På vgs har vi 10% slumring

Det står 5 på prøven min idag. Ikke 6. Er jeg dum, da? Er jeg dum som ikke vill la meg selv defineres av ett tall på en elektronisk dataskjerm? Det tallet skal jo fortelle meg hvor dyktig, eller dårlig, jeg er. Mens de voksne sier fy for "rate meg" innlegg på Facebook, blir vi ratet i vår evne til og lære. Vi blir kastet inn i ett system hvor ett tall, tallet 6, er alt vi streber etter. For da blir kanskje mamma og pappa stolte. Og læreren fornøyd. Da har man prestert, da kan man bare kaste seg inn i en ny bunke skolearbeid. Hvor alle, absolutt alle, blir bedømt likt. Men, jeg er ikke noe mattematikk geni, og han bakerst i hjørnet er ingen kunstner. Hvor tallene er alt som betyr noe, og man må bare være flink.

Flink. Flink. Flink. Fritid, skole, venner, familie. Sjongleringen er ikke alltid like smertefri. Og lære noe, er nødvendigvis ikke målet. Man skal bare få en god rate. En rate man kan vise hjemme uten og titte skamfullt i bakken. En rate man kan leve med selv. Ikke en som tvinger tårer frem i øyekroken, eller bli revet i biter i ren frustrasjon over at man ikke har prestert. Selv om man ikke har fått ordentlig søvn på flere dager, og fraværet dunker faretruende på 10% grensa til Isaksen. En grense, som har lagt enda en vekt på skulderne til individene i generasjon presentasjon. Som om det ikke var altfor tunge vekter der fra før.

Man ser ingen utvei. Annet enn enda en all-nighter for og kunne stoffet, og gjøre det tålig bra på prøven neste dag. Det er ikke lengre fordi atomer er spennende man leser, det er fordi man ikke vill ha lavere enn 5. Og forsover man seg, vet man at man snart får ett varselbrev i posten. Ett varselbrev, som får en til og lure på hva poenget i det hele tatt er. For får man IV, hva da? Hva gjør man egentlig da?

Frustrere ungdommer, noen dropper ut, andre drar på skolen syke og fraværende. Fysisk til stedet, men ett helt annet sted mentalt. Med ett økende press på at alt skal være perfekt. Og selv om vi er Norges fremtid, blir vi ikke lyttet til. Annet enn ett klapp på skuldra og en kommentar om at "Det er fint og se at norsk ungdom viser engasjement" Kanskje vi burde fått noe ut av engasjementet vårt? Få se at stemmene våre faktisk betyr noe.

Jeg vill ha en utdannelse. Og helst uten en eneste dag med fravær. En dag med fravær, det tørr jeg ikke ha. For hva om, hva om jeg tilfeldigvis bikker over grensa - som er en risiko en yrkesfag elev som meg ikke kan ta.

Vitnemålet mitt burde være perfekt. Men, det kan det ikke bli. For 6-er i alle fag, og null timer fravær, det er ikke meg.

Det er absurd. At noen timer kan ha så store konsekvenser for livet mitt videre. At norske politikere forventer at alle har god helse, og at alle, kan ta seg turer til ett legekontor i tide og utide. At man, skal ha økonomiske utgifter fordi man er syk.

Men, jeg har jo gått på skolen både nærmest utbrent og kvalm. Og selv om jeg ikke er der mentalt, som burde være målet, har min fysiske tilstedeværelse surret rundt i skogen fullstendig fraværende.

Klasserommet er fullt. Det er bare det, at over halvparten er småsyke. Og ingen av dem burde egentlig vært på skolen. Men redselen for fraværsgrensa overvinner 39 i feber, og hosting og harking. Og noen ganger må læreren si at man skal ta turen tilbake til senga, for å være på skolen er idioti.

Det er ikke sunt. Har dere ikke hørt om "flink pike syndromet" og generasjon presentasjon? Det er oss. Vi VIL prestere, vi VIL være bra nok. Dette er en vekt som bare fremmer frykt og frustrasjon. Og motløshet.

En gang tar vi over Norge. En dag er det noen av oss som sitter på Stortinget. Jeg håper at vi husker på våre egne erfaringer med vgs da. Og jeg håper at vi enda henger sammen, tross i hvor langt vi presser oss selv.

Vi har 10 % slumring på fremtiden vår. På om vi kan karaktersettes i ett fag. Det, er ganske absurd.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

villemw

villemw

15, Lund

Jeg er 00-modell, og bor for øyeblikket på Melsom sammen med hunden min, Vilja. Familien min bor i det lille tettstedet Moi, som ligger i Lund kommune, ett sted svært få egentlig har hørt om. Jeg har en hel haug interesser, deriblant hund. Jeg liker også veldig godt det og kunne utrykke meg gjennom ord - være seg noveller, dikt, eller bare ett enkelt blogginnlegg. Grunnen til at jeg startet og blogge, var i hovedsak at jeg ville ha en utvidelse av instagram - hvor jeg tidligere har skrevet oppdateringene mine. Og ett sted, hvor mennesker, kan gå inn og ta en titt, om de føler for det. Jeg legger ut alt fra a til å, egentlig.

Kategorier

Arkiv

hits