Og stoppe i tide

"Du har ikke planer, du har ML"

Jeg har alltid s jvlig lyst til og gjre alt p en gang, men det kan jeg jo penbart ikke. Vilja er ikke noe maskin jeg bare kan instille og bruke s hardt og mye som jeg vill, hun er ett levende vesen med flelser. Jeg har lyst og drive med gjeting, HTM, ta bronsemerket, stille henne ut, drive med agility og IPO.. penbart urealistisk. Forelpig. Hun er enda ung og hele livet hennes ligger foran henne, og jeg fikk aldri de mulighetene med Shanti. Og nr jeg ser at jeg har de med henne er det s lett og snuble og falle i bakken og kreve for mye av en ung hund, mlet mitt er jo en trygg og god bestevenn i maaange r frem i tid.

September blir our time to shine hper jeg, og lpetiden kommer vel MIDT I instruktrkurset ellerno med min flaks. Jeg skal p instruktrkurs kommende helg i Oslo, og etter det p ett lydighetskurs.

Idag har vi tatt det litt med ro, jeg er s himla redd for og overstimulere henne. Uff.

En ny dag, en ny glede

Jeg setter s enorm pris p den fremgangen jeg har hatt med Vilja, egentlig har jeg ikke ord som kan beskrive hvor stolt og genuint imponert jeg er over henne. Over oss. For herregud! Jeg har ringt Ingrid i fustrasjon utallige ganger...hehe. Hun har liksom alltid en lsning nr ingen av mine funker. Jeg har banna, smilt, grtt, ledd, alle emosjonelle tilstander har vrt innom snn egentlig. Og n begynner det, sakte, men sikkert - lsne!

Idag stod jeg opp klokka 6 for frste gang p en uke, snork. P en eller annen mte klarte jeg og prestere og karre meg opp av senga innen halv sju, og jeg vekka stakkars Ingeborg itilegg. Skakke vrra lett nei. Heldigvis er hun en herlig person som stiller opp og tar ting med ett smil! Det verdsetter jeg helt sykt mye! Jeg var heldig med romkameraten min. Og hele klassen min er bare en bunke utrolig okei mennesker. One big happy family dere veit.

Siden jeg er s veldig oppdatert (not) tok jeg meg en joggetur rundt den vanlige morgen og kveldsrunden min. Og nr jeg kom inn sjekket jeg timeplanen..frste time var GYM. For se det p den lyse siden var jeg jo oppvarmet allerede, heheh. Jeg merket at jeg ikke var helt i 100, men det gikk fint fordet.

Etterp hadde vi engelsk, eller det vil si meg og Ada satt p rommet hennes og leste gjennom hverandres tekster mens vi humra litt av hverandres feil. hehe! og vre egne.

Etter skolen tok meg og Vilja en lengre tur og bare..koblet av. Imorgen skal vi trene, s det blir moro!! Og jeg m vaske ut brakkene (det har jeg sagt i 3 dager n)

Fremover, bakover og midt i

"What do you love?"

Challenges.

Torsdagene er fagdag for oss, s hele dagen har gtt med til teori, noe som ikke plager meg noe nevneverdig egentlig. Jeg kunne like godt gtt studiespess, hadde det fantes toppidrett hund. Det gjr det ikke, s jeg gr natur - det er helt ok det ogs. Traktorer, kuer, har vel aldri hatt noe imot det. Det er faktisk ganske okei. Selv om det er mandagene jeg er her for: hund. Og Vilja er den strste utfordringen jeg har hatt til n, hun er en kode jeg enn ikke har knukket helt. Jeg har endel av puslespillet, men langt ifra hele.

Jeg kan ha avansert treningen og plutselig fr hun en dag hvor alt bare 'niks' og da er det snn det er, inntil jeg finner ut alle triksene for f henne inn i moodet. Finne bobla vr, for den trengs. Shanti visste alltid nr det var tid for prestere: hele hunden var klar over det, og hun ga ALT. Her har vi mitt andre problem, jeg sammenligner henne med Shanti hele tiden. Jeg vet det er urettferdig, men det er n engang snn det er blitt. Og jeg irriterer meg selv over det..? Jeg vet at Vilja er en mye mer omgjengelig hund, enn Shanti. Hun har bare rtenhundretusen flere hplse uvaner.

Jeg spoler bakover i tid til noe som ikke lengre er selv om jeg vet at komme hit med en bjeffete rampunge ikke egentlig hadde vrt festlig. For det er ingen tvil om at en sklir utenom, Vilja er ikke s stor i kjeften. Det er bare det at Shanti aldri gjorde snne rare uforstelige greier. Eller jo, men hukommelsen min har silt dem ut og erstattet dem med alle hennes flotte, fine egenskaper.

N skal jeg sette meg ned med engelskleksene. Og fundere over "Who am I?" Og klokka 21 er det KAKEEEE. Hyped.

Day by day

Hele dagen idag har gtt med til sosialisering av meg selv, min frste ledige stund er n. Veldig deilig, men veldig krevende. Og g fra 0-100 er en overgang, og de siste 3 rene har jeg nrmest ikke gjort noe sosialt. N mter jeg flere mennesker hver dag, hele tiden. Og det er uvant og veldig annerledes.

sliten delux

Jeg er rimelig trtt n, selv om jeg har kastet i meg nesten en liter cola fordelt p de timene jeg har vandret rundt litt i rska. Det er en snn dag hvor en bare kjenner at oi, shit, hvor ble det av den svnen jeg burde hatt? Borte vekk, er den. Skoledagen har vrt relativt okei, men nr en ikke er opplagt s har en heller ikke kapasitet til og flge opp ordentlig. Jeg, for eksempel, burde antakelig ligget p internatet og synes synd p meg selv mens jeg frekvent harket opp slim i halsen. Istedenfor karret jeg meg opp av sengen og ut dra, fordi fravr er ikke ett alternativ med den teite fravrsgrensa vi har ftt n. Jeg fr ta igjen svnen og imunforsvaret i helga, og hpe at det ikke utvikler seg til det helvete jeg har hatt ett par ganger. Imunforsvaret mitt er antakelig blitt en smule svekket av D-vitaminmangelen jeg hadde. S jeg tror jeg skal se meg om etter kosttilskudd, eller noe. Matveien min er langt ifra variert. Jeg spiser det som er p internatet, og ellers hiver jeg i meg en nuddelpakke eller frti i helgene. Dere fatter poenget, det er ikke en varig lsning p ting. M det vre piller, fr det vre piller. Det er vel teknisk sett ikke noe vei utenom, hehe.

Det er min ryddedag i dag ogs, s jeg skal shine rommet til meg og Ingeborg slik at internatlederne fr helt hakeslep av hvor nypusset det ser ut. Intetannende om at det ikke akkurat var tilfellet noen dager fr, haha. Jeg er rotekoppen av oss, s det er bare rett og rimelig at jeg tar i ett tak. Tross alt, det er mine ting som ligger litt henslengt over hele rommet. Jeg tror det kommer mye av det at jeg bor spass langt unna, og derfor har med mye mer enn hva hun kanskje har behov for. Logisk nok. 

Tips fra meg: Rydd litt hver kveld. P denne mten blir det ikke s enormt mye nr en frst setter i gang med storrengjringen. Det tar ikke egentlig s veldig mange kalorier. Bytt sppla om det er ett behov, dra kosten over og fjern overfldige hauger av ting. Det gjr det s mye enklere, og ikke minst mer praktisk. Jeg skal bli bedre til det selv, alts. Har ialefall ett hp om det, om det er fnyttes eller ei vet jeg ikke. Men jeg tror det blir mye trivligere for oss begge hvis det ser okei ut der inne. Det er tross alt der vi bor, og tilbringer mye tid. Hunden har det megaryddig den, haha uff. Hestemennesker kan garantert relatere. Stallen ser nyslikket ut, huset... det er en annen historie (ofte)

Jeg skal pnske ut noen lure ideer til ting og tang, finne den kreative sjelen inni meg og booste hjernen min littegrann. Tro meg, det trengs. Greia er bare at jeg er mye mer engasjert klokka halv to om natta, en klokka halv to om dagen. Antakelig henger det igjen fra sommerferien, nok svn er kjempeviktig. Og akkurat n har jeg ikke akkurat vrt s veldig flink p ivareta det behovet, egentlig.

Frken ikke s veldig inspirert, men veldig trtt og burde sikkert ha styrtet en redbull sier peaceout, skal snart ha mattematikk og jeg har veldig mixed feels om akkurat det. Matte er, og blir, en ting jeg har ftt veldig opp i halsen og som jeg sliter enormt mye mer med enn hva jeg hadde behvd og gjre. Litt grunnet lrerkompetanse, og ogs litt grunnet faktum at jeg antakelig ikke s s veldig mye av hva som foregikk p tavla inntil i 8ende klasse nr jeg inns at jeg faktisk ikke hadde sett s veldig mye i det hele tatt, p mange r.

DANSER EN FRIHETSDANS

Jeg sitter i en bil, dette er bilturen som frer meg bort fra alt hatet jeg har plastret fast i kroppen. Alt. Kilometer etter kilometer, plutselig er Moi bare en prikk p kartet, en liten bit av en veldig kompleks historie - min historie. Jeg ser biler foran meg, i alle farger og fasonger. Vi suser forbi en lastebil, mon tro hvem sjfren er? Hva har brakt ham til akkurat denne veien, akkurat idag?

Det var befriende den dagen jeg for siste gang tok skrittene ut dra p LU, ungdomsskolen min. De tunge, slepende skrittene jeg mang en dag hadde tatt inn dra. Endelig var jeg fri. 3 r. Jeg visste ikke hvordan jeg hadde kommet meg gjennom dem, jeg visste bare at det hadde jeg. P en eller annen mte. Dag etter dag hadde jeg vknet til mobilens slumring, tatt morgenturen rundt kvartalet mens jeg funderte p de underligste ting. Og kommet meg inn den jvla dra.

Jeg grt sjelden, selv om jeg kanskje burde ha unnet hver dag sin egen foss. Jeg var ofte melakolsk, s dyster og fastfrosset. Det fantes ikke noen mulighet for bryte fri fra de usynlige lekene som holdt meg fast, sterkere enn alt annet jeg noengang hadde opplevd. Jeg kjempet, men det var som kvikksand. Desto mer jeg slo omkring meg og prvde og komme ls, desto mer strammet det til.

S jeg endret taktikk. Det nyttet ikke og dra med ren og skjr fysikk, jeg mte sno meg omkring inn i de dypeste hjrner av forstelse. Det var bare det, at jeg aldri forstod.

Hvorfor fantes det dem som i det stille planla ting de skulle gjre mot andre? Krenkende ting, alvorlige ting. Gang etter gang hysjet ned i, og ikke tatt tak i. Det som gjorde meg aller mest dyster til sins, var tanken p at slik ville det fortsette nr jeg forsvant og. Og jeg ville ikke ha sjangs til rettferdiggjre det.

Vr s snill. Ta tak i det.

Det var det at jeg visste at det hendte s mange andre steder ogs. Der jeg satt, alene, p ett bord og observerte de andre elevene. Jeg tok aldri intianativ til og bli med selv. For det hender s altfor ofte at leken gr for langt, og da mister en plutselig tak i overflaten, ogs henger en der langt borte fra ens egne moralske og etiske standarder.

Det var ikke her jeg hrte til, jeg var ikke del av "10 years" hadde ikke vandret i de samme gangene med de andre fra de var sm. Hadde ikke sittet p jenterommet og vrt med p de samme trendene. Og jeg visste det, jeg hrte ikke til. Det burde vre ok. Ok ikke hre til, ikke passe inn. Problemet var bare at det var aldri det. Og jeg klarte aldri og innrette meg, jeg tror ikke jeg ville det heller.

Jeg ville lpe til jeg falt om andpusten og utslitt, se solen g ned og st opp. Kjenne iskaldt vann mot huden og klarte hyere enn jeg egentlig trr. Sl skrubbsr p armene, og vre omringet av samhold. Se blger sl mot svabergene, og mker synge sin sang. Jeg ville vre fri, fri og umulig og sette merkelapp p.

Men, her og n, i bilen som nrmer seg en ny start med racerfart. Her blir det noe annet. Her skal det bli okei, fortiden er som den er - fremtiden skal bli episk. Fantastisk og minneverdig. Forme meg som person. Slik de kalde blikkene, og tomme ordene p ungdomsskolen ogs har.

Jeg er glad for at jeg ikke har levd i en dans p roser, for at jeg har mttet bite tenna sammen littegrann. Det gir meg s mye mer forstelse, mer erfaringer.

Stjerne-Vilja

Jeg har n hatt Vilja i ett par uker, og hun har allerede ftt meg til nrmest g p veggen. Opptil flere ganger. Hun er en helt annen type hund enn hva jeg er vandt med, men det er endel av moroa. Nr det i de sm sekundene, eller timene eller minuttene funker. Da er det helt utrolig, den mestringsflelsen er virkelig ubeskrivelig.

Den siste uka har hun egentlig ikke vrt noe spesielt sammarbeidsvillig. Slurving i utgangsstilling, fokus ett helt annet sted enn p meg, sprettball effekt til hundre og ti. Vrre enn de fleste puddlene jeg kjenner. Unghund i trassalderen delux. I en fase hvor det meste er i sving, og konsentrasjonen hennes har vrt en utfordring fra dag en.

Jeg har heller ikke vrt en optimal hundefrer, og det vet jeg s inderlig godt. Jeg prver hele tiden og forbedre meg, men det er ikke alltid det er like lett med inngrodde vaner. Jeg er foreksempel fl til holde bndet feil, engasjere meg for mye og dermed gire opp hunden. Lista er lang, men jeg blir bedre og bedre for hver dag. Og det gjr pelsbarnet mitt ogs!

Hun er ett prosjekt, og det er jeg veldig veldig klar over. kt etter kt har jeg revet meg i hret, bannet og telt til ti. Mttet til og tenke ut fra den firkantede boksen det er s lett og falle i fella til. Det er ikke alltid den tradisjonelle mten funker, gitt.

Men idag m virkelig ha vrt hennes dag, det var en ordentlig opptur og g de frste timene i YFF med en positiv og lrenem hund som tilsynelatende plutselig husket alt jeg har terpet p. Det var s deilig.

Selvflgelig mtte jeg jobbe enormt mye, men jeg er superstolt over mitt kjre pelsbarn.

Jeg holdt fokus, bikkja sammarbeidet og vi fant bobla vr. Med litt hjelp av Frolic, men det er da lov :-)

Jeg har still a way to go, men hun er virkelig ett emne jeg tror kan gjre det godt i diverse hundesporter.

Det kommer til kreve blod, svette, trer, tlmodighet og ydmykhet og f dette til. Og det er jeg virkelig villig til gi. Vilja fortjener det.

Kan jeg ikke f d, da?

Det ligger en mann i en sykeseng. Han puster tungt, selv med respiratorens hjelp. Dag for dag har han blitt mer preget av de ilende smertene som jager gjennom kroppen hans. Han har ikke lyst og lide mer, men han m. Legene i de hvite frakkene lper rundt for holde ham i live, de kjemper mot den omvendte livskraft. Mot dden. Selv om de vet at det bare er ett sprsml om tid fr han forsvinner fra dem. Han vet det, de vet det.

Og vre fdt i Norge er som vinne i Lotto, hadde han fortalt utallige mens han i sine glansdager nt velferdstatens mange goder. N, som han ligger klistret til sykesengen skulle han nske han bodde i Sveits, Nederland, Belgia, Luxemburg eller en delstat i USA hvor assistert selvmord er lovlig. I Norge virker det uetisk og ta ett liv, men mannen fler at han visner mer og mer bort.

Livet er fint det, helt til det erstattes av lukten av desifinksjonsmiddel og luftrenser. Til det blir for tungt og reise seg fra sengen, og selv det enkleste gjreml blir en kamp.

Legene har fortalt ham at han kan leve lenge, men han nsker det ikke. Hver natt vrir han seg i smerter, prver febrilsk og f noen timer svn. Men det er fnyttes. Livsgnisten han en gang hadde har forsvunnet for lang tid siden. Borte, og han fant den ikke igjen.

Det burde vre en menneskerett og kunne velge og d. I Norge ogs. Mannen forstr ikke hvorfor han m ligge her, klistret til sykesengen med ett smertehelvete i hver eneste muskel. Han forstr godt at friske, oppegende mennesker m fortsette og kjempe. Men han skulle nske at han kunne ta valget om slippe taket. Nr det gjr s vondt at han klynker, hyler uten at en lyd slipper ut mellom de sprukne leppene.

Politikerne tar ikke opp saken, ikke legeforeningen i Norge heller. Hvorfor er de fravrende i saken om aktiv ddshjelp? De vil ikke ta del i debatten. Dden er ett srt tema, men det burde komme frem i lyset. Settes ord p. Diskuteres. Debatteres.

Mannen nsker og forlate livet mens han enn er klar i hodet, fr smertene sakte men sikkert piner han til dde. Det kan han ikke, legene har ikke lov til la ham slippe. "Legen m ved livets avslutning vise respekt for pasientens selvbestemmelsesrett. Aktiv ddshjelp, dvs. tiltak som har til hensikt fremskynde en pasients dd, m ikke anvendes. En lege m ikke hjelpe pasienten til selvmord. avslutte eller ikke sette i gang hensiktsls behandling, er ikke regne som aktiv ddshjelp, 5 i Etiske regler for leger.

S han ligger der, ute av stand til smre sine egne brdskiver. Eller ta en varm dusj. Han er hjelpesls, blottet for alt stolthet han en gang hadde. Han liker ikke og fle seg svak, eller avhengig.

Han vil velge sin rett til og d, men han kan ikke. Ikke i dagens Norge. Han vil ha valget. Men det har han ikke. S han ligger der, enda en dag - og ser opp i det hvite sykehustaket.

50 SPRSML

1. Hvor gammel er du om fem r? Da er jeg 20! Responsibilties, hah. Jeg har null ide om hvordan livet mitt vill se ut da, s det er litt rart og tenke p egentlig.

2. Hvem har du vrt sammen med i minst to timer i dag? Fluene som har surret rundt meg siden jeg vkna.

3. Hvor hy er du? Jeg veit ikke, jeg.

4. Hvilken film s du sist? Jeg s en dokumentar om antidepressiver. Det var litt skummelt, det.

5. Hvem ringte du sist? Studentboligen. Vi visste ikke at vi hadde nkkel til selve boligen...

6. Hvem ringte deg sist? Ellinor (y)

7. Hva stod det p den siste smsen du fikk? "svarte banan skall ej e so nervs ej he gjort mej sjl kvalm" - Vero.

8. Foretrekker du ringe eller sende sms? Sende sms. Jeg er egentlig ikke noe fan av ringe, og kan stresse undvendig mye hvis jeg m ta en telefon. Det hender dog at jeg ringer hvis jeg skal forklare noe til vennene mine, haha!

9. Hva er ditt favorittsted? Melnes!

10. Hvilket sted foretrekker du minst? Fr hadde jeg soleklart svart Moi, jeg likte det virkelig ikke. Men n er det helt ok. Jeg kan g rundt uten og fle ett eneste snev av ubehag. Det er digg, det.

11. Nr s du moren din sist? En uke siden.

12. Hvilken yefarge har du? De er grnngule, med sorte streker i.

13. Hvilken julesang er din favoritt?

When Christmas comes to town - Matthew Hall

14. Er foreldrene dine gift eller skilt? Gift.

15. Nr vknet du i dag? Klokken 11, og det var S DIGG og f sovet litt ut for en gangs skyld.

16. Hvor tror du at du befinner deg om 10 r? Jeg har NULL IDE. NULL.

17. Hva skremte deg om natten som barn? Mamma-m. Og ulver i veggen.

18. Hvilket Youtube-klipp var det sist som fikk deg til le? En Marvin Marvin episode, jeg ser alltid p det for f opp humret. Guilty pleasure much.

19. Hva er din beste egenskap? Jeg er reflektert, og optimistisk. (Tro det eller ei)

20. Hva er din verste egenskap? Jeg blir veldig lett pvirket av andres sinnstemninger.

21. Sover du med eller uten klr om natten? Med pysjamas.

22. Hvor mange puter har du i sengen? En. Jeg er spartansk.

23. Hva er det rareste du har spist? Jeg synes Haggis var temmelig rart og spise.

24. Har du stasjonr eller brbar data? Har en brbar skolepc.

25. Foretrekker du sko, sokker eller barftt? Sko.

6. Hva hrer du p akkurat n? Rockin on top of the world

27. Hvilken iskrem er din favoritt? Lion-is. Jeg savner kaptein sabeltann isen bigtime da. Den var elsk! Vet de har en lignende, men det er ikke helt det samme. Nostalgi..

28. Hviken dessert er din favoritt? Crme brul. Definitivt!

29. Den strste premien du har vunnet? Meg og sstera mi vant 10k p en sparekonto nr vi gravde opp en skattekiste i dyreparken. Det var evig gy! Men det som har betydd mest for meg m ha vrt nr meg og Shanti vant agilitykonkurransen p leir, det topper ALT.

30. Liker du kaffe? Nei. Men jeg liker iskaffe og Starbucks.

31. Hva drikker du helst til frokost? Cola... Jeg prver og bytte det ut med appelsinjuice da.

32. Hvem var din favorittlrer p videregende? Else, haha. Helt til hun ga meg 3'er i engelsk. Da likte jeg henne ikke lengre. Uffda.

33. Kan du spille poker? Jeg er ikke noe talent, nei.

34. Hva har du spist i dag? Brfrisk melkesjokolade.

35. Nevn to historiske personer som interesserer deg? Martin Luther King jr. og Anne Frank. Og Nelson Mandela. Og Richard Duke of York. Og ett helt knippe flere. Jeg synes historie er kjempespennende.

36. Hvilken radiostasjon var den siste du hrte p? P4.

37. Vil du ha barn? Jeg har ikke tenkt gjennom det, egentlig.

38. Kan du noen andre sprk enn norsk? Jeg snakker flytende engelsk og kan holde en gebrokken samtale p spansk. Ogs kan jeg noen smord p gresk.

39. Sover du p en spesiell side? Neeei, tror ikke det.

40. Foretrekker du havet eller basseng? Havet. Men basseng, ferskvann, badekar... Alt funker.

41. Hva bruker du helst penger p? Mat. Og drikke.

42. Eier du dyrebare smykker? Ikke snn at de er veldig kostbare, men har mange som betyr endel for meg.

43. Hva er ditt favorittprogram p tv? Ser kjempesjelden p tv. Men Game of Thrones er min favorittserie of all time.

44. Hva skal du gjre i helgen? Neste helg skal jeg slappe av, rydde rommet, trene bikkja og ta det piano.

45. Kan du st p slalm? Ja. Jeg er faktisk ganske god ogs!

46. Hvordan imponerer man deg? Med og st for sine meninger, vre engasjert og lrigt.

47. Hva slags ringelyd har du p telefonen? Hmhmhhhmhmmhhh

48. Fortell 5 ting som leserne dine antagelig ikke vet om deg?

1. Jeg hadde en okse da jeg var liten som het rgjer.

2. Jeg hater og se folk krangle, selv om det bare er p film.

3. Jeg lever meg veldig inn i ting.

4. Jeg ligger alltid rundt en time p iPhonen i sengen hver kveld.

5. Jeg var mnsterelev p ungdomsskolen.

49. Hva har du nrmest deg n som er rdt? En colaboks.

50. Er du sosial? Ja.

Sliteeeen

Dagen idag har jeg brukt p...soving. Den frste skoleuka har vrt relativt hard, og jeg har flere ganger nsket meg en kloning for rekke over alt. Neidajoda. Bikkja skal etablere seg og finne roen, jeg skal ordne ett lreit sted for henne (med god hjelp av fattern som var s snill og ta turen bort) etablere meg sosialt, sove, gjre skolearbeidet ordentlig og trene. Det sier seg selv at det er en kabal. S, n skal jeg nyte iste og en god podcast fr jeg slukner igjen <3

Fravrsgrensa

Kjre politikere i Norge,

Hvaslags kollektiv avstraffelse er det dere egentlig driver med?

Det er bedre og sitte i klasserommet med 40 i feber og harke blod, enn og dra hjem og komme til hektene. Eller med migrene en ikke klarer og dokumentere. Drar en hjem fr en fravr. Ellers m en dra til den lokale legen og f det dokumentert, men der kommer ett konomisk dilemma inn. Det er dyrt og farte til legen, dessuten er det ikke LOV dra til legen hvis en har omgangssyka - en er en smittebrer og utgjr en smittekilde for de andre pasientene. Men, en kan jo ikke la vre heller, vi vill jo ha en utdannelse. Fr en ikke rkleringen, kan vi ende opp med IV. Det er DYRT og ta opp fag som privatist, det er ikke alle som har konomien til det! Tross alt er det vi dere m satse p, kanskje det ikke har sltt dere enn - men VI er Norges fremtid. De ungdommene dere n stresser halvt ihjel, som kanskje til og med dropper ut fordi det virker umulig, kunne kanskje blitt en av de fremste legene med Rikshospitalet. Eller en enormt talentfull psykiater. Det er vi som tar over Norge etter dere, da er det vi som sitter i regjeringsstolen. Jeg hper vi fr fjernet fravrsgrensa fr det. For alles skyld. Jeg hper vi har nok ressurser til og holde en velfungerende velferdsstat, men hvis s mange dropper ut ender halvparten p NAV. Det er ikke det som er mlsetningen, er det?

Det er en grunn til at vi protesterte mot forslaget deres, flertallet av oss vill ha en utdannelse. Dere fr det til hres ut som om legerkleringer er en peace of cake, det er det ikke. Dere fyller opp kontorene til fastlegene med elever, nr de heller kunne ha prioritert de som virkelig har behov for en time. De med kroniske sykdommer, eller de som har noe virkelig akutt. Istedenfor en svndrukken ungdom, som er utbrent allerede i en alder av 14. Og hva med dem som har lang reisevei til ett legekontor? Nei, de fr finne en lsning.

Kanskje dere mener at det er viktig for forberede oss p arbeidslivet, men p denne mten siler dere ut mange kandidater fr de i det hele tatt har startet. Vi er ikke supermennesker, vi er bare elever som tilfeldigvis har havnet p vgs i Norge i 2016. Tror dere at vi ikke er p skolen FOR GY? Det er ikke snn det fungerer, kjre dere. Det er ett mindretall som skulker, og det m resten av oss lide under. Kollektiv avstraffelse, kalles det. Og det er helt idiotisk.

Dere drar oss alle under en kam. Hva med de som ikke har en diagnose da, hvis de er psykisk syke men ikke vet hva som er galt? Hva med dem. Det er en ting jeg er veldig sikker p og det er at dette er feil lsning.

Jeg, kan dra s mye jeg vill p politiske arrangementer; men det er ikke godkjent og ha hodepine. Det er ikke grunnlag nok, det. Jeg som ungdom vill fremme min stemme, og det er tydeligvis ett behov. Denne fravrsgrensa gr jo utover MEG, ikke dere som sitter i regjeringen og bestemmer at snn her skal det vre.

Vi er sinna, og vi er frustrerte. Det er en grunn for at vi gikk ut i streik, og det er dumt at vi ikke ble hrt. Tross alt er det vi elever grensa gr utover, ikke dere som sitter p deres hye hest og fastsetter reglementet. Mange av oss fr ikke tatt lappen heller da per n kjretimer ligger i skoletiden. De fleste arbeidsplasser krever billappen. S, det gir ikke mening. I det hele tatt.

Det finnes mange grunner til fravr. Det er ikke alle som kan ses, og det er ikke alle som kan dokumenteres. Det blir s riv ruskende galt nr en mister skolemotivasjonen, allerede fr skolen har startet. Fordi er en borte i 2 gymtimer, s har en ikke lengre rett p halvrskarakter. Hva med dem som kanskje ikke har det helt greit p skolen? Som aller helst vill gjemme seg og synke ned i bakken, det hres ut som om dere tror at det er og "bare" dra. Bare komme. Det finnes mange hendelser som ikke kan forklares. Og jeg har mange bekjente og venner som HVER DAG stresser enormt over dette. De er livredde for bli syke. Eller for ikke kunne realisere utdanningen sin. Det synes jeg er enormt trist. Jeg er skuffet over dere, jeg. Det som provoserer meg mest er at vr stemme ikke blir hrt. Skal ikke vi ogs ha noe og si i dette? Dere kan ikke ha unngtt og se at vi kjemper en kamp, og at vi har kjempet den allerede siden dere fremmet forslaget deres.

Antakelig gr ikke fravret ned, men tallet p dropouts ker. Er det dette dere ville oppn? Jeg ser allerede ringvirkningene med skolen min.

Jeg er forbanna, vi er forbanna. Jeg hper dere tar til vett, for dette er ikke en grei lsning. Og jeg blir enormt lei meg nr det allerede er ett faktum at folk dropper ut, eller str i fare for IV.

Det kommer til og g bra, til slutt

Kjre 13 r gammle meg,

Det kommer til og g bra, selv om det akkurat n kjennes ut som om alle veier ut er stengt. De er ikke det. Du kommer til og vokse opp til ett menneske som har kjent bde bunnen, midt i og toppen. Til ett menneske som vet hvilke veier en m g for slippe fri, for kunne fly avsted p lette vingeslag. Slippe tyngden i bakken, finne frem ett bortgjemt smil som kan lyse opp ett helt rom.

Det trenger ikke vre smertefritt, jeg vet at det gjr vondt. Ikke slipp deg selv, kravl opp fra hullet. Jeg vet det gr ann. Ett steg, to steg... HOPP. Det finnes en vei du m finne selv, du er p god vei allerede. Jeg ser det i ynene dine, du vet mer enn du burde. Allerede. Erfaringene dine er blitt ett lpende bnd, ikke lp fra det. Ta dem i mot med takknemlighet. De kommer likevel, det er du som velger hvordan du tar dem.

Ikke gi opp. Om du faller, reis deg.

Det er okei og ikke ha noen falle p, la de fiksjonelle karakterene vre vennene dine. Det er fint. Du klarer deg. Det gjr ikke noe at du fler deg malplassert, du finner tidsnok din plass. En plass du vill bre med stolthet og styrke, integretet og mot. Du er divergent.

Du har kravlet avsted sret fr, men du er en soldat. En soldat i livet. Du kjemper for deg selv. Grt, grt til du ikke lengre fr ut en eneste tre. Du har mange r med latter foran deg. Det blir bedre. Jeg lover. Du reiser deg opp fra mkka, bra. Du er sterkere enn du tror.

Grt deg selv i svn, men vit at det ikke er verdt det. Det er ikke her du hrer hjemme. Det vet du og. Du str p en vei hvor begge alternativer er feil, og du vet det s inderlig godt. Jeg stoler p at du klarer deg.

Ikke vr redd. Fortsett og kjemp. Du finner deg selv glad til slutt. Du trenger ikke st blant fremmede for alltid, det er bare her og n.

Ikke stress over ting du ikke har makt over. Det frer ikke til noe godt. La det g, la det flyte avsted med blgan bl. Bort. Langt langt bort. Det er ikke du som har ansvar for alt, du trenger ikke ordne opp for dem rundt deg. Gi litt faen.

Det er ikke noe poeng i og sutre over at du er vennels, det vet alle likevel. Jeg vet at du tenker p den gr himmelen som en metafor p tankene dine, himmelen blir alltid bl.

- Villi.

#TB: MIMREHJRNET

Det er ikke #tbt lengre, s da kaller vi det for #tbf og sier oss fornyd med det. (Egentlig var det bare meg som ikke fikk satt i gang og skrive fr midnatt, bare..)

Jeg vokste opp med to sstre, den ene fjernere enn den andre. Den ene hadde to ben, fant p lure (og mindre lure) planer som vi tok del i. Og den andre hadde fire ben, og hadde egentlig ikke s mye hun skulle ha sagt. Om hun hadde det, ble det ikke hrt, fordi hun kunne bare utrykke seg i bjeff. S da ble hun med, da. Og ble hun sulten s visste hun hvem hun skulle tigge av. S, hun led aldri noe nd. Selv om vi hadde ett par episoder hvor hun bikket til selvmedlidenhetens rand, men det var i hennes eldre dager.

Ved ett tilfelle tok hun bare hele hamburgeren til Lis, mens Lis var for opptatt med fundere p noe (antakelig sin neste masterplan) og dermed veivet den rett foran nesa hennes. Hun kunne selvsagt IKKE la det saftige kjttstykket g til spille. Og dermed ble det hyl og vrl fra Lis sin side, men dere vet..det er slik ssken gjr. Og jeg var bare fornyd med f ha min pasta i fred, selv om Laika bare hadde rynket p nesen av den.

Ja, det er meg i cowboyvest og det jeg likte tenke p som militrsko. Laika i midten, og Lis ved siden av..pnskende p neste masterplan (som vanlig). Vi var egentlig ett raderpar, eller radertrio - blir det vel.

Lydighet hadde aldri bikkja (eller Lis) hrt om, de kunne til nds inkalling hvis de fant det for godt. Men de hadde sine moments of shine, og de gjorde ingen noe vondt. De bare surra rundt og virket storartet fornyd med det. Og jeg prvde og oppdra dem..med vekslende hell.

Etter og ha sett "Eventyr i Alaska" og "Balto" ble vi bitt av trekkhundbasillen, sklart. S vi dro frem rattkjelken og en utslitt sele, i god tro om at den skulle bikkja dra. Antakelig mye forvente fra ei gardsbikkje som ikke engang kan sitt. For av det jeg husker, kunne hun kun det om hun fikk en vaffel for det. Ellers kunne vi bare GLEMME det.

Bikkja ville penbart ikke dra kjelken, s vi endte opp med kave henne opp bakken. Og deretter sette oss p, og da bar det rett inn p kjkkenet. Fulle av sn, og med litt mindre ambisjoner. S vi bestemte oss for bare la henne vre turkamerat for en stund ihvertfall.

P valpekurs (jeg vet ikke om det var Laika eller Lis som skulle bli dressert) fikk vi beskjed om at de aldri hadde sett en s fjern hund fr. Men hun var snill. Snill som dagen var lang.

Jeg startet p skolen, jeg vet ikke om jeg skal sende medlidenhet eller oppgitthet til lrerne mine. En dag skulle vi ha slball i gym, var det noe jeg ikke ville var det ballspill. Jeg kunne ikke fordra det for mitt bare liv, og satte meg selv i revers med antydningen. S, nr de prvde og tvinge meg til denne store forferdeligheten s jeg kun en utvei - jeg mtte stikke av. S jeg lp, og jeg lp oppover veien til lungene mine hikstet. Jeg skulle finne Laika slik at lrerne ikke kunne ta meg!!! Jeg rakk forvrig aldri frem, for en lrer kom etter meg med bilen sin. Og selv ikke en 5 ring klarer og lpe fra en bil i 80.

Heldigvis slapp jeg unna slball, og jeg tror jeg ganske fort ble kategorisert som noe egen p skolen jeg gikk p. Som forvrig hadde 32 elever, som alle trodde de visste mer enn de gjorde om alt. *smsted i ett ntteskall* Men, bli kategorisert som sring gjorde meg egentlig ikke s mye. Tross alt fortalte jeg alle at jeg var en varulv i sjetteklasse. Jeg tror jeg hadde lest litt vel mye R.L Stine. Mye mulig.

Skidag p skolen! YAAAY (eller ikke) jeg tenkte ihvertfall at det sikkert kunne kombineres med lufting av Laika, s jeg dristet meg til sprre om hun kunne vre med. Jeg fikk ja. Antakelig fordi hele bygda kjente bikkja fra fr "Jeg er redd hunder, men ikke Laika" var en velkjent replikk. Og fordi lrerne mine forstod at jeg hadde tatt henne med uansett. Jeg spurte fordi det var en norm, men til syvende og sist gjorde jeg litt som jeg ville. Jeg var litt rebelsk, litt opprrsk. Jeg var nok en hndfull i mine glansdager p barneskolen. Men, hvem var vel ikke?

Jeg tilbrakte mang en time under kjkkenbordet med Laika, der vi l og funderte p livets store mysterier. Og nr neste gang vi fikk vaffler ble.

Noe vaktbikkje ble hun aldri. En dag hadde vi overlatt hus og hjem i hennes varetekt, mens vi skulle en tur i svmmehallen. Vi kunne ikke huske om komfyren var av, s mutter'n fikk en bekjent til og dra inn kikke. Han ringte, fornyd, komfyren var av *yess* nr vi spurte om hunden ble han litt satt ut.."Hvilken hund?" Laika fant det lurest og holde seg unna, s hun hadde gjemt seg bak sofaen til visitten var over. Der l hun uten og si ett pip.

Jeg vet ikke om det var Lars Monsen eller en annen villmarks-kjendis som satte ideen i hodet p meg. Men langtur var en dven s god ide, tenkte 11 r gammle meg. I den tiden hadde jeg ei vennine som ble med uten mukke, selv om det dunket regn fra himmelens sluser det meste av etappene vre.

Vi skulle ta turen fra Storlibu til Ualand, med den da 6 r gammle Flat coaten og en Norrfolk terrier. Etter to dagers ging s Laika snn her ut..

Utslitt. Men vi karra oss gjennom det. Og dagen etter nektet Laika mer tur, s nr jeg tok frem bndet lp hun og gjemte seg p PC-rommet. Da hadde hun ftt nok.

Til 12-rs dagen fikk jeg min egen hund. Det var jammen ett stupebrett. En schfer som allerede hadde ftt litt livserfaring. Og Laika tok rollen som lremester meget serist, sukk.

Vi skulle ha schferen alene hjemme for frste gang, og Laika stilte opp som moralsk sttte. Under tvil. Da jeg kom inn i huset og s Shantis raseringer...mtte jeg Laikas oppgitte blikk p sofaen. Hele henne sa "jeg avskriver meg herved alt ansvar!!!" og jeg kunne ikke annet enn og le, fr jeg satte i gang og rydde.

Jeg hadde ftt for meg at hun trengte noen minner i hundehimmelen. Tross alt hadde hun begynt og dra litt p rene, og hun var ikke lengre like energibombe. Dessuten hadde hun nok litt ekstra p kroppen.

S jeg fikk, p en eller annen mte overtalt mutter'n til og la henne og Lis dra p Oslo hundeskoles hundeleir p Melnes Grd. Det ble litt mye for den inngrodde gardsbikkja som ikke hadde strre horisont enn de andre i bygda.

Nr Shanti forlot buret hennes stod hun og skalv, i tanken p ansvar. Ett mindre bur gjorde susen.

P slutten av uka var hun trtt, lsningen ble og sove inni tunnelen. Og jammen kom hun og Lis i VG fr Laika tok turen til hundehimmelen.

Nei, jammen ga den hunden meg en god latter og ti.

Blbrtur

Hsten er p vei i rekordfart, sommeren har regelrett lpt p rekordtid ir. Hver eneste dag har vrt fullspekket, jeg kan ikke huske n dag jeg har sittet i ro. Helt serist. Ikke n liten dag engang!

Idag bestemte jeg meg derfor for tillate meg og ta det litt piano, og g tur uten stresse. For en gangs skyld. Jeg er s flink til feste bndet p bikkja og ta meg en lpetur fr jeg stuper videre i rten gjreml som jeg M rekke, men aldri blir helt ferdig med.

Og hva er vel mer avslappende en plukke blbr? Ikke vet jeg! Det er dessuten litt kult at ingen trenger og lide for at jeg skal f stappe friske br i munn side om side med min firbente moroklump, som ogs gumler blbr til den store gullmedaljen.

Vi vandret p en halvveis ny sti for oss, tok oss tid til..naturen. Dens store helhet, livskraften. Og ett par runderinger.

Bikkja digger det. Jeg kan se hele henne sitre i forventning nr hun forstr hva som skal skje, utrykke "hoppende glede" fr en helt ny betydning. Hehe!

Billedserie

Er det noe jeg virkelig er, s er det glad i pelsklingen min. Hennes tillit til meg er en gave ingen ord kan beskrive, og jeg har p den tiden jeg har hatt henne blitt s uendelig glad i henne - til tross for alle hennes raptuser, hennes tilsynelatende hplse deleggelser av alt som heter ting, er hun fantastisk.

MIN B

Etter at Shanti dde har jeg tenkt frem og tilbake og funderert p hvilken hunderase jeg kunne tenke meg denne gangen, og jeg landet etter mye om og med p det snikende ullteppet - border collie! Jeg endte ikke opp med noe border.

Jeg fikk ett par kontrabeskjeder, og ting ble snudd litt p hodet iforhold til hvordan jeg frst hadde tenkt. "Jeg skal aldri ha omplasseringshund mer..." Den ene dagen, og neste dag hadde jeg ringt en oppdretter som hadde lagt ut annonse p en unghund. Dette ble starten p ett helt nytt kapittel for meg.

Det var en ting jeg var helt bestemt p, jeg skulle ha en hund med mye motor. Mutter'n undret seg litt p hvorfor jeg ikke for en gangs skyld kunne velge noe enkelt, men jeg er en prosjekt-person. Det har jeg alltid vrt.

S, jeg satte meg ned og skrev en liste, hvor jeg inns at jeg faktisk mtte vre realistisk. Det er enormt viktig i kjp av hund, en m tenke fremover. Fordi motivasjonen gr ofte i blgedaler, og en m kunne gi hunden det den trenger. Det er ikke rettferdig ovenfor den og ikke gjre det.

"Jeg vil ha brukshund!" Sa jeg, og mine kjre foreldre prvde banke vett inn i hodet mitt. "Du skal jo p skole! Du m etablere deg sosialt" og jeg fortsatte i samme retning. Scrollet nedover p finn.no i ukesvis. Schfer skulle jeg ikke ha igjen. Men jeg ville ha arbeidslysten.

"Jeg har ringt p en hund og avtalt at vi drar og ser p henne" Jeg hadde alltid hatt en fjern drm om f se en B i levende live, det er tross alt kun rundt 100 av dem i Norge.

P min liste over hva jeg skulle ha i en hund stod;

- arbeidslyst

- utholdenhet (mulighet for vre med meg g Norge p langs, Dalane rundt osv i fremtiden)

- spenst

- oppmerksom

- Motor

Jeg ville ha mulighet til gjetning, agility, IPO og lydighet. En allsidig hund og en lojal kompis. Og ingen helseplager.. Det fikk jeg.

Jeg satt meg i bilen etter to harde jobbdager med lite svn og hyt trykk, og vi satt kursen mot Odalen. Jeg ante ikke der og da om hunden kom til bli med meg hjem eller ikke, men jeg hpet at hun var det jeg hadde ftt intrykk av fra annonsen og korrespondansen med oppdretter.

Jeg gikk fra aldri ha sett en Beauceron i virkeligheten, til og ha sett 15 stykker p en dag. Lilja (n Vilja) minnet meg om en kombinasjon av to av vre tidligere pelsklinger. Den bekymringslse, gledesstrlende livsnyteren Laika og den lojale, fryktlse Shanti.

Hun hadde Laikas tro p at alt i livet ordner seg til slutt, fri for bekymringer og s glad at hun ikke klarte holde seg p to ben. Hun hadde den naive, snillheten som jeg alltid verdsatte s hyt. Jeg har s mange minner med Laika, hun var alltid ssteren min (kinda) en irriterende lillesster som jeg delte opplevelser med i 10 r.

Hun hadde Shantis lojalitet, Shantis drive. Det at hun ville gjre alt for sin frer. Jeg kunne merke det p henne. Jeg var enormt knyttet til min forrige hund, hun var min eneste venn igjennom mang en tung dag. Og jeg kan serist takke henne for at jeg er den jeg er idag.

Og det st der og se denne hunden, praktisk talt ha "got the best of both sides" var helt uvirkelig.

"Hva synes du?"

"Joja"

"Vi tar henne"

Og en time senere var kontrakten signert og hunden puttet i bilen.

Jeg angrer ikke ett sekund. Selv om jeg kan fle at det spretter gr hr ut av hodet mitt, og selv om det er mang en kneik jeg m over. Jobbejobbejobbe.

Leppeslengere, og annet idioti

Jeg er...superfrustrert. Det finnes normal folkeskikk (utrolig, men sant) det er mulig og ta ting p en lreit, ordentlig mte. Eller, er det? For de aller fleste mennesker, er det det ja. Men det finnes disse unntakene, disse menneskene som fler at de m slenge litt med leppa om sjangsen byr seg. Sorry, men jeg blir rett og slett kvalm av den type personligheter. Jeg forstr ikke hva en fr ut av det, heller. Av smfrekke kommentarer p ditten og datten. Spar deg; for faen.

S, jeg har samlet ett par patetiske opplevelser jeg har hatt :-)))))

1. Det er dyremishandling og g med strup

Fr i tiden hadde jeg en schfer, og jeg gikk ofte med ett bltt strupebnd som p INGEN mte skadet hunden, men ga meg muligheten til korrigere henne. Det er som oftest en grunn til hvilket utstyr en bruker, og jeg hadde ogs grunner. Nr da ett vilt fremmed menneske pstr at jeg drev med dyremishandling, jeg hadde mest lyst til la bikkja mi bokse bikkja hennes i hue med labben p repeat. Det er dog slike tanker en holder inni seg, det er....normer. Jeg aksepterer mennesker som tar avstand for det, og det er helt ok. Men jeg synes det blir for dumt og uttale seg om dyremishandling, nr en ikke kjenner hverken mennesket bak kobbelet eller hunden i det.

2. P butikken;

Jeg hadde tatt med meg hunden p butikken, det er ikke noe en gjr p strre steder, men jeg har alltid gjort det her. Hallo, lille Moi for sren. Hva faen kan g galt. Egentlig ingenting. Utenom at jeg kan f hakeslepp av hvordan voksne mennesker velger g frem med sin kritikk (i dette tilfellet drittslenging). Jeg har forstelse for at bikkja mi bjeffer, alts, det er en hund. Det som da skjedde var at hun boffet, noe som er relativt normalt for en hund. Halla. Denne damen (som jeg ikke vet hvem er, skulle gjerne gjort det og ftt tatt en ordentlig prat med henne) sier til sin vennine (jeg vet ikke, en dame som gr ved siden av henne) at "en kan la hunden vre igjen hjemme om en ikke har kontroll!"

Det frste dilemmaet her er; jeg har kontroll. og at bikkja mi bjeffer har jeg null problem med. Hennes vurdering p dette mennesket var jo penbart riktig. Jeg blir s oppgitt, greit at hun mener det. Hun kunne kommet bort og sagt det direkte til meg. Men nr jeg sier "du trenger ikke slenge dritt" holder hun opp handa i en 'talk to my hand' gest som fr meg til fullstendig lose it, hade hp p menneskeheten. Dette kom fra ett voksent menneske. Det vrste er, hadde jeg vrt voksen hadde jeg trolig aldri ftt den behandlingen. The curse of being a teen.

3. P toget

Jeg var p vei til mine gode venner Ingrid og Hanne fra Sarpsborg. Jeg hadde 40 i feber, harket blod og formen var helt jvlig fra fr av. P toget presterer da en mann og knurre "du kanke ha baggen din i setet, jeg fr konduktren til hive deg av!" Jeg forstod helt rlig ikke problemet, han trykket id-kortet sitt opp i trynet mitt. Endte opp med at jeg la meg og sov p gulvet i protest, fordi jeg forstod ingenting. Idiot.

4. Enda mer kollektivtransport

Jeg fikk ikke lov g p en buss, da jeg visstnok gikk 'horete' kledd (tank top og shorts) denne busssjfrern ble himlet med ynene over, og jeg forklarte hendelsen for ruter som heldigvis viste forstelse og klarte oppfre seg greit (hvor vanskelig kan det vre)

Ja, det er ett lite knippe opplevelser jeg har hatt som fr det til koke innvendig.

P min venstre side

Jeg visste at dden stod nr, s nr at jeg nesten kunne strekke ut handa og ta p den, se den med det blotte ye. Jeg visste at Shantis tid var forbi, at hennes dager p min venstre side - var endte. Det voldte meg s mye smerte at jeg ble kastet bakover, trene rant som fossefall under hstens vrste regnskyll og ingen av mine venners fornuftige inspill gikk gjennom. Jeg hadde funnet en vre glad i, en hund med ubetinget kjrlighet og s mye livsglede. Ogs var det meg som mtte leke Gud.

Og n - sekund, minutt, dager, uker og mneder har passert. Det stikker enn. Gogo Dolls- Iris holder p feie meg av den trygge bakken, hver gang den dunker ut av surrond anlegget. Hver gang. Det var vr sang, meg og Shanti sin. Til helvete med 2'eren, hele hjertet mitt ble lagt ned i scenene. ALT.

Det som gjr meg mest overvelmet, er at tilfeldighetene brakte meg Lilja "Vilja" en hund som p lik linje med min kjre Shanti, har sett hvordan verden kan vre. En hund som kom fra ett sted hun ikke hrte til, og beriket livet mitt med bde utfordringer og glede. Med humor, liv og lyst. Med bare vre seg.

Som fr meg til slenge glose p glose i frustrasjon, som fr meg til mtte tenke nytt. I trening av hund m en alltid vre pen for nye lsninger. Nye mter. Det er viktig og ikke g i firkantfella, men se individet.

En hund som bare overser meg med sin lykkelige tilstedevrelse, logrende hale og sine hoppende danser som jeg egentlig prver venne henne av med. Og selv halen hennes er en leke god nok.

Det er Shantis rake motsetning p mange plan; men de har ogs s mye fint til felles. S mye som gjr at nettopp jeg tok nettopp dem med hjem og ga dem en plass i hjertet mitt.

Det er en rekke tilfeldigheter som har gjort at ting har blitt som de har blitt, n venter det utfordringer som kommer til f meg til stupe p veggen. Rome wasnt built on one day. Det er ikke 'den perfekte hund' heller.