NR MAN IKKE ER S ANNERLEDES LIKEVEL


Jeg husker enda at jeg satt i sandkassa noen meter fra huset vrt sammen med ei nabojente, og ble kasta stein p. Jeg husker at jeg ble kjefta p, for noe jeg slettes ikke hadde gjort. Og jeg husker at jeg aldri forstod helt hvorfor jeg var s feil, hvorfor jeg alltid fikk kommentarer jeg ikke forstod, nr jeg mtte sitte p den grnne skolebussen. Den bussen jeg absolutt ikke s noe poeng i og sitte p med. Ikke det, det hendte jeg fikk noen kommentarer utenfor bussen ogs. Jeg husker at jeg var redd for fotballer, og baller generelt. Og jeg var aldri med i gymtimene. Jeg var egentlig ganske feig. Jeg turte ikke og ta salto p trampolinen, eller vre med p tulleringing. Jeg stakk av fra skolen, og ble kjrt etter av lreren min, noe som i mitt hode var dypt urettferdig. Jeg husker at noen kort, som jeg ikke husker navnet p en gang, ble stjlet fra meg. Og at jeg tilbragte mang en dag i sauefjset.

Det flaueste jeg vet, som jeg egentlig har lyst til og bare glemme - er nr jeg prvde og vre kul. Nr jeg var med p og vre en drittsekk, og jeg flte meg kul i nyaktig fem minutter. Fr jeg inns hvor feil det var og si slemme ting! Men, de eldre barna gjorde det jo. Det hendte en gang, og aldri mer.

Jeg lot vre og g i en bursdag. Lite visste jeg at bursdager skulle bli noe jeg selv hatet, bare noen r senere.

Det er visse ting, jeg virkelig ikke er stolt over. Og de periodene hvor jeg ville vinne igjen en teit, ubetydelig status, er de verste. Jeg husker det, og jeg tror ogs det formet hvem jeg er, den dag i dag. Selv om jeg enda er a work in progress, herregud, jeg gr bare vg1. Men, sannheten er, at jeg er en fullstendig transformert person, fra 1 klasse p barneskolen... til n. Dog, vet jeg, at mange av verdiene mine er de samme fremdeles. Og teite ting, det gjr jeg enda.

Jeg var en ganske merkelig unge. Jeg ville heller sitte med en bok i ett hjrne, enn og sparke fotball i bingen. Selv om, jeg hadde ett hederlig forsk p og vre med p det lokale laget. Jeg kranglet med lrerne mine, og var til tider ganske slem mot dem. Og i 5 klasse hadde jeg lest ringenes herre, p engelsk. Jeg pratet med meg selv (det gjr jeg forresten enda)

Og jeg var litt smskeptisk til de eldre barna, p den lille skolen, som jeg aldri likte noe srlig. Det var en av barna i klassen under jeg syntes var forferdelig kvalm, og altfor hy i hatten. Og jeg husker at jeg en dag fikk nok, og derfor slo til ham...med den riva jeg tilfeldigvis hadde i handa. Han ble mye hyggeligere etterp. Jeg, ble litt skremt av meg selv. Det virket riktig, fordet, da.

Jeg hadde venner. Ikke at vi var srlig like. Men, jeg var med p ting. Sitte utenfor butikken, dra p ridetur, leke varulver i skogen. Og dra andre med p min alternative virkelighet. For fantasien, den hadde jeg i behold. Jeg fortalte merkelige historier, og ble slengt inn i drer. Jeg stirret lrerne mine i senk. Og var en rebelsk, liten, drittunge. Jeg vokste opp. Og de vokste opp. Og vi var plutselig vidt forskjellige mennesker, uten en eneste lik interesse. Vi valgte forskjellige veier. Mens jeg stod igjen og visste ikke helt hvem jeg egentlig var.

Men, barneskolen varer ikke for evig. Og det er ikke sikkert at de fire andre du gikk i klasse med, har noen interesse av og vre med deg. Hele sommeren 2013 gikk jeg rundt og tenkte, faen, faen, faen. Det var i den tiden, jeg, den idioten, hadde skaffet meg en IPod. Og med det...sosiale medier. Selv om nettvett, ikke egentlig var noe 12 r gamle meg hadde verdens beste forhold til. Faktisk, hadde jeg null forhold til det i det hele tatt. Jeg skulle ikke hatt internett, men, det hadde jeg.

De 3 neste rene skulle jeg derimot f oppleve hva internett kan gjre, og jeg skulle g fra en sosial person, til en som s vidt turte g den ene kilometeren til skolen. Og som kviet seg for g forbi bua der hvor elevene fra gamle skolen stod. Til en som alltid lurte p hvor jeg skulle gjre av meg. Og til en som var p fornavn med ensomhet. Og til en som ikke lengre pratet hull i hodet p mennesker.

Heldigvis, skulle disse rene forme meg til en bedre utgave av meg selv. Heldigvis, ble det r jeg kunne distansere meg til etter hvert. Men, nr jeg n leser tilbake p dagboken jeg da skrev, kjenner jeg at det knytter seg i brystet mitt. Tenk at jeg hadde det s jvlig, tenk at jeg s ofte hadde trer som satt fast. Og s ofte jeg spurte meg selv, kunne jeg ikke bare ha en, en person jeg kunne si alt til?

Jeg mtte mte min strste frykt hver dag. Menneskene i klassen min. Tankene mine, som jeg egentlig aldri fikk helt svaret p. Og jeg lurte p, hvorfor jeg aldri klarte og beholde vennene mine.

Jeg hadde Lis, da. Helt til jeg en dag fortalte noe, som mamma, dessverre, eller heldigvis, jeg vet ikke helt... fikk vite. Og jeg hadde Shanti. Takk de hyere makter for at jeg i det minste hadde en hund. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort hvis ikke. Friminuttene var kleine, og jeg hadde aller mest lyst til grave meg ett hull i bakken. Ikke det, jeg tok ikke noe srlig initiativ selv heller. Men, det blir ofte til at man ikke gjr det, nr man bare fler seg i veien. At uansett hvor man gr, blir det feil. Jeg hadde jo hatt venner, i klassen, fr i tiden. Men, de kjente ikke meg lengre, og jeg kjente jammen ikke dem heller.

Det klareste minnet er hvor malplassert jeg flte meg. Jeg flte at ett eller annet var fullstendig galt med meg. Og jeg ville veldig gjerne bli sett. Det er litt flaut n. Jeg kunne skrive da, og jeg oppdrettet instagram- brukeren @kanskjevilli. Der kunne jeg vre Villi, og ikke Natasha. Der kunne jeg vre en litt annerledes person. Og gjennom brukeren har jeg blitt kjent med utrolig mange mennesker, og jeg fikk sttte gjennom den virtuelle appen. Den fungerende online dagboken, var nrmest som en blogg, hvor jeg skrev om alle de fortrengte flelsene mine, til mennesker p andre steder i landet.

Merkelig nok, flere fortalte meg at de kjente seg igjen i det jeg sa. Noen sa til og med at de s opp til meg. Og da ble jeg ganske sjokkert, for jeg har aldri flt meg som noen man kan se opp til. Jeg har sagt ting jeg angrer p, og gjort ting jeg ikke er stolt av. Men som min gode venn Hanne sa, ``Du er faktisk ett menneske`` Og jeg vet jo at det stemmer. At verdiene mine, at det og vre ett menneske...noen ganger krasjer.

Selv om jeg vill vre bare snill, tvers gjennom god. S gr det ikke an. Jeg kan ikke vre verdens hyggeligste mot alle, fordi jeg m tross alt huske p meg selv. Jeg inns etter hvert at, jeg er faktisk ikke s annerledes. Alle ungdommer gr gjennom noen identitetskriser, hvor de skal finne seg selv. Jeg, som andre. Og for noen tar det lengre tid. Jeg var ett barn, og jeg er enda ett barn. Men, noen ganger, er man i sitt barnslige, forundrede sted, ganske srbar.

Jeg var ikke s sterk som jeg skulle ha meg selv til og vre. Og som den eskapisten, jeg er smertelig klar over at jeg er, ble lsningen at jeg skulle bort. Skulle ha muligheten til en ny start. S jeg pinte meg gjennom ungdomskolen. Og etter hvert ble jeg kjent med Anette, men jeg hadde bare henne. Det var bare henne jeg kunne g til. Og i timer uten henne, mtte lreren fortelle meg hvem jeg skulle g til. Selv om jeg aller helst ville g til meg selv. Jeg ville ikke vre til bry.

Min lsning var og flykte. Det var frst 3 r p en ungdomsskole som mtte overleves frst. Jeg inns etter hvert at alle flelsene jeg flte, kunne de andre, distanserte menneskene, rundt meg ogs fle. Og jeg inns at jeg fint kunne st alene. Jeg var ikke syk. Og vennene mine fra instagram, ble etter hvert nre. Plutselig hadde jeg noen og prate med, nr livet virket ut til og ha satt en malstrm rett mot meg. Internett- vennskap ble utveien min.

Jeg lrte ogs veldig mye - ironisk nok: om det og vre en venn. Om det og se dem som str i utkanten av rommet, og ta dem med. F dem til og fle seg inkludert. For, jeg levde jo selv som ett spkelse. Jeg som egentlig hadde s mye og si. Som leste alle artikler, og hadde s mange meninger. Jeg var der ikke. Hvis jeg en dag var borte, fikk jeg ikke fravr, for ingen registrerte at jeg var borte.

Jeg hadde det vondt. Og jeg flte meg alene. Alt, alt i denne verden var jeg alene om. Og stakkars meg, tenkte jeg. Fr jeg inns at man kan faktisk vre like alene, selv om man har mange venner.


N, er jeg nok mer Villi, enn jeg er Natasha. For Villi, var jo den utgaven av meg selv jeg hadde lyst til og vre. En sympatisk, stttende, sterk og selvstendig person. Jeg mter til tider enda Natasha, herregud, jeg er jo Natasha... men jeg mter henne nr jeg ikke klarer og f ordene frem. Nr de setter seg fast i halsen. Mens jeg er Villi nr jeg holder foredrag for klassen, nr jeg diskuterer, og nr jeg prater med mennesker rundt meg. Jeg er Villi nr jeg spr om og sette meg med noen. Og Natasha nr jeg velger og spise alene, for Gud forby at jeg skulle f nei. Eller ikke forst en sarkastisk kommentar. Jeg er Natasha nr jeg ikke har lyst til og g ute i gangen, for tenk om..tenk om... jeg kanskje mter ett menneske.

Jeg er Villi nr jeg har selvtillit. Og spr hvordan det gr. Poenget er, at jeg er mye nrmere den jeg vill vre, kanskje ogs den jeg har blitt.. en jeg var fr. Jeg ligger ikke lengre p gulvet p rommet, med alle de ubetydelige, teite, rosettene p veggen. N ligger jeg i senga, med en roomie p min hyre side, og hjemmet mitt er flere mil unna. Hvem skulle trodd at usikre, sjenerte, Natasha, skulle flytte til Vestfold... og f det fint? Jeg, som helst ble igjen i bilen hvis vi svingte innom butikken. P Joker her, vet jeg hvem de ansatte er, og jeg hilser og smiler nr jeg ser dem. Jeg har til og med noen og sitte med i lunsjen.

Jeg er, meg. Jeg er likevel ikke den meg, som jeg aldri vill se igjen. Eller, det er ikke helt sant. En gang i mneden er jeg Natasha. Det er oslo - helgene mine. Hvor jeg ikke vet hva jeg skal si, og ikke har lyst til og dra. Hvor jeg ikke pner munnen, fordi jeg vet at jeg ikke burde vrt der i frste omgang.

Men, selv om jeg er en eskapist, har jeg lrt noe veldig viktig.... man kan rmme fra dem rundt seg, men man kan faktisk ikke rmme fra seg selv. Man m snu blikket innover, inn mot seg selv. Fordi selv om man flytter flere mil, kommer man fortsatt til og vre den samme personen. Den personen som man egentlig kanskje ikke liker. Man er seg selv. Og man skal ikke behve og forandre seg til noen man ikke er.

Jeg er ikke noen fiksjonell karakter, og selv de, har sine issues. Jeg kan ikke bare tenke p alle andre, jeg m faktisk bry meg om meg selv ogs. Og noen ganger, s tenker man faktisk ting man ikke er stolt over. Men, det kan man holde seg til og tenke. Jeg vokser fortsatt, og hvem vet hvor jeg er om ett r. Fordi for ett r siden var jeg blitt bedre, men jeg var ikke bra enda. Men n, n har jeg det greit. Jeg har mennesker rundt meg som jeg er glad i, jeg har glede i skolehverdagen.. og jeg syntes det er helt greit og st opp.

Jeg har ikke noen Shanti lengre. Men jeg har Vilja. Og det fler jeg faktisk er mye mer riktig, enn hva Shanti noen gang var. Jeg vet det er litt teit og si. Men, snn er det.

Jeg kan ikke si hvor jeg er om flere r, det eneste jeg kan si, er at jeg hper jeg har utviklet meg som person. Og jeg hper at jeg har motbevist de som sa at hunden min ikke fungerte. Og s klart, jeg hper at jeg enda er glad. For det er s mye hyggeligere.

Og jeg hper, at hvis noen ser noen, som er litt som ett spkelse...ta dem med. Det kan vre mye verre en det ser ut som. Det er ikke ofte man har lyst til og vre den som alltid str igjen som ett stort sprsmlstegn i gruppeprosjekter.

Og, selv om de kanskje virker annerledes, antakelig er de faktisk ganske like deg selv. Nr man tenker etter. Vi er alle mennesker. Det, er det mange som glemmer.

 

0

Skriv en ny kommentar