Hvem er jeg?

Det ser ut som om jeg tar sosialt selvmord. Jeg vil ikke at verden, eller du, skal vite mye om meg. Eller, du kan godt få vite alt. Få høre navnet mitt, hvor jeg bor, hva jeg studerer. Bare ikke hvem jeg er. Jeg vil ikke at du skal se sårene etter år i ensomhet. Jeg vil ikke at du skal se oppmerksomhetssyken blandet med selvsikkerheten jeg både mangler og har. Du kan godt få høre om den gangen jeg hakket tenner på fjellet. Den gangen jeg spilte DS på dekk. Og om når jeg fortalte alle at rosa var en ulykkesfarge. Du får ikke høre om de gangene jeg følte meg alene. De gangene jeg tenkte på slapset på bakken som en metafor på selve livet. De gangene jeg trakk pusten dypt før jeg gikk inn på skolens område. Jeg er ett produkt. Jeg er en person. Og jeg er en kontrast. Jeg hører etter. Jeg observerer tekstene i sangene menneskene rundt meg hører på. Ikke russelåter. Det er meningsløst. Nei. Sårbare sanger. Sanger som betyr noe mer. De sangene man ikke forstår, hvis man ikke lytter. Og lytterne trenger ofte å slippe ut sin egen foss av funderinger.

Jeg vil ikke at noen skal forstå meg. Men jeg vil forstå dem. Hvorfor du unngår øyekontakt, hvorfor du hører på alle de sårbare sangene, og hvorfor du alltid spiller dummere enn du er. Jeg vil forstå hva som formet deg til den du er, og hvem du er. Ikke navnet ditt, men kanskje at en lærer engang kalte deg håpløs. Kanskje er du alltid glad, fordi du har gitt slipp på alle bekymringer. Kanskje er du redd for å være alene. Eller ensom. For det er jeg. Jeg hater ensomhet. Ensomhet i rom med mange venner. Ensomhet i folkemengder. Jeg liker å være alene. Se på sjøen, skrible ned tanker, observere forbipasserende. Jeg er ganske klisje.

Alle gangene jeg har undret over hvem jeg er. Og hvorfor. Meningen med at akkurat jeg står her. På jorden. Jeg. Jeg forteller deg om stjernehimmelen, men ikke om endeløse netter med krypende redsel for det abstrakte, overnaturlige under åpen himmel. Om sårbarheten utenpå og inni.

Jeg forteller deg ikke om hvite løgner. Om dårlige valg. Jeg forteller heller at hei, jeg bor i Vestfold. Hei, jeg har tidligere bodd på Moi. Jeg forteller ikke hvordan jeg måtte telle til ti før jeg gikk forbi bordene på butikken på Moi. Hvordan jeg spurte meg selv, daglig, hvorfor jeg var venneløs.

Jeg vet det nå.

Jeg var på utkanten. Utenfor. Alene. Rar. Og sjenert. Jeg gjorde ikke stort for å etablere en vennekrets. Sosialt selvmord. Og tidligere venneforhold, på liksom. Og jeg passet aldri inn i den vesle dalen med de fine fjellene. Jeg fant aldri min plass.

Jeg forteller ikke om det. Jeg sier heller, jeg ville ha en ny start. Vokse. Bort. Det hørtes bedre ut enn at ensomheten kvalte meg levende. Og at jeg sluttet og feire bursdag fordi jeg likevel ikke hadde noen å invitere.

Jeg er ett barn. Ett voksent barn. Ett barn uten noen ungdomstid, men med mange erfaringer. En old soul. Og jeg vet mye om hvordan det er å være utafor. På kanten. Bare nesten. Social outcast. Jeg forstår veldig mye. Om akkurat det.

Det hender jeg setter meg alene. For å huske. For ikke å glemme hvordan det var å være den med triste øyne, den som sitter litt på utkanten og ikke ser opp. Jeg tror det er viktig. Viktig og huske hvem man har vært før man ble den man er.

For jeg. Jeg er en ganske stort paradoks. Jeg er så mye mer enn solskinnshistoriene, navnet og min sosiale status. Jeg er både tårene og latteren min. Både oppgittheten og entusiasmen. Jeg er like mye alle de gangene jeg har grått, som alle de gangene latteren har trillet ut av munnen min som perler på en snor.

Det er jeg som kommer med smarte kommentarer. Men også meg som ikke ser mennesker inn i øynene. Det er meg som roaster meg selv, men overanalyserer alt alle sier. Jeg er både lykkelig. Og trist. Både likegyldig. Og full av empati.

Ett høysensitive menneske, tømt for ambisjoner. For de har jeg ikke lengre. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal bli. Eller hvem. Jeg vet bare at jeg vil være lykkelig. Hvor klisje det nå enn høres ut. Jeg vil våkne og glede meg. Ikke telle timer til jeg kan sove. Til en helg. Til en ny milepel. Nei.

Jeg vil leve for å leve. Ikke bare overleve i ett uendelig surr. Dette kan jeg fortelle deg. Jeg unnlater bare og fortelle om alle planene, alle ambisjonene jeg har knust med min egen realisme. Min egen nøkternhet. Jeg var engang den som skøyt mot stjernene, men så kom verden og reality set in.

Det er bare det. At den man er nå, er man ikke for alltid.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

villemw

villemw

16, Lund

Jeg er 00-modell, og bor for øyeblikket på Melsom sammen med hunden min, Vilja. Familien min bor i det lille tettstedet Moi, som ligger i Lund kommune, ett sted svært få egentlig har hørt om. Jeg har en hel haug interesser, deriblant hund. Jeg liker også veldig godt det og kunne utrykke meg gjennom ord - være seg noveller, dikt, eller bare ett enkelt blogginnlegg. Grunnen til at jeg startet og blogge, var i hovedsak at jeg ville ha en utvidelse av instagram - hvor jeg tidligere har skrevet oppdateringene mine. Og ett sted, hvor mennesker, kan gå inn og ta en titt, om de føler for det. Jeg legger ut alt fra a til å, egentlig.

Kategorier

Arkiv

hits