P vgs har vi 10% slumring

Det str 5 p prven min idag. Ikke 6. Er jeg dum, da? Er jeg dum som ikke vill la meg selv defineres av ett tall p en elektronisk dataskjerm? Det tallet skal jo fortelle meg hvor dyktig, eller drlig, jeg er. Mens de voksne sier fy for "rate meg" innlegg p Facebook, blir vi ratet i vr evne til og lre. Vi blir kastet inn i ett system hvor ett tall, tallet 6, er alt vi streber etter. For da blir kanskje mamma og pappa stolte. Og lreren fornyd. Da har man prestert, da kan man bare kaste seg inn i en ny bunke skolearbeid. Hvor alle, absolutt alle, blir bedmt likt. Men, jeg er ikke noe mattematikk geni, og han bakerst i hjrnet er ingen kunstner. Hvor tallene er alt som betyr noe, og man m bare vre flink.

Flink. Flink. Flink. Fritid, skole, venner, familie. Sjongleringen er ikke alltid like smertefri. Og lre noe, er ndvendigvis ikke mlet. Man skal bare f en god rate. En rate man kan vise hjemme uten og titte skamfullt i bakken. En rate man kan leve med selv. Ikke en som tvinger trer frem i yekroken, eller bli revet i biter i ren frustrasjon over at man ikke har prestert. Selv om man ikke har ftt ordentlig svn p flere dager, og fravret dunker faretruende p 10% grensa til Isaksen. En grense, som har lagt enda en vekt p skulderne til individene i generasjon presentasjon. Som om det ikke var altfor tunge vekter der fra fr.

Man ser ingen utvei. Annet enn enda en all-nighter for og kunne stoffet, og gjre det tlig bra p prven neste dag. Det er ikke lengre fordi atomer er spennende man leser, det er fordi man ikke vill ha lavere enn 5. Og forsover man seg, vet man at man snart fr ett varselbrev i posten. Ett varselbrev, som fr en til og lure p hva poenget i det hele tatt er. For fr man IV, hva da? Hva gjr man egentlig da?

Frustrere ungdommer, noen dropper ut, andre drar p skolen syke og fravrende. Fysisk til stedet, men ett helt annet sted mentalt. Med ett kende press p at alt skal vre perfekt. Og selv om vi er Norges fremtid, blir vi ikke lyttet til. Annet enn ett klapp p skuldra og en kommentar om at "Det er fint og se at norsk ungdom viser engasjement" Kanskje vi burde ftt noe ut av engasjementet vrt? F se at stemmene vre faktisk betyr noe.

Jeg vill ha en utdannelse. Og helst uten en eneste dag med fravr. En dag med fravr, det trr jeg ikke ha. For hva om, hva om jeg tilfeldigvis bikker over grensa - som er en risiko en yrkesfag elev som meg ikke kan ta.

Vitnemlet mitt burde vre perfekt. Men, det kan det ikke bli. For 6-er i alle fag, og null timer fravr, det er ikke meg.

Det er absurd. At noen timer kan ha s store konsekvenser for livet mitt videre. At norske politikere forventer at alle har god helse, og at alle, kan ta seg turer til ett legekontor i tide og utide. At man, skal ha konomiske utgifter fordi man er syk.

Men, jeg har jo gtt p skolen bde nrmest utbrent og kvalm. Og selv om jeg ikke er der mentalt, som burde vre mlet, har min fysiske tilstedevrelse surret rundt i skogen fullstendig fravrende.

Klasserommet er fullt. Det er bare det, at over halvparten er smsyke. Og ingen av dem burde egentlig vrt p skolen. Men redselen for fravrsgrensa overvinner 39 i feber, og hosting og harking. Og noen ganger m lreren si at man skal ta turen tilbake til senga, for vre p skolen er idioti.

Det er ikke sunt. Har dere ikke hrt om "flink pike syndromet" og generasjon presentasjon? Det er oss. Vi VIL prestere, vi VIL vre bra nok. Dette er en vekt som bare fremmer frykt og frustrasjon. Og motlshet.

En gang tar vi over Norge. En dag er det noen av oss som sitter p Stortinget. Jeg hper at vi husker p vre egne erfaringer med vgs da. Og jeg hper at vi enda henger sammen, tross i hvor langt vi presser oss selv.

Vi har 10 % slumring p fremtiden vr. P om vi kan karaktersettes i ett fag. Det, er ganske absurd.

0

Skriv en ny kommentar