God natt

Så ligger jeg her, igjen. Vrir meg frem og tilbake i sengen ett par ganger, før det går over til hvileløse kast fra den ene siden til den andre. Den indre roen som noen mennesker har virker hinsides og uvirkelig. Hvordan kan man legge hodet ned på puta og sovne? Bare falle ned og la kroppen hvile og bli klar for en ny dag. Ny dag, nye muligheter. Det er ikke det at jeg ikke er trøtt. Jeg har ventet på å krype inn under dyna og lukke øynene hele dagen. Og nå, nå når jeg endelig ligger her med lyset slått av og mobilen på andre siden av rommet med femti alarmer på, nå klarer jeg ikke dysse meg selv inn i søvnens slør. Det kommer en tanke snikende, og så fort den forsvinner blir den avløst av en annen. Alt. Ingenting. Jeg betrakter skyggene omkring meg, og skremmer meg selv med tanken på spøkelser og andre groteske skikkelser som kanskje lurer og vil ta meg. Tenker på alle de som har sett det samme taket, og de samme veggene som meg. På alle de som kanskje kan ha bodd her. Akkurat her. Så kommer alt, alt jeg burde ha sagt og gjort. Alle de ordene mennesker har sagt, kastet og forklart meg. Både godt, og vondt. Jeg hører en dyp røst som ber meg om å gi opp hunden min, og alle de trøstende ordene om at hun er OK. Jeg hører en litt harsk tone og ser for meg ett værbitt ansikt med isblå øyne som erklærer meg usikker. Kanskje jeg er det. Jeg tror ikke det. Jeg vet ikke helt hva det betyr. Jeg burde ha spurt mannen med det fettete håret og fingre som var sotfargede, antakelig etter alle årene med røyking. Stadig vekk puttet han en røyk i kjeften, og det passet imaget hans godt og ha den der.

Også legger jeg meg stille. Konsentrerer meg om å ikke bevege meg, bare ligge der med de grågrønne øynene mine lukket. Ikke bevege hverken fingre eller tær. Det er vanskelig og ikke kaste meg fra side til side i den lille sengen, selv om jeg er redd for at en planke eller tre skal knekke når jeg hiver meg frem og tilbake sånn. Aller helst vil jeg være sånn at jeg kan legge hodet ned på den myke puta og falle inn i en søvn som gir meg nok energi til nærmest en hel uke på én dag. Men isteden blir jeg hjemsøkt av tankene mine, av redselen for fremtiden, av fortidens gullkorn og ubehageligheter. Og jeg ligger å tenker lenge før jeg reiser meg opp å går for å fylle opp koppen min med iskaldt vann fra springen. Det er en kaffekopp jeg fikk av ei vennine til jul, og den er fengende og vakker. Vannet renner lenge før det blir kaldt nok, og lyset fra nattbordslampa mi er gulaktig og skjærende etter så lang tid i mørket. Koppen blir raskt fylt helt til randen med gjennomsiktig væske som skvulper om jeg beveger koppen fra side til side eller opp og ned.

Jeg var ikke tørst, det er ikke derfor jeg ikke får sove. Koppen plasserer jeg på nattbordet. Den står pent ved siden av nøklene, visa-kortet og ett gammelt bilde. Klikk, sier det, i det jeg trykker på avknappen på nattbordslampa og igjen mørklegger rommet og snur meg rundt. Nå må det bare gå. Nå må jeg sovne.

Jeg vet ikke helt når jeg klarer å forsvinne fra nuet, inn i en annen virkelighet. Men det går. Etter endeløse timer med frustrasjon har endelig Ole Lukkøye kommet til vinduet mitt med pulveret sitt. Og kroppen min slutter å rulle fra den ene til den andre siden av den vesle senga. Jeg drømmer. Det må være en drøm.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

villemw

villemw

16, Lund

Jeg er 00-modell, og bor for øyeblikket på Melsom sammen med hunden min, Vilja. Familien min bor i det lille tettstedet Moi, som ligger i Lund kommune, ett sted svært få egentlig har hørt om. Jeg har en hel haug interesser, deriblant hund. Jeg liker også veldig godt det og kunne utrykke meg gjennom ord - være seg noveller, dikt, eller bare ett enkelt blogginnlegg. Grunnen til at jeg startet og blogge, var i hovedsak at jeg ville ha en utvidelse av instagram - hvor jeg tidligere har skrevet oppdateringene mine. Og ett sted, hvor mennesker, kan gå inn og ta en titt, om de føler for det. Jeg legger ut alt fra a til å, egentlig.

Kategorier

Arkiv

hits