A blessing and a curse?

Det er jammen meg teit. Helt hysterisk latterlig. Hvor opptatt jeg er av å alltid være tilstede på mobiltelefonen min, av å alltid være oppdatert på alle mulige sosiale medier til enhver tid. Det er jo fint, fint at jeg får følgt med på vennene mine som bor flere mil unna meg, og at jeg kan se tilbake på mine egne opp og nedturer. Fint dokumentert. Snapchat. Instagram. Facebook. Jodel. Weheartit. On and on it goes.

Snapchat har nå begynt å bruke betinget forsterker. Genialt. Ugjennomskuelig er det ikke. Det har fungert ovenfor meg og halve resterende Norge, selv om det egentlig er ganske latterlig. Jeg klarer ikke være uten internett i en dag lengre, i frykt for å miste streakene mine på en virtuell app! Hva i? Her en helg når jeg var i Oslo hadde jeg ikke 4G, og jeg bodde ett sted uten nett. Jeg ble helt stressa, og måtte få ei vennine til å logge inn slik at jeg skulle beholde streakene mine med en hel haug mennesker.

Betinget forsterkning. Egentlig er det rimelig sleipt. Og dokumentert fungerende. Jeg bruker det ovenfor min egen hund hele tiden, så når skaperne av snapchat bestemte seg for det samme, være seg bevist eller ubevisst, tror jeg jeg skal gi de en klapp på skuldera for å gjøre oss enda mer opphengt i å snappe. Det fungerte jo. Dessverre for meg, som febrilsk prøver og beholde alle de fine uteknologiske tingene som jeg en gang likte så godt.

Jeg er ikke helt sikker på om det er en negativ eller positiv forsterkning da. Kanskje det er en kombo. Fordi får jeg sendt den jævla (unnskyld for fy-ord) snappen, så får jeg jo en slags belønnede stimulus i form av at snappen beholdes. Eller kanskje, kanskje er det negativ forsterkning - fordi timeglasset forsvinner dersom jeg får sendt snappen i tide, og timeglasset er utelukkende ubehagelig! Tross i at det ikke er noe aversiv, altså, det er ikke fysisk. Selv om man gjerne blir påført unødvendig mye stress.

Så da styrker snapchat responsen min, og jeg blir enda mer opphengt i ubetydeligheten, mobiltelefonen min. Det er jo ikke Jack (ja, den har til og med ett navn... litt fordi den fikk det når meg og ett par venner drev og diskuterte hvorvidt vi var mobilavhengige. Og jeg kom med at mobilen min hadde seprasjonsangst, med en eller annen anledning) som burde være det som betyr noe for meg. Men faktum er, smarttelefoner er en uhyggelig stor del av dagene våre. Alt er online, for tiden.

Skal jeg være ærlig, tror jeg ikke det gjør så mye. Så lenge man evner å legge fra seg mobiltelefonen, nyte godt selskap, ta en tur i skogen å gjøre ting man synes er givende. Tross alt, smarttelefoner er en stor del av begivenhetene for dagens generasjon, og det som alt annet har sine pros and cons.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

villemw

villemw

15, Lund

Jeg er 00-modell, og bor for øyeblikket på Melsom sammen med hunden min, Vilja. Familien min bor i det lille tettstedet Moi, som ligger i Lund kommune, ett sted svært få egentlig har hørt om. Jeg har en hel haug interesser, deriblant hund. Jeg liker også veldig godt det og kunne utrykke meg gjennom ord - være seg noveller, dikt, eller bare ett enkelt blogginnlegg. Grunnen til at jeg startet og blogge, var i hovedsak at jeg ville ha en utvidelse av instagram - hvor jeg tidligere har skrevet oppdateringene mine. Og ett sted, hvor mennesker, kan gå inn og ta en titt, om de føler for det. Jeg legger ut alt fra a til å, egentlig.

Kategorier

Arkiv

hits