NÅR MAN IKKE ER SÅ ANNERLEDES LIKEVEL


Jeg husker enda at jeg satt i sandkassa noen meter fra huset vårt sammen med ei nabojente, og ble kasta stein på. Jeg husker at jeg ble kjefta på, for noe jeg slettes ikke hadde gjort. Og jeg husker at jeg aldri forstod helt hvorfor jeg var så feil, hvorfor jeg alltid fikk kommentarer jeg ikke forstod, når jeg måtte sitte på den grønne skolebussen. Den bussen jeg absolutt ikke så noe poeng i og sitte på med. Ikke det, det hendte jeg fikk noen kommentarer utenfor bussen også. Jeg husker at jeg var redd for fotballer, og baller generelt. Og jeg var aldri med i gymtimene. Jeg var egentlig ganske feig. Jeg turte ikke og ta salto på trampolinen, eller være med på tulleringing. Jeg stakk av fra skolen, og ble kjørt etter av læreren min, noe som i mitt hode var dypt urettferdig. Jeg husker at noen kort, som jeg ikke husker navnet på en gang, ble stjålet fra meg. Og at jeg tilbragte mang en dag i sauefjøset.

Det flaueste jeg vet, som jeg egentlig har lyst til og bare glemme - er når jeg prøvde og være kul. Når jeg var med på og være en drittsekk, og jeg følte meg kul i nøyaktig fem minutter. Før jeg innså hvor feil det var og si slemme ting! Men, de eldre barna gjorde det jo. Det hendte en gang, og aldri mer.

Jeg lot være og gå i en bursdag. Lite visste jeg at bursdager skulle bli noe jeg selv hatet, bare noen år senere.

Det er visse ting, jeg virkelig ikke er stolt over. Og de periodene hvor jeg ville vinne igjen en teit, ubetydelig status, er de verste. Jeg husker det, og jeg tror også det formet hvem jeg er, den dag i dag. Selv om jeg enda er a work in progress, herregud, jeg går bare vg1. Men, sannheten er, at jeg er en fullstendig transformert person, fra 1 klasse på barneskolen... til nå. Dog, vet jeg, at mange av verdiene mine er de samme fremdeles. Og teite ting, det gjør jeg enda.

Jeg var en ganske merkelig unge. Jeg ville heller sitte med en bok i ett hjørne, enn og sparke fotball i bingen. Selv om, jeg hadde ett hederlig forsøk på og være med på det lokale laget. Jeg kranglet med lærerne mine, og var til tider ganske slem mot dem. Og i 5 klasse hadde jeg lest ringenes herre, på engelsk. Jeg pratet med meg selv (det gjør jeg forresten enda)

Og jeg var litt småskeptisk til de eldre barna, på den lille skolen, som jeg aldri likte noe særlig. Det var en av barna i klassen under jeg syntes var forferdelig kvalm, og altfor høy i hatten. Og jeg husker at jeg en dag fikk nok, og derfor slo til ham...med den riva jeg tilfeldigvis hadde i handa. Han ble mye hyggeligere etterpå. Jeg, ble litt skremt av meg selv. Det virket riktig, fordet, da.

Jeg hadde venner. Ikke at vi var særlig like. Men, jeg var med på ting. Sitte utenfor butikken, dra på ridetur, leke varulver i skogen. Og dra andre med på min alternative virkelighet. For fantasien, den hadde jeg i behold. Jeg fortalte merkelige historier, og ble slengt inn i dører. Jeg stirret lærerne mine i senk. Og var en rebelsk, liten, drittunge. Jeg vokste opp. Og de vokste opp. Og vi var plutselig vidt forskjellige mennesker, uten en eneste lik interesse. Vi valgte forskjellige veier. Mens jeg stod igjen og visste ikke helt hvem jeg egentlig var.

Men, barneskolen varer ikke for evig. Og det er ikke sikkert at de fire andre du gikk i klasse med, har noen interesse av og være med deg. Hele sommeren 2013 gikk jeg rundt og tenkte, faen, faen, faen. Det var i den tiden, jeg, den idioten, hadde skaffet meg en IPod. Og med det...sosiale medier. Selv om nettvett, ikke egentlig var noe 12 år gamle meg hadde verdens beste forhold til. Faktisk, hadde jeg null forhold til det i det hele tatt. Jeg skulle ikke hatt internett, men, det hadde jeg.

De 3 neste årene skulle jeg derimot få oppleve hva internett kan gjøre, og jeg skulle gå fra en sosial person, til en som så vidt turte gå den ene kilometeren til skolen. Og som kviet seg for å gå forbi bua der hvor elevene fra gamle skolen stod. Til en som alltid lurte på hvor jeg skulle gjøre av meg. Og til en som var på fornavn med ensomhet. Og til en som ikke lengre pratet hull i hodet på mennesker.

Heldigvis, skulle disse årene forme meg til en bedre utgave av meg selv. Heldigvis, ble det år jeg kunne distansere meg til etter hvert. Men, når jeg nå leser tilbake på dagboken jeg da skrev, kjenner jeg at det knytter seg i brystet mitt. Tenk at jeg hadde det så jævlig, tenk at jeg så ofte hadde tårer som satt fast. Og så ofte jeg spurte meg selv, kunne jeg ikke bare ha en, en person jeg kunne si alt til?

Jeg måtte møte min største frykt hver dag. Menneskene i klassen min. Tankene mine, som jeg egentlig aldri fikk helt svaret på. Og jeg lurte på, hvorfor jeg aldri klarte og beholde vennene mine.

Jeg hadde Lis, da. Helt til jeg en dag fortalte noe, som mamma, dessverre, eller heldigvis, jeg vet ikke helt... fikk vite. Og jeg hadde Shanti. Takk de høyere makter for at jeg i det minste hadde en hund. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort hvis ikke. Friminuttene var kleine, og jeg hadde aller mest lyst til å grave meg ett hull i bakken. Ikke det, jeg tok ikke noe særlig initiativ selv heller. Men, det blir ofte til at man ikke gjør det, når man bare føler seg i veien. At uansett hvor man går, blir det feil. Jeg hadde jo hatt venner, i klassen, før i tiden. Men, de kjente ikke meg lengre, og jeg kjente jammen ikke dem heller.

Det klareste minnet er hvor malplassert jeg følte meg. Jeg følte at ett eller annet var fullstendig galt med meg. Og jeg ville veldig gjerne bli sett. Det er litt flaut nå. Jeg kunne skrive da, og jeg oppdrettet instagram- brukeren @kanskjevilli. Der kunne jeg være Villi, og ikke Natasha. Der kunne jeg være en litt annerledes person. Og gjennom brukeren har jeg blitt kjent med utrolig mange mennesker, og jeg fikk støtte gjennom den virtuelle appen. Den fungerende online dagboken, var nærmest som en blogg, hvor jeg skrev om alle de fortrengte følelsene mine, til mennesker på andre steder i landet.

Merkelig nok, flere fortalte meg at de kjente seg igjen i det jeg sa. Noen sa til og med at de så opp til meg. Og da ble jeg ganske sjokkert, for jeg har aldri følt meg som noen man kan se opp til. Jeg har sagt ting jeg angrer på, og gjort ting jeg ikke er stolt av. Men som min gode venn Hanne sa, ``Du er faktisk ett menneske`` Og jeg vet jo at det stemmer. At verdiene mine, at det og være ett menneske...noen ganger krasjer.

Selv om jeg vill være bare snill, tvers gjennom god. Så går det ikke an. Jeg kan ikke være verdens hyggeligste mot alle, fordi jeg må tross alt huske på meg selv. Jeg innså etter hvert at, jeg er faktisk ikke så annerledes. Alle ungdommer går gjennom noen identitetskriser, hvor de skal finne seg selv. Jeg, som andre. Og for noen tar det lengre tid. Jeg var ett barn, og jeg er enda ett barn. Men, noen ganger, er man i sitt barnslige, forundrede sted, ganske sårbar.

Jeg var ikke så sterk som jeg skulle ha meg selv til og være. Og som den eskapisten, jeg er smertelig klar over at jeg er, ble løsningen at jeg skulle bort. Skulle ha muligheten til en ny start. Så jeg pinte meg gjennom ungdomskolen. Og etter hvert ble jeg kjent med Anette, men jeg hadde bare henne. Det var bare henne jeg kunne gå til. Og i timer uten henne, måtte læreren fortelle meg hvem jeg skulle gå til. Selv om jeg aller helst ville gå til meg selv. Jeg ville ikke være til bry.

Min løsning var og flykte. Det var først 3 år på en ungdomsskole som måtte overleves først. Jeg innså etter hvert at alle følelsene jeg følte, kunne de andre, distanserte menneskene, rundt meg også føle. Og jeg innså at jeg fint kunne stå alene. Jeg var ikke syk. Og vennene mine fra instagram, ble etter hvert nære. Plutselig hadde jeg noen og prate med, når livet virket ut til og ha satt en malstrøm rett mot meg. Internett- vennskap ble utveien min.

Jeg lærte også veldig mye - ironisk nok: om det og være en venn. Om det og se dem som står i utkanten av rommet, og ta dem med. Få dem til og føle seg inkludert. For, jeg levde jo selv som ett spøkelse. Jeg som egentlig hadde så mye og si. Som leste alle artikler, og hadde så mange meninger. Jeg var der ikke. Hvis jeg en dag var borte, fikk jeg ikke fravær, for ingen registrerte at jeg var borte.

Jeg hadde det vondt. Og jeg følte meg alene. Alt, alt i denne verden var jeg alene om. Og stakkars meg, tenkte jeg. Før jeg innså at man kan faktisk være like alene, selv om man har mange venner.


Nå, er jeg nok mer Villi, enn jeg er Natasha. For Villi, var jo den utgaven av meg selv jeg hadde lyst til og være. En sympatisk, støttende, sterk og selvstendig person. Jeg møter til tider enda Natasha, herregud, jeg er jo Natasha... men jeg møter henne når jeg ikke klarer og få ordene frem. Når de setter seg fast i halsen. Mens jeg er Villi når jeg holder foredrag for klassen, når jeg diskuterer, og når jeg prater med mennesker rundt meg. Jeg er Villi når jeg spør om og sette meg med noen. Og Natasha når jeg velger og spise alene, for Gud forby at jeg skulle få nei. Eller ikke forstå en sarkastisk kommentar. Jeg er Natasha når jeg ikke har lyst til og gå ute i gangen, for tenk om..tenk om... jeg kanskje møter ett menneske.

Jeg er Villi når jeg har selvtillit. Og spør hvordan det går. Poenget er, at jeg er mye nærmere den jeg vill være, kanskje også den jeg har blitt.. en jeg var før. Jeg ligger ikke lengre på gulvet på rommet, med alle de ubetydelige, teite, rosettene på veggen. Nå ligger jeg i senga, med en roomie på min høyre side, og hjemmet mitt er flere mil unna. Hvem skulle trodd at usikre, sjenerte, Natasha, skulle flytte til Vestfold... og få det fint? Jeg, som helst ble igjen i bilen hvis vi svingte innom butikken. På Joker her, vet jeg hvem de ansatte er, og jeg hilser og smiler når jeg ser dem. Jeg har til og med noen og sitte med i lunsjen.

Jeg er, meg. Jeg er likevel ikke den meg, som jeg aldri vill se igjen. Eller, det er ikke helt sant. En gang i måneden er jeg Natasha. Det er oslo - helgene mine. Hvor jeg ikke vet hva jeg skal si, og ikke har lyst til og dra. Hvor jeg ikke åpner munnen, fordi jeg vet at jeg ikke burde vært der i første omgang.

Men, selv om jeg er en eskapist, har jeg lært noe veldig viktig.... man kan rømme fra dem rundt seg, men man kan faktisk ikke rømme fra seg selv. Man må snu blikket innover, inn mot seg selv. Fordi selv om man flytter flere mil, kommer man fortsatt til og være den samme personen. Den personen som man egentlig kanskje ikke liker. Man er seg selv. Og man skal ikke behøve og forandre seg til noen man ikke er.

Jeg er ikke noen fiksjonell karakter, og selv de, har sine issues. Jeg kan ikke bare tenke på alle andre, jeg må faktisk bry meg om meg selv også. Og noen ganger, så tenker man faktisk ting man ikke er stolt over. Men, det kan man holde seg til og tenke. Jeg vokser fortsatt, og hvem vet hvor jeg er om ett år. Fordi for ett år siden var jeg blitt bedre, men jeg var ikke bra enda. Men nå, nå har jeg det greit. Jeg har mennesker rundt meg som jeg er glad i, jeg har glede i skolehverdagen.. og jeg syntes det er helt greit og stå opp.

Jeg har ikke noen Shanti lengre. Men jeg har Vilja. Og det føler jeg faktisk er mye mer riktig, enn hva Shanti noen gang var. Jeg vet det er litt teit og si. Men, sånn er det.

Jeg kan ikke si hvor jeg er om flere år, det eneste jeg kan si, er at jeg håper jeg har utviklet meg som person. Og jeg håper at jeg har motbevist de som sa at hunden min ikke fungerte. Og så klart, jeg håper at jeg enda er glad. For det er så mye hyggeligere.

Og jeg håper, at hvis noen ser noen, som er litt som ett spøkelse...ta dem med. Det kan være mye verre en det ser ut som. Det er ikke ofte man har lyst til og være den som alltid står igjen som ett stort spørsmålstegn i gruppeprosjekter.

Og, selv om de kanskje virker annerledes, antakelig er de faktisk ganske like deg selv. Når man tenker etter. Vi er alle mennesker. Det, er det mange som glemmer.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

villemw

villemw

15, Lund

Jeg kommer fra lille Moi i Lund kommune, og går fortiden Natur med YFF Hund på Melsom vgs i Stokke. Jeg har enormt mange interesser, og EEEELSKEEER og skrive. Hunden min er en 1,5 år gammel Beauceron jeg overtok i juli iår. Bloggen handler om litt fra a til å, jeg er engasjert i så mye at jeg ikke kan telle det på fingrene. Jeg skriver egentlig det som faller meg inn, når det faller meg inn;-)

Kategorier

Arkiv

hits