klatre i snstorm

"Er du psyk, Villi?"

"Neeh, hvordan det?"

"Du er s melankolsk, negativ."

"Jeg tror det er erfaringene mine"

"ja. Trenger du psykolog?"

"Nei, men jeg hadde ikke skammet meg om det var tilfellet"

"Du m vre mer positiv"

"Jeg kan ikke vre noen jeg ikke er"

Ja, jeg har ftt sprsml om jeg sliter psykisk. Nei, jeg gjr ikke det. MEN jeg er trist, jeg er frustrert og jeg kan til tider virke relativt sr. Jeg har gtt gjennom vanskelige perioder i livet, noe som penbart har formet meg som menneske. For vre rlig tror jeg hver og en av oss har noe grums i bunn som vi helst vill la ligge nettopp der - p bunn. Det er ikke dermed sagt at det er noe grent med oss. Eller med dem rundt oss.

Jeg har gang p gang sett hvor tabu det er, det ha en usynlig sykdom. Hvor ille det er nr vi som ikke har innsikt, uttaler oss om det. Det er likevel viktig at vi vet at det finnes - vi skal tross alt bygge ett velfungerende samfunn for alle parter. Bde for meg, og deg og Per i toppen av bakken.

Vi kan ikke bygge ett samfunn basert p fordommer. Det gr ikke. Jeg opplever ogs at mennesker rundt meg antar at det er noe som ikke stemmer, at jeg er psyk FORDI jeg skriver tekster som kan vre bde mrke og dystre. Jeg mener noe med dem, sklart. Men det betyr ikke at jeg trenger og fraktes til nrmeste intuisjon, eller at noen skal lage ett helvete fordi jeg skrev ett dystert dikt. Det er snn jeg er. Jeg liker og skrive noe med dybde, nr det er snakk om poesi og noveller. Det er bare snn det er. Det burde vre lreit.

"Du M IKKE finne p g snn kledd, det er ikke sosialt akseptert"

"Av hvem?"

"Folka"

"Synd"

Er det rart at en blir usikker, nr en til og med m flge kleskoder for bli sosialt akseptert? Ja, jeg har hrt akkurat dette. Og jeg gir en lang i om jeg blir akseptert. Greia er bare; det har ikke alltid vrt snn. Jeg har hatt en heller lav selvtillit, som n er i ferd med og bygge seg tilbake til skyhyde. Jeg er i ferd med og vokse opp. Og det, det er litt skummelt.

Jeg starter p Vgs, fravrsgrenser, mer karakterpress, flere ambisjoner og ja..listen er lang. Jeg lurer p nr denne generasjon presentasjon stuper av flink pike syndromet. Om vi kommer oss levende ut av det. Jeg har sett de jvligste ting. Og dette, dette er bare starten.

Bare puste

I det siste har livet mitt vrt en berg og dalbane, hvor jeg har hatt mer enn nok med bare og holde meg fast.

Kapittelet ungdomsskolen er endelig historie, og kanskje engang nr avstanden er lang nok - pner jeg meg om det. For det er ingen hemmelighet at det ikke har vrt en dans p roser i mitt tilfelle. Heller tvert om. Jeg har grtt salte trer, bannet, hylt, sltt nevene i veggen og tenkt p slaps som en metafor p tankene i hodet mitt. Jeg er garantert bare en av mange tilfeller av noen som sitter igjen, lettet for at det ENDELIG er en mulighet. For komme seg bort fra det vante. Og det er garantert en hel haug som gruer seg og tenker gjennom alt som kan g galt, jeg har vrt der jeg og. For tre r siden. Det er ikkeno kult.

Ferie. Sommer. Sol. Badety. Sukkerspinn. Iskrem.

Eller, steke 250 vaffler p en dag, banne over srvestekspressen og si hei til s mange mennesker at det surrer i hodet. Vaske bord og stoler. Stemninga p topp. Stresse litt over kollektivtilbudet (det er helt tragedie) Og slukne midt i en episode supernatural om kvelden nr en krsjer hos noen bekjente. Ikke det, jeg liker jobben min. Jeg liker bare ikke pendling. Men jeg er spontan, og noen ganger fr en smake konsekvenser. Ja. En kan vel si det slik. Jeg er hvertfall en erfaring rikere.

Jeg har vrt i kjellern, i himmelen og midt i. Det svinger litt. Det er yeblikk jeg aldri kommer til glemme, ikke s lenge jeg puster (og det hper jeg jeg gjr ei god stund til) magiske yeblikk. Snne hvor tiden liksom str p pause litt, og det nesten faller stjernestv fra himmelen. Hvor gleden brer seg i kroppen. Jeg elsker det. Jeg hadde mange snne p Melnes, men det har jeg alltid nr jeg er der. Jeg kan enda mimre tilbake til frste gang jeg dro p leir der; min strste bekymring var om jeg hadde den mest ulydige bikkja. det hadde jeg ikke.

Jeg husker turer i skogen, sitte skravle bakp hengeren p en traktor, agilitybanen. Shanti skinte der. Det var ogs en kilde til at jeg var trist, nr alt bare ble litt for mye - da tenkte jeg p min fine hund. Jeg er ikke kristen, men jeg hper det finnes en hundehimmel - eller ett eller annet sted hvor sjelen hennes kan ha dratt. Ikke at jeg vet hvor det kan vre. Men.

Det er mange fine mennesker der ogs. Nr jeg snakker om fine mennesker tenker jeg p hvem de er. Verdiene deres, holdningene, ordene og gjerningene. Alle har sine sider. Og det er mange jeg er s glad i at ord blir for sm.

Mine ig-flgere har sikkert hrt om minst n. J. Jeg blir rett og slett inspirert. Selv om jeg har en lang vei og g for f en kvartdel av kondisjonen. Jeg digger det menneske s mye. Det er nesten litt skummelt.