Hjerteskår.

Jeg må knuse hjertet mitt en gang i blant, dra det i fra hverandre slik at det skriker, hyler, gråter i smerte. Det hender at den tomme, gnissende følelsen av sorg glir over i meningsløsheten. Da finnes ikke skaperen i meg, og ordene sitter fast i tastaturet. De danser best når jeg har vondt, når de kan høre drypp fra fossefallene som drypper fra øynene mine.

"Du er avhengigg av sorg" fortalte en god venn meg en gang. Slik han trenger solen, lyset, og gleden. Trenger jeg ett velkjent ulmende hull av håpløshet og tårer. Det er sånn jeg henger sammen. Jeg er ett eneste rot.

Om natten kommer mørket rundt meg, om vinteren blir det saktens tidligere til at det trykker seg rundt landskapet og holder fast i bådet det og meg.

Jeg har latt hammeren ligge lenge nå. Men, så hamret jeg en stor, solid spiker inn i rammene jeg allerede hadde laget meg. Det værste er at det finnes sjeler omkring meg, lyse og mørke, gode og onde, og jeg drar dem med meg inn i spiralen av higen etter å være såret.

Når gleden rundt meg er ubetinget, er jeg tom. Da har jeg ikke lengre ord til papiret. Jeg har ikke lengre den velkjente, gode tryggheten jeg har blitt avhengig av. Den må bort. Sammen med de svarte klærne, som jeg lovte jeg skulle slutte og gå i, jeg er svartkledd igjen nå.

Det er ikke poetisk, det er ikke snakk om at de mørke klærne representerer min svarte sjel. For sjelen min er fargerik, og blafrende, den er utemmet, men tunglastet. Sorgen henger fast i den og. Selv om jeg ikke vet hva jeg sørger over.

Når verden rundt meg virker blomstrende og idyllisk, finner en kommentar innhyllet i negativ energi veien ut fra de sprukne leppene mine. Jeg vill ikke at den skal få vandre fritt. Det bare skjer. Den rømmer. Ordene formes, og slippes fri. Jeg er maktesløs i kampen mot dem, og det vet ordene godt.

Iblant lar jeg ikke meg selv føle. Da står hele min verden på pause. Den verdenen som bor inni meg. En verden hvor det er greit og være full av grå nyanser. Selv om man utenpå er en fargerik energibunt.

Også finner jeg frem hammeren, og ser tusen biter falle omkring meg. Jeg er trist igjen. Det er som å møte en gammel venn.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

villemw

villemw

15, Lund

Jeg kommer fra lille Moi i Lund kommune, og går fortiden Natur med YFF Hund på Melsom vgs i Stokke. Jeg har enormt mange interesser, og EEEELSKEEER og skrive. Hunden min er en 1,5 år gammel Beauceron jeg overtok i juli iår. Bloggen handler om litt fra a til å, jeg er engasjert i så mye at jeg ikke kan telle det på fingrene. Jeg skriver egentlig det som faller meg inn, når det faller meg inn;-)

Kategorier

Arkiv

hits