. Til gi alle en fair sjangse, selv om hun visste at det var umulig. S trodde hun ikke helt p umulig. Hun elsket ikke noen s hyt at alle hennes tanker ble om dem, alle hennes dikt og alle hennes drmmer. Hun drmte om en verden hvor ingen hadde det vondt. En verden hvor det alltid var en hnd og holde fast i, nr grunnen begynte og skjelve.

Hun hadde aldri overlevd, hun hadde levd. Og noen ganger, var det vondt med alle minusgradene i sjelen. Men somregel, somregel lot hun varmen tine henne litt og litt.

25 randome sprsml

Jeg liker og svare p tags, og er ikke kjendis nok til ha q&a, s vel... Jeg rota frem 25 randome sprsml om meg, s kanskje dere blir litt bedre kjent med mennesket bak bloggen. Enjoy!

1. Har du noen husdyr?

Ja, med meg p skolen har jeg hunden min. Vilja. Hun blir 2 r i januar, og er ett lite pbelbarn som jeg er veldig veldig glad for ha i livet mitt. Hjemme har vi ogs Zafir, en fullblodsaraber, st sak. Og hamsteren til sstera mi som er ganske skummel..og bor p badet. Jeg har vokst opp med dyr, og synes en hverdag uten er ganske tom, snn egentlig. Men Vilja er det eneste som er 100% mitt. Tidligere har jeg hatt en annen hund, men der har jeg rlig talt ikke hatt det samme ansvaret i det hele tatt. Jeg var nok enda ganske uerfaren nr jeg fikk Shanti. Hehe.

2. 3 ting som betyr mye for deg

Vilja, penbart. Jeg har enda mye og lre, og at vi har hatt vre strake nedturer er ingen hemmelighet. Likevel betyr hun mye for meg, og jeg hper at vi kan n langt sammen.

Instagram. Uten privatbrukeren min hadde jeg nok vrt mye mer stille og innesluttet. Men gjennom den har jeg ftt sttte av utrolig fine mennesker, og jeg har lrt mye av flgerne mine. De er virkelig kule! Jeg brukte og skrive mye mer p den, og nr jeg leser tilbake er jeg glad for at ting har forandret seg. Og for at jeg hadde ett sted og "skrive av meg"

Vennene mine. Og alle de fine menneskene rundt meg. Jeg er s takknemlig, jeg. For at jeg fr lov til ha ett snt nettverk som jeg har. Det har jeg ikke alltid hatt. Og det er ganske fint og vite at jeg aldri er helt alene. Og jeg hper at jeg en gang kan vre alene med glede igjen.

3. Hva er favoritt-vret ditt?

Jeg liker egentlig alt. Men jeg savner jo ikke regnet.. Regn er koselig nr en kan sitte inne med en kopp kakao bare lytte. Men, jeg er jo ute flere timer hver dag, og da er sol helt greit!

4. Kjrer du?

Nei, jeg er skikkelig keen p f tatt lappen og f meg bil. Men, enn s lenge er jeg ikke gammel nok. Bil og hund er en helt fantastisk kombo egentlig. Nr det kombineres riktig. Dessuten, friheten! Ogs er det ikke like trangt og stressende som tog og buss. Fly avsted r.... fly av sted. Neida, jeg vill nyte rene mine som tenring. Lappen kommer vel tidsnok den. Eller. Skulle nske jeg kunne ta den n. Selv om jeg forstr aldersgrensen godt. Hadde vrt praktisk, da.

5. Nr vknet du imorges?

07.00 ish. Klassisk. Neida, men jeg gjr ofte det p skoledager. Da rekker jeg frokost, hive p meg klr og linser, samt lufte og mate pelsen. Fr skolen starter 08.15...tidliiiig. Men n har ikke jeg noe lang skolevei, akkurat. Jeg savner brillene mine da, Vilja spiste de...bokstavelig talt. S n bruker jeg linser.

6. Nr dusjet du sist?

Igr, hadde nettopp kommet hjem fra Skrim-tur med klassen, og flte meg relativt skitten. M nok hoppe i dusjen igjen idag da... GYM. Jeg savner engasjementet mitt, det jeg hadde i valgfaget, her er jeg tilbake i 'barneskole-gymstilen' det m jeg jobbe med, alts. Jeg fikk jo mye mer glede ut av det nr jeg trivdes med det..... All creeds til lreren min, jeg, av alle mennesker, LIKTE Gym. N er det helt ok.

7. Hva var siste filmen du s?

The Duff, ja, faktisk. Den var ok+. Annerledes enn de filmene jeg pleier og se, likevel satt jeg igjen med en flelse av at jeg fikk noe ut av og se den. Gir den terningkast 5!

8. Hva str p siste meldingen du fikk?

"EJ GRINE SERIST *latteremojii* "

- Vero.

9. Hva er ringetonen din?

Grunnet faktum at mobilen min kontinuerlig er p lydls, hrer jeg den sjelden. Jeg antar det er den alle iphoner har, da. "Marimba" ellerno.

8. Liker du sushi?

Helt rlig, har jeg aldri smakt det. Det frister veldig, men jeg har ikke helt turt ta sjangsen. Hva om det ikke er s digg, ogs har jeg slst masse penger jeg heller kunne brukt p noe nyttig...(som frolic eller powerbank) hehe. En gang, en gang.

9. Hvor handler du dagligvarer?

Det har litt for lett for bli Joker. Det er kort vei. Og jeg slipper forholde meg til busstider. Ellers bruker jeg Meny p Jarlsberg, og Kiwi p Farmandsstredet om jeg frst er p de kanter.

10. Har du noen gang tatt medisin for sovne fortere?

Nei, jeg slokner lett nr jeg frst setter meg inn for det. Og dersom jeg ikke har noe jeg stresser med (dessverre stresser jeg ofte, sj, m bli bedre til ta det piano! Heldigvis er det veldig sjelden at jeg hyperventilerer... men, det hender) S behovet har aldri meldt seg, egentlig. Dog kunne jeg nok trengt litt mer svn enn det jeg gr p n, kanskje. Jaja. Det er ikke s mye jeg fr gjort med akkurat det. Dgnet har beklageligvis bare 24 timer.

11. Har du brbar eller stasjoner PC?

Jeg har to brbare, en skolepc, og en jeg har hatt fra tidligere. Fr hadde jeg MAC, men jeg forstod svrt lite av den... S jeg byttet den med mutter'n sin Samsung-PC, hehe. Jeg bruker nok mobilen min mer da, den er liksom mye mer tilgjengelig. Jeg husker enn da jeg var liten og mtte smelle igjen dataen nr jeg hrte fottrinn i trappa, hvis jeg var for lenge oppe og spilte Howrse eller Furry-paws. Mobilen kan jeg jo gjemme mye fortere, hahah!

12. Hvor gammel er du?

Jeg er fdt i 2000, alts, er jeg 00'er.

13. Bruker du briller eller linser?

Dessverre, ser jeg som en muldvarp. S ja, det gjr jeg. Jeg bruker atm linser da brillene mine sa adios, nr glasset ble offer for en stykk Vilja. Men n kan jeg g med begge deler og fle meg helt fab. Hellyes.

14. Farger du hret ditt?

Niks. Men, jeg har hatt det mange rare farger. Og om savnet skulle melde seg, s gjr jeg det bare. Men jeg er fornyd med utseendet p hret mitt, jeg. Hadde det lilla en periode hvor jeg trengte litt forandring, og etter det har jeg ikke flt behov for noen drastiske endringer. Men uff, hret mitt er ganske slitt og herjet med fordet.

15. Nr var sist du grt?

Igr... Jeg gikk tur. Ogs slo bare det at Shanti ikke var her med meg litt inn. Fordi det skulle jo vre VI p Melsom, men Shanti er dd. Og snn er det. S nr sangen "vr" kom p rant det gitt. Salte trer.

16. Liker du reise med fly?

Ja, og jeg elsker flyplasser. Srt, jeg vet. Spesielt de store. Jeg er ikke noe stor fan av Sola, men utenom det s liker jeg det at en kan dra hvor som helst i verden derfra. Og det sitte med en pizza og se p alle menneskene som haster rundt forbi, i like it. Flyving er ganske kult det, og vindusplass er my jam. Se ut p skyene...yes, please.

17. Har du lyst p tattovering?

Ja, jeg skal ta en til minne om Shanti, nr jeg blir gammel nok. Det husker jeg jeg bestemte meg for nr jeg inns at hennes tid var forbi.

18. Hva er favoritt-seriene dine?

Game of Thrones og Danger Dogs.

19. Favoritt hytid?

Sankthans... Jeg er veldig glad i bl, hahah!Er det i det hele tatt en hytid? Whatevs. Ellers liker jeg nyttr veldig godt, faktisk. Jul, er en annen historie. Det, liker jeg ikke noe srlig. Men, det assosierer jeg ikke med noe bra heller. Nyttr er alltid s koselig fordi jeg vet ikke, god mat og fine folk. Og de rlige samtalene som inneholder akkurat det samme hvert r, tradisjoooon. Ogs fyrverkeri, da. Selv om jeg har litt blanda flelser rundt akkurat dt. Er litt for mange som ikke klarer holde seg til den "tiden" en har lov. Og det finnes mange av de dyrene som er redde. Shanti pleide bare "what the fuck, skal jeg lpe etter de??"

20. Hvilket sprk skulle du nske du kunne?

Fransk, s kunne jeg lest litt om hunderasen min.. Beauceronen er en fransk rase, og det er lite og grave frem om den p norsk og engelsk. Dessuten er det ett fint sprk.

21. Vill du forandre navnet ditt?

Nei, ikke n lengre. Hadde en periode hvor det var under sterk vurdering. Men, n er det bare mye papirarbeid og stress. Jeg er meg, samme hva jeg heter. S det er jo egentlig ikke noe big deal.

22. Hva er det koseligste du vet om?

Og velge bare en ting, er helt umulig. Jeg tror jeg kunne skrevet en hel essay...

Teltturer, padling i kano eller robt p ett stille vann, lange gturer i fjellet hvor en prater om alt ingenting. Og kunne vre behagelig stille med noen. Ikke klein stillhet, men en fin en. Snn hvor ord ikke er ndvendig. Jeg tror, enkle, fine naturopplevelser gr mye under kategorien. Jeg er en sucker for det..as. Leirbl! Dansing i regnet. Le til jeg nrmest blir stl. Sitte rundt middagsbordet med fine mennesker. Roadtrips. Ja, det er mye jeg virkelig synes er lrigt. Jeg er ikke s kravstor.

23. En sang som fr deg til grte?

Gogo Dolls - Iris. Det er meg og Shanti sin sang, dt..

24. Kjenner vennene dine den virkelige deg?

Ja, de nrmeste vennene mine gjr det. Men jeg har forskjellige venner. Noen har bare sett bruddstykker av meg, andre har sett meg bde p bunn og toppen. Jeg setter like stor pris p dem alle!

Men, jeg er alltid meg selv. Og vre noen andre gr ikke. Jeg hadde en periode i 9'ende, noe snt, hvor jeg tror jeg prvde p det... det gikk til helvete. Og i ettertid er det ganske flaut.

Men, jeg var usikker og veldig, veldig alene.

N, er jeg meg selv, og jeg kan faktisk vre ganske kul! Selv om det hender at jeg er en idiot, og at ting ikke gr helt som det skulle. Fordi, det er ok. Og alt etter alt... Jeg er bare ett menneske. Jeg er bare Villi. Og, det er kanskje ikke bare bare det heller.

25. Favoritt sjokolade-bar?

Twix!

S, da hper jeg dere ble litt bedre kjent med meg!

Dansende flammer.

Det er bare glr n, en gang var det flammer. Hvis en av oss legger nye vedkubber p vill det sprake, og igjen vill ansiktene til de rundt leirblet bli opplyst av de dansende flammene. Praten gr i ett, summer litt utforbi verdenen jeg er i. Jeg lfter opp mobilen min, ser p den, hvorfor er jeg s borte i den? Her, rundt meg, er det flotte personligheter. Og jeg dukker ned i en verden av smser og sosiale medier, den verdenen vi er altfor redde for g glipp av. Men egentlig gir den oss ikke s mye.

Det gir meg jo mer hre etter. Men jeg har s lett for ta opp min kjre IPhone, og dra ned i "skal bare land"

Blikket mitt vandrer, sammen med havet av tanker jeg alltid brer med meg. Det er stort, noen ganger stille, noen ganger med sm krusninger. Og det hender det er storm. Orkan.

Jeg ler litt, hrer stemmen min si noe litt p utkanten. Den er underlig. Tenk at jeg kan forme ord, setninger. Ogs lurer jeg p hvorfor jeg ikke er 100 til stedet. Jeg smiler litt for meg selv. Dette er ganske fint. Hvordan det er dansende flammer p blet, og sjeler som sitter rundt det. Hver og en med sine egne historier. Historier og valg som har gjort at vi sitter her rundt akkurat dette leirblet, akkurat n.

Om kvelden legger jeg meg ned, nesten litt vemodig at vi skal hjem. Men jeg er glad for at vi dro. For at jeg har ftt en ny start. Den starten jeg virkelig trengte. For at mine "jeg skal flytte!!!" virkelig var riktig. Jeg kjenner ikke den harde bakken, n er den myk.

Blet har holdt meg varm. Varmet meg p innsiden og utsiden. Blikket mitt festet seg, og vandret stadig tilbake. Jeg prvde og fokusere p noe annet, men det var noe magnetisk med det hele. S jeg lot det g. Dra dit det selv ville.

Jeg kjente svnen innhente meg, dra meg inn i sitt faste grep. Hver muskel i kroppen min slappet av. Og jeg visste at her og n var alt bra. Jeg kunne tillate meg og glemme verden litt. Bare akkurat n. Ikke lenge.

Glidelsen til lavvoen ble dratt ned, og jeg kjente at flelsene mine blandet seg til en lapskaus. Hjem. Idag var dagen vi skulle dra. Kanskje blir det enda en gang hvor vi sitter rundt leirblet. Kanskje gjr dt det ikke. Jeg vet ikke.

I bilen som dro bortover, tilbake mot Melsom. S jeg ut av vinduet. P alle jordene som fly forbi, i takt med radioens forsk p humor. Jeg forstod omkring halvparten av morsomhetene. Jeg orket svidt prate, pne munnen. Men innerst inne var jeg ganske glad.

Og n, n sitter jeg i kantina sammen med en hel gjeng fine mennesker og spiser kake. Herregud, s heldig jeg er.

Skrim: 3. Dag

Fascinerende mennesker, det liker jeg. Mennesker jeg ikke helt forstr, som er litt inni sitt eget skall. Og nr de titter litt forsiktig ut av det, er sjelene deres vakre. Dem som alltid er litt i utkanten av alle de andre, inni ett tankesett en ikke kan forst. Som kan dra ut og legge seg alene under stjernehimmelen. Litt utenfor. Under galaksen. Jeg digger slike mennesker.

Jeg sov utrolig godt i natt, i lavvoen, varmt. Jeg skulle ogs gjerne lagt meg under stjernehimmelen. Sett p Karlsvogna, og alle de andre stjernetegnene. Men, det gjorde jeg ikke. Og det, det er helt greit.

Svnen tok meg og dro meg inn i drmmeland tidlig. Der var alt helt mrkt. Jeg liker mrke. Men, det m vre mulig og n ut til lyset ogs. Ikke sitte fast i det. Kunne lpe til mrket. Og ut igjen i lyset. Mrkt. Lyst. Lyst. Mrkt.

Om morgenen hrte jeg Ada "du m st opp!!!" i en slags summing utenfor. Ogs, var det morgen. En ny dag. En ny dag i en boble, en dag p pause. Det er snn det er nr jeg er ute i naturen - alene, eller med andre. Verden omkring meg str p pause. Hverdagsproblemer blir surret inn i en tke. Og jeg stresser fullstendig ned. Det er deilig, det.

Vi kokte opp makaroni, en trist, kjedelig en. Jeg spiste uten entusiasme. Og s flte jeg meg litt utskjemt. Jeg kjenner aldri p virkelig sult. At det river i kroppen over lange tider. S jeg kan sitte der og forbanne meg over ikke ha tatt med meg saus.... Det, er flaut.

Jeg er veldig heldig, egentlig. Og noen ganger er jeg litt utakknemlig for alt det fine rundt meg. Dessverre. Jeg m bli bedre til og se alle de sm, gode detaljene. Fordi det er virkelig fantastisk fint at jeg er s heldig og ha det s bra.

Jeg vet jo at det ikke er en selvflge.

Sekken pakket og klare for dagens utflukt ventet vi p at en fra de lokale traktene skulle kjre ATV'en sin opp med yngel som vi skulle sette ut i ett vann som kalles Hesteskotjern. Og jeg stod der, og tenkte. Slik jeg alltid gjr.

Jeg tenker, hele tiden. P store ting, og sm ting. P hvem jeg er og hvorfor, p ord, p drmmer, p minner... og fremtid. Her en dag fikk vi en oppgave "10 years from now" Da, mtte jeg tenke hardt. Til slutt s fikk jeg den til, en tekst som matchet meg og mine refleksjoner. Og nr jeg leste teksten skulle vi skrive hvor vi ville bo. S, muligens bommet jeg litt p oppgaven. Og hvis jeg gjorde det, s skrev jeg en tekst jeg selv ble fornyd med. Uansett. Det er det som betyr noe for meg n. Jeg er ikke lengre opphengt i bare 6ere, n er jeg opptatt av og vre fornyd.

Ogs s jeg p retakene til en enslig kano i vannet, og det var fascinerende og se hvordan bten ble manvret rundt med den strste letthet. Jeg blir oppslukt, og tankefull av de underligste ting. Hvordan rene gikk dypt ned i det grumsete vannet p Store Stle, og tok kanoen innover mot land. Teknikken. Helt utrolig. Jeg kan ogs manvrere en kano, men jeg gjr det p en selvlrt, treg mte. Dette var grasist og lett, retakene la seg akkurat riktig. Og jeg undret p hvor mye ving som l bak det.

Og vennene mine lurte helt sikkert p hva som var s spesielt med en kano. Men, det var spennende for meg. Jeg som alltid har villet bli bedre. Men. N s jeg p det uten og stresse med at jeg mtte bli en eksepsjonelt god padler selv. Jeg bare beundret padlerens presisjon, og kontroll.

En mann kom kjrende opp, og vi plasserte yngel i to sekker. Deretter la vi i vei ut i kanoene, ut p Store Stle. P vei mot ett nytt eventyr. Jeg satte meg i midten, slik at jeg kunne se p de forskjellige teknikkene. Rart. Og ganske kult.

Vel fremme ved Hesteskotjernet slapp vi ut yngel. Og s gikk vi tilbake til Ivarsbu.

Xoxo V.

Skrim dag 2.

Jeg vknet i 6-tiden og inns at, oi, det er faktisk...kaldt her?

Jeg antok at i en jerven duk var en shorts og tshorte helt prima, men fant ut at det ikke er helt sommer lengre. S ikveld skal jeg legge meg i fullt-jaktklr outfit, kanskje jeg til og med tilater meg en luksus jeg ikke har brukt p evigheter: liggeunderlag.

S jeg l og funderte over alt fra a-, mens jeg ventet p at de andre skulle vkne. Jeg vkner alltid tidlig nr jeg sover 'ute', likevel er jeg fullt uthvilt. Det er jeg ikke inne. Jeg kan sove hele 4 timer mer, og likevel vre mindre fit for fight. Vi sovna forholdsvis tidlig ogs, likevel s skravla vi om de mest randome ting. Og, det var virkelig kult... At jeg, Ada, Sunniva og Malene l der i en lavvo, og at jeg har venner i klassen min. At jeg kan vkne ogs kan jeg prate med alle de andre, og jeg er ikke hun der teite ingen merker om er borte mer. Det er kult.

At jeg har ftt en ny start. Jeg trives. Jeg ler, jeg gr med hodet hevet og selvtillit. Noen ganger kommer gammle-Villi frem, fordi det er jo fortsatt meg. Selv om hun sjeldent kommer, hender det jeg kjenner en krympende ekkel flelse. Men, den gr over. For jeg er ikke i ett milj som mater henne og hennes indre mrke.

Og, nr jeg er det. S har jeg mennesker jeg kan ringe til, og som er der for meg. Og jeg har mennesker som kan hjelpe meg nr jeg selv str fast i en labyrint. Takk.

Frokosten var "protein booost" og jeg tok p meg rollen som kokk, hahah, s jeg fyrte igang stormkjkkenet og ble Stormkjkkenmester p null komma niks.

Egg, brd, majones. Det satt lenge i og.

Vi startet dagens tur med og padle 3km i kanoer. Vannet var stille, bare enkel brusing. Jeg satt i midten og slappet av, tenkte, stresset litt, ogs slappet jeg av igjen. rene gikk ned i vannet i en enkel, melodisk takt. Padle, Padle, Padle.

Vi startet turen opp mot Kongstjern fra der vi la fra oss kanoene, og der surra og pratet vi. Og jeg flte meg veldig, veldig heldig.

For meg er det ingen selvflgelighet og ha det fint, det er ingen selvflgelighet og ha mennesker jeg setter pris p rundt meg. For jeg husker enda en meg som satt p skolebussen og tenkte "herregud, n dr jeg"

Det er over 3 r siden. Jeg trodde jeg skulle d. Og jeg hatet den bussen over alt i verden. N? Jeg har det fint.

Vi gikk ett lite stykke, tok pause og snakket. Ogs kom en i klassen p en sykt kul id, vi kunne g til den ene toppen. Styggemann. Og, jeg joinet at once. 10 points.

S, de som ville la i vei mot dagens toppturml. Sammen med han ene lreren. Og jeg var veldig takknemlig for at jeg hadde tatt med meg sekken nedenifra pause plassen. Spontantur? Hell to the yaaaasss.

Vi kom opp, litt slitne. 28 minutter. Lreren beregnet 1 time. Og likevel gikk vi i ett tlig jevnt og trutt tempo. Pl lp, han brukte 10. Og p toppen belnnet jeg alle med sjokolade, fordi, det hadde vi fortjent!

Der s vi p utsikten mot Kongsberg, og mot Gaustatoppen. Utover hele det landstrakte landskapet i og omkring Skrim-fjellene. Og, det var ganske fint. Det og.

P vei ned gikk vi forbi en flymotor fra ett gammelt flykrsj, samlet arter til en objektsammling vi har i naturfag. Og, klaret og snubla litt om hverandre.

Vell nede igjen med tjernet mtte vi resten av klassen, fr vi vendte tilbake til kanoene og padlet til Ivarsbu.

Ivarsbu er "basen" vr. Det er der vi bor, og det er bestende av to hytter. Mange av oss sover ogs i lavvo, og under pen himmel.

Til middag skulle jeg teste ut en ny teknikk med stormkjkkenet, vell, den teknikken funket drlig. Da det s pang og poff, og var flammer over alt. Heldigvis klarte vi og slukke det, og le litt. Ogs ble det jammen meg potetmos likevel, trass i min testing av sl p gassen fr jeg tenner p. Hehe.

Og n, n tror jeg jeg snart tar kvelden. God natt'a.

Just another saturdayyy

pjooof, trtttt.

har jeg ftt gjort alt jeg skal idag? nei. er jeg fornyd? ja, hehe!

Har trent lydighet, drukket to halvlitere brus, spist pizza og kost med 4 pelsdotter.

Og n, n tar jeg kvelden. Flte bare for strikke innom, chao, over og ut...

Chitchat.

Hei!

Jeg er endelig ferdig med enda en skoleuke, og neste mandag drar klassen min p tur. Og jeg gleder meg helt enormt! Frst var jeg heller negativ, da jeg stresset mye og egentlig stod vippet p kjellertrappen. Men herregud, jeg elsker jo friluftsliv. Og n, n er jeg hyped p f bli bedre kjent med klassekameratene mine. For de er en fantastisk bra gjeng, og det trives p skolen er en flelse jeg er glad for ha tilbake. Etter 3 r med grue-seg-som-faen, er det digg og kunne st opp og nesten glede seg til mye latter og mte vennene sine. Venner, p skolen???? Nytt. Kult. Jeg liker tro at jeg har utviklet meg selv som person av ha vrt i grumset, ha hatt det litt jvlig, og kommet helskinnet gjennom det.

VINTERHJERTE.

Borte, men tilstedet.

Kan ikke skjnne hva jeg skal gjre med det.

Jeg faller ned. Ned. Ned. Og enda lengre ned.

Til ett sted jeg ikke kjenner. Mens hjertet mitt brenner.

En vilje s sterk, jeg kan flytte fjell med bare hender.

Ta tak i kanten, dytte, tenke, sl, dra, la g.

Miste grepet p her og n, kviste drmmer i to eller tre.

Det er ikke bare bare det.

Mrket senker seg, kulden finner meg.

De store sjelene tenkte, ett spkelse.

En sart sjel, drmmende blant rkelse og brann.

Vi kan bre de tunge bttene hand i hand.

Skjre treverk til fingrene vre blr.

Jeg lper mot fjra, mot blger og sj.

Mot vind og saltsprut. Og drmmer som ikke kan d.

En fustrert elevs bekjennelser....

Jeg kommer til stryke, i ett fag jeg fr hadde 5er i. Hvorfor? Fordi jeg og lreren har ett gjensidig hatforhold, som dessverre gr utover min fremtid. En fremtid jeg helst ikke vill sette til spille, men det er jeg ndt til. Problemet med slike lrere er at de er s altfor klare over den makten de har over dagens elever, elever fra generasjon presentasjon, elever som fler at en anmerkning er verdens undergang. Jeg er en av dem. Lrere som kan sette fravr p oss som de vill, og f oss til ende opp med IV. Det er ikke umulig. Og de vet bruke det. Og vi vet ikke hva vi skal gjre med det, for de sitter der med mye flere verkty enn oss. Dette liker de og minne oss p, med enhver anledning. En lever faktisk ikke i steinalderen, men noen mennesker har blitt sittende fast i en annen tidsalder. Og hva skal jeg gjre med det? Ingenting. Fordi en vet at karakterene har betydning for vrt grunnlag videre p hyskoler eller i utdanning. Det er helt feil at en skal g og grue seg til en enkelttime, fordi lreren faktisk ikke er skikket til jobben sin. Hvorfor i helvete har dette mennesket blitt ansatt? Det fr meg til lure p om skolen er svartelistet, slik at de gode lrerne rmmer til steder med bedre PR. Nr en spr seg hvordan i alle dager h*n ikke allerede har blitt sparket p hue og rva ut. Fordi det burde den. Jeg synes naturfag er ett spennende fag, ett fag jeg en gang var god i. Ett fag jeg gledet meg til, fordi jeg fikk noe utav det. Jeg lrte noe. N sitter jeg der og teller til ti for ikke og klikke i vinkel. Og n er jeg en av de mest elendige, en av dem som har falt ut av timene allerede i starten av semesteret. Som hper at vi kanskje muligens fr vikar. En skal ikke hpe p vikar. Jeg trr pst at jeg ikke er den eneste. Og hva skal en gjre? En kan klage, men en har ikke noe dokumentasjon. En kan ikke dokumentere ydmykelse, eller drlige lringspsykologier. Joda, jeg kunne sikkert tatt mobilen min p lydopptak i mobilhotellet, men da fr en bare med seg ordene. Ord kan si litt, men de sier ikke alt. Fremtreden, en fr ikke det frem p ett lydopptak. Jeg kan svarene p sprsmlene han stiller, men jeg svarer ikke fordi jeg har ikke lyst. Jeg har ikke lyst til bite p agnene han legger ut, og som flge av det ender jeg muligens opp med stryk. Det er ikke ok. Jeg er p skolen for lre, faglig stoff, ikke for sende inn klager p lrere til de som er hyere oppe i systemet. Det, burde vre undvendig.

:)

Chao, eller hei eller hola.

Livet er snn...relativt lreit. Jeg merker allerede at jeg har forandret meg mye p de ukene jeg har bodd for meg selv, jeg er fortsatt Villi, men jeg er mer Den villi jeg vill vre. Helt der er jeg ikke, og det er en vei uten ende..hvor jeg m lre meg velge svinger etter meg selv og kanskje gi litt mer faen? Vre litt mer intinativtakende. Noe snt. Jeg har blitt tryggere. Tryggere p meg selv, eller noe slikt. Og komme seg bort fra Moi har vrt en av de beste avgjrelsene mine noensinne, og jeg er s ufattelig glad for det.

For at jeg kan g til skolen, uten vurdere grave meg ett hull i bakken p veien. At jeg kan g dit, med ett smil og vite at selv om noen ting burde vrt bedre, s er jeg faktisk...endel av samfunnet? jeg er ikke lengre hun retarden som ikke henger med helt sosialt. Og det, det er jeg glad for. For henne savner jeg ikke.

.

Noen ganger har jeg lyst og bare grave meg ett hull i bakken, og bli der ett par dager, sette verden p pause. Bare littegrann..

Jeg digger livet mitt, men noen dager koker det i hodet og jeg slenger ut remse p remse fy-ord jeg ikke ante jeg kunne engang. Det er dager hvor jeg har lyst og sove flere timer, sette meg ned med ei god bok og ikke sette en fot utenfor dra, men jeg m karre meg over drstokkmila; samme hva. Noen ganger er det hardt, snn at det bare svidt gr. Men det gr.

Jeg kan relatere meg til det og vre smbarnsmor, nr jeg idag leste en tekst om at det ikke alltid var like rosenrdt, tok jeg meg selv i nikke annerkjennende. Selv om bebbisen min har 4-ben, en hale og pels. Det er ikke alt jeg har kapasitet til, og pelsbarnet er frste pri samme hva. Mine egne lyster m pauses, jeg kan ikke bare gjre som jeg selv vill. Om dagen har vrt tung og hodet banker, likevel m jeg karre meg ut p langtur. Bikkja settes ikke p pause selv om dagen min har vrt dritt.

Spyr hun, trker jeg det opp, selv om det ikke er langt fra at jeg brekker meg selv. Grenser skal testes, energi skal ut, hodet og kroppen skal trimmes, for, rett og galt, pbelstreker. Det er der, alt sammen.

Jeg kan rive meg i hret i fustrasjon, og m tidvis telle til ti og humre "n m du forbedre deg, Villi" nr jeg atter en gang str i samme dilemma som femten ganger fr. Det hender jeg ringer venner; bde for skryte eller f ut fustrasjon.

Det hender jeg blir flelsesmessig overveldet, men det er verdt det, det er det. Denne hunden som jeg er s uendelig glad i (og frustrert over) er verdt det. Jeg skrev en stund etter at jeg hadde ftt henne at dette ville bli en utfordring, og det er det.

Hun er ett individ, og samme hvordan jeg snur og vender p det; hun er ikke Shanti. (Noen ganger lurer jeg p om hun er reinkarnasjonen av Laika, da)

Nr jeg forleden dag s traileren til A dogs purpose (som jeg M SE) omg the feels. Og jeg flte nesten jeg kunne relatere, lol.