I'm back bitches!

Jeg tok en halvfrivillig bloggpause som egentlig kom av en snikende skrivesperre som bare skapte kaos i hodet mitt. Den skled rett inn sammen med lærernes paniske "oi vi trenger karaktergrunnlag" innleveringer. Det, en eksamen som gikk til helvete og nedenigjennom, men om ikke annet er det done deal. Egentlig er jeg ingen fan av å brenne broer og jeg forsøker og holde en god tone med alt og alle, så det at jeg har fått ett litt distansert forhold til noe som før ofte dukket opp i hverdagen min er litt vemodig. Jeg ønsket aldri at det skulle ende sånn, ikke i det hele tatt.

Dessuten så er det snart sommerferie og jeg gruer meg litt, jeg. Jeg pleide alltid og riste på hodet både to og tre ganger av disse menneskene som postet "kjeder meg" statuser på face i feriene, fordi hallo liksom. Men å ha alle vennene sine på andre steder enn Moi, det kommer jo til å merkes. Nå er det rimelig sjeldent jeg er alene, og jeg har ikke vært ensom siden jeg startet på skolen. Litt utafor - ja. Men ikke ensom.

Anyways jeg er tilbake :*

Ikke gi opp, din idiot.

Har du noen gang blitt fortalt at det er bare å gi opp? Du har ikke forutsetningene for å lykkes på din side likevel, så du kan like gjerne bare legge deg paddeflat og la den gamle eliten styre og herje?

Det har jeg.

Og det er det siste man burde høre etter på.

Jeg har fått høre veldig mye om begrensingene mine. Ikke fullt så mye om mulighetene. Jeg har fått beskjed om å kverke min egen hund, om at jeg er usikker, negativ, om at jeg er kjedelig og om at jeg er lat.

Dette late mennesket har fått hunden sin startklar i klasse 1. Det har også fått hunden sin til å ta tog uten problemer. Jeg har fått til mye mer enn hva de som fortalte meg at jeg ikke kunne, trodde.

Det at jeg ikke gir en reaksjon på påtatte slengbemerkninger av mennesker i 50-åra som jeg har betalt for å gjøre meg flinkere, burde ikke definere hvor sikker jeg er som person, det sier bare noe om at jeg ikke orker å bruke tiden min på å oppdra voksne mennesker. Det har de i sin tid hatt en mor og far til.

Jeg er flink. Jeg er fullt klar over det også. Hvis man vet at man kan, så er det ikke noe poeng i å høre etter på at man ikke kan. Lukk ørene, tren, tren og tren.

For snart ett år siden fikk jeg en beskjed som lagde kaos i hodet mitt. Nemlig at det var best om hunden min fikk ei kule, så den kunne slippe å leve. For noen måneder siden fikk jeg beskjed om at jeg var en usikker person. Så fint at andre kan få sette en sånn fin liten merkelapp på meg som sier "SÅNN ER DU"

Jeg har hatt mange av dem oppigjennom.

Så synd at jeg ikke hører etter.

Hvis man vil noe, virkelig vil noe, så er det ikke mye som kan stoppe en. En god dose viljestyrke kan utrette underverker, og man burde ikke kaste drømmene sine i søpla for litt motgang. Ikke for mye motgang heller.

Livet er nemlig ikke en flat bakke, det er en svingete fjellheim fult opp med veier, innsjøer, bekker og stier. Hvis man tilfeldigvis blir sittende fast i ett myrhull, så kommer man seg tidsnok opp. Noen ganger trenger man litt hjelp, noen ganger klarer man det på egenhånd.

Det krever innsatsvilje, og masse jobb. Og noen ganger kan man stå i speilet og spørre seg "hva om?" "Hva hvis?" Mens man egentlig burde spørre seg selv "Hva er det jeg har fått til?"

Det er ingen andre enn deg selv som skaper dine begrensinger. Og du kan endre barrierene og skilleveggene med innsatsvilje og krefter. Ta på deg fotballskoene, hent hunden din og tren, gjør den jævla matteleksa.

Du kan.

Jeg kan.

Ikke gi opp, det er det bare quitters som gjør. Og hverken jeg eller du er en quitter.

Bildedryss fra tur med Kristine!

Igår dro meg og Kristine først på fjelltur, også på bytur sammen med Klara og Vilja. Her er ett lite Bildedryss:

Ungdomsskolen fra helvete.

Før var jeg alltid så selskapssyk, egentlig hendte det at jeg var litt oppmerksomhetssyk også. Jeg var utrolig dårlig på det og sette pris på alt det gode og fine jeg hadde rundt meg, selv om det var ganske mye. Men jeg følte meg veldig alene og ensom, og det tror jeg må være noe av det værste for ethvert menneske å føle på. Det er liksom deg mot verden. Meg mot verden.

Jeg husker skikkelig godt første dagen på LU, Lund Ungdomsskole. Det var faktisk dagen jeg bestemte meg for å flytte, og det var dagen hvor jeg la hele Moi for hat. Snakk om å være stigmatiserende. Det ble starten på veldig mange timer hvor jeg stirret ned i sidene på en bok, uten egentlig og lese. Starten på veldig mange kommentarer som bare var dustete. Og det ble 3 år i helvete. Mitt helvete. Kanskje var det himmelen for noen, kanskje er det noen som har glansdagene sine der, men det ble ikke sånn for meg.

Jeg får ofte høre at søstera mi har det værre enn meg. At jeg ikke har noe og klage over. Og jeg vet nå at mye også var min skyld. Ikke alt, men mye. Jeg knakk meg selv i tusen biter ved å være alene. Alle hadde sine gjenger og gå til, alle hadde sine sporter og sine venner, og alle var sammensveiset. Og selv om noen har det jævlig, så kan du ha hatt det like jævlig du og. Men, jeg håper hun også kommer seg bort fra Coop Extra og småplassklisjeen. For hun har det jævlig hun også.

Jeg gruet meg lenge til ungdomsskolen. Jeg visste hvem de var, de visste hvem jeg var. På bilder fra 8ende klasse smiler jeg aldri. Det er bare dystert. Hvem skal jeg gå til? Hva skal jeg si?

Jeg bare satt der, fremst ved tavla.

Jeg husker at det var ett menneske jeg likte. Antakelig gjorde han bare narr av en litt lost og utafor person, men det får være samma faen. Han sa hei. Jeg snakker fortsatt pent om ham til mine nåværende venner, fordi han var en av de få som fikk dratt ut ett par ord av munnen min. Og han var en av de få som var der. Jeg husker godt at vi gikk og snakket sammen hjem var skolen en dag, og jeg burde sikkert ha gitt han en klem og kalt han ett fantastisk menneske. For han hjalp meg sikkert uten å vite det selv til å klare å gå på skolen. Og uansett hvordan han kanskje er, så er han RÅKUL i mine øyne. Kanskje dette er en sånn liten "de små tingene"

Her en dag lå jeg i sofaen sammen med to av venninene mine (sånne har jeg nå!) og vi snakket om hvor mye livet forandrer seg på så ufattelig kort tid. Lille meg har nå blitt en helt annen meg. Jeg begynner å bli mye mer selvstendig, og mye mer ett eget menneske som tar egne valg. Jeg er fortsatt ankret fast i de prinsippene jeg er oppdratt til og ha, men jeg begynner å bli veldig løsrivd. Tross alt har livet mitt blitt lagt opp til selvstendighet. Men det viktigste av alt er at nå har jeg venner, gode venner.

Jeg er egentlig litt sær-normal, men på Melsom er (sorry not sorry) veldig mange sær-normale eller rare-rare. Jeg liker mangfoldet. Noen ganger. Heldigvis for min del så ble VGS bra for meg, for jeg kjenner mange som har gledet seg og fått en vidergående opplevelse de ikke trives med. Min har vært fullt med opp og nedturer, all the time.

Så da får det bare stå til. Ungdomsskolen ble som den ble. Jeg kan gå i butikken på Moi nå. Jeg vet at jeg ikke er alene om å ikke ha følt meg hjemme der, men jeg har noe som er mye mer hjemme nå. Og noen ganger slår nostalgien inn, så jeg husker de små fine tingene og. Halla, naturen på Moi er ti ganger bedre enn den her. Jeg savner fjell!

Det første bildet i dette innlegget er fra ungdomskolen i 8ende klasse, det siste er fra 1VGS. Forskjellen?

Alt.

Uansett hva, ting blir bedre.

Bursdag <3

Den siste uka har jeg gått gjennom i en slags tilstand av døsing tror jeg. Det har bare skjedd så mye på en gang. Engelsktentamen gikk tja, til helvete. Mattetentamen vet jeg faktisk ikke. Jeg har ett lite håp om at den faktisk gikk greit. Men så skal man ikke håpe for mye heller, det suger så å bli skuffet, liksom. Jeg vet ganske sikkert at karakterkortet mitt ikke blir sånn som det burde - 5'ere og 6'ere iår. Grunnen? Jeg har fokusert på både instruktørkurset og ett sosialt liv.

Anyways, nok skolemas og tjas. Jeg ble invitert i bursdag til ei av mine bestevenniner Kristine, og jeg var SÅ glad for at det endelig faktisk var overkommelig og komme! Mens hun har bodd i Sandvika og jeg på Moi har vi ikke fått sjangsen til å møte hverandre så ofte, noe som er utrolig synd da vi har masse felles interesser og alltid koser oss masse i hverandres selskap.

Etter en relativt slækk skoledag med slåball (jeg suger! haha) en eller annen film og pingviner jeg bare fikk med meg halvparten av før jeg måtte løpe på elevrådsmøte og fisketur med partiet mitt, så kom jeg meg på en buss og ett tog.

Jeg hadde selvfølgelig med meg maskoten og bestevennen min, Vilja, hva ellers?

Hun synes at togturer er det mest oppskrytte i verden, sammen med det faktum at hun må ligge pent og stille og oppføre seg. Men det er veldig greit og få tatt noen korte turer også, istedenfor typ sånn "sitt stille i 8 timer du"

Moren og kjæresten til Kristine hentet meg på togstasjonen, og på ett eller annet vis fikk vi Vilja inn i buret baki bilen dems. Buret er sånn.... størrelse Klara, og Klara er ikke så stor. Men det er utrolig hvor jeg får inn den hunden min, altså. Livet som studenthund :-)

Uansett så fikk hun stå sammen med trekkhundene til Hansi og familien, og jeg merker hvor mye hun liker og omgåes andre hunder. Det er deilig også, fordi Shanti var av den oppfatning at alle andre hunder var komplett unødvendige. Uansett, så gikk det veldig fint og sette henne inn der.

Etter det startet bursdagen og det var utrolig koselige mennesker selv om jeg var så utslitt at jeg ikke akkurat orket og gi 110% av meg selv, haha. Koselig var det <3

Har dessverre ikke vårt snasne gruppebilde, da det er på mobilen til vennina til Kristine, Ellen, haha. Men har ett av kakene, hihi.

Grøss og gru!

Imorgen bærer det til Moss klokka tidlig om morgenen, og allerede nå dunker hjertet som om brystet mitt skulle inneholdt minst ti jordskjelv. Jeg har en ekkel følelse som forteller meg at jeg har glemt noe, men hva vet jeg ikke. Æsj. Sist var det debut og jeg trengte liksom ikke prestere noe, nå føler jeg liksom kravet har økt. Håper bare det går litt vår vei. Poter og fingre er ihvertfall krysset!

Sorrry, Jack

Jeg fikk Jack 22.12.16 og siden den gang har han vært med på utrolig mange reiser. Over ett år sammen, haha. Man skulle kanskje tro at han er ett dyr, en bamse eller noe ala det, men det er faktisk IPhonen min. Dessverre så har han utrolig dårlig minne (12GB), selv om alle vennene mine påstår at det bare er jeg som tar altfor mange videoer og bilder og har for mange apper.. Problemet er bare at jeg ikke vil slette hverken bilder, videoer, sanger, smser eller apper. Det jeg derimot vil er å kunne ta nye, haha. Jeg er nok det mange vil kalle avhengigg av telefonen min, og jeg elsker å dokumentere livet mitt med instaposts og snapvlogger. Sånn er jeg bare. Jeg stod lenge å funderte istad og konkluderte med at "jeg er intressert i sosiale medier" Så nå har jeg funnet enda en interesse, haha.

Jeg husker veldig godt en naturfagstime hvor jeg hadde oppe telefonen min for å kjapt sjekke noe. Vi har i teorien en mobilfri skole, men egentlig er det regimet slapt som bare det. Jeg tror det er ca to og en halv av lærerne våre som følger det opp. En av disse er naturfaglæreren vår som pumper oss med artikler og rapporter 24/7. Han sa såklart at jeg måtte legge fra meg mobilen min, hvor jeg uten å tenke meg om responderte at Jack slet med seprasjonsangst. Haha. Alle i klassen vet hva mobilen min heter, og det er ganske vittig for de fleste bruker navnet hans også. Det har bare blitt sånn, liksom.

Men nå har jeg konkludert med at jeg blir nødt til å spare penger for å få tak i en 128 GB en eller annen gang. Kanskje jeg skal kalle han Jack II, ellernoe.

Gymtime og kong vinter

I dag våknet jeg til den gledelige (not) utsikten av at kong vinter hadde gjort tidenes comeback. Altså, snø, nå? For min del så skulle jeg gjerne vært ferdig med både kulde og nedbør, men jeg er tross alt bosatt i Norge. På ukeplaner stod det at vi skulle ut og jogge eller gå tur, og som den vestlendingen jeg er så tenkte jeg OK, da kler jeg meg etter været. Tydeligvis er ikke østlendingene av samme oppfatning, for vi ente opp med å være inne og ha crossfit istedenfor. Jeg tuller ikke, det er faktisk ett par kulturforskjeller fra øst til vest. Men, jeg begynner å bli ganske godt integrert.

På ungdomsskolen valgte jeg av en eller annen grunn fysisk aktivitet i valgfag det siste året (jeg! som streiket alle gymtimene på barneskolen og rett og slett hatet det) og da hadde vi en del crossfit, noe jeg utrolig nok fant.. moro. Hvorfor veit jeg ikke, men det er helt OK. Og når vi har styrke så får vi høre på musikk. I går så var det jo strålende sol, eller, det er kanskje og ta litt i. Været tilsa om ikke annet at jeg hadde motivasjon til å være ute noen timer og trene hund. Noe jeg burde i dag også, men grøss og gru for ett elendig vær. Nei, jeg må komme meg ut å få gått gjennom litt klasse en øvelser, jeg er bare livredd for at hun skal gå lei. Kompliserte greier!

Fredag er også veldig alright med tanke på at det er vaffeldag, haha. Det er faktisk utrolig deilig og kunne gå å kjøpe seg en vaffel etter å ha pumpa kroppen litt. Eller, innsatsen min i gymmen er ikke akkurat sånn at jeg ligger og rister etterpå. Jeg burde virkelig gi det lille ekstra, men den gang ei. Trening er egentlig litt gørr kjedelig når det kommer til å trene meg selv, mye fordi jeg kan så lite om det. Også er jeg ganske lat. Og hvorfor skal jeg. Kanskje jeg skal begynne å trene, men det er litt sånn at jeg klarer det i to dager før jeg gir opp og ikke går tilbake til en plutselig motivasjon noen måneder etter.

Jeg og vennene mine satt i friminuttet og diskuterte (haha wait for it) barne-tv. Det var egentlig ganske moro, og jeg hadde sett mange flere serier enn hva jeg faktisk trodde. Bjørnen i det blå huset, thomastoget, noddy  og enda flere. Husker ikke hva jeg likte best, men de andre (utenom Ada) var veldig engasjerte i temaet. Det eneste jeg visste var at det sikkert var kult, og litt gøy fordi det har forandret seg mye siden når jeg så på det. Nå er det uskyldig sniklæring av matte til barn, og det hadde jeg kanskje ikke hatt vondt av, men likevel er det jo morsommere med hufsa og gjengen.

Anyways, nå har jeg skikkelig vondt i øyet fordi linsa mi delte seg i to inne i øyet mitt, og det var ikke akkurat noen luksus. Så nå går jeg med briller med for dårlig styrke, er ganske short på linser fordi jeg har brukt dem opp, og jeg har en mattetentamen og øve til. hehey.

 

 

DREP STEVNENERVENE.

Er det noe jeg hater - er det nerver før stevner. Ironisk nok så sliter jeg latterlig mye med det selv, selv om det eneste det gjør er å redusere mine presentasjoner. Og hvor er poenget i det, liksom?

Det er heller ikke sånn at jeg stresser ett par timer i forkant, neida, det går gjerne dager. Problemet med nerver er at det er bra å ha litt av det. Men hos meg så koker det over til den grad at det bare ødelegger hele banen. Man skal ha akkurat riktig mengde med nerver og adrenalin, ikke gå rundt å tenke på alt som helt sikkert går galt.

Når jeg hentet Vilja i sommer hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd at jeg skulle få henne til å gå mer på fire enn to, så egentlig er det dødskult at jeg KAN gå stevner i første omgang. Jeg har en lei tendens til å glemme det at jeg faktisk ikke har hatt hunden så lenge alt i alt. Talmodigheten er ikke det som strekker seg lengst akkurat.

Jeg har ei treningsdagbok som jeg har skriblet litt i. Og går jeg tilbake noen måneder så kunne ikke hunden min sitt engang. Nå forventer jeg ett fantastisk klasse 1 program, selv om jeg innerst inne vet at det er mye forlangt.

En av våre "onde sirkler" er det faktum at hun er veldig var ovenfor mine energier. Til vanlig stresser jeg. På stevner så er det hyperventilering og krisemaksimering. Dette leder igjen til at hun mister fokuset på meg fullstendig, og skjer det... vel then we're fucked.

Grunnen til at jeg har så med nerver er rett og slett gamle instinkt. Jeg står på stevneplassen og lister opp alt som kan og (muligens vil) gå galt og dette fører til at jeg løser ut fight or flight modus. Dette gjør igjen at de øvelsene som ikke er automatiserte enten blir altfor vage eller altfor store, og hunden står der som ett spørsmålstegn.

Anyways så har jeg jo i det minste forsøkt og bli bedre. Og det har jeg gjort med ett par enkle punkter jeg tenkte å liste opp, kanskje det er til hjelp :-)

Det jeg har aller mest lyst til etter ett stevne er å kunne gå ut av banen å glise stort fordi jeg har prestert bra sammen med hunden min. Dette får jeg om det viser seg at alle treningstimene faktisk gir utbytte. Det er ikke få ganger jeg har dratt meg i håret av ren frustrasjon, altså. Og det er heller ikke få timer med trening jeg har lagt i hunden min, tro det eller ei, haha.

Tren, tren og tren

Jeg pleier alltid være litt redd for å prestere dårlig, selv om jeg egentlig gjør dette for å ha det morro sammen med hunden min. Jeg skal ikke vinne VM. Men det er en fordel og kunne programmet på treninger, for da skal man kunne klare det på stevnet også. Det eneste er at jeg kanskje har begynt å kreve veldig mye mer av hunden min enn hva jeg har gjort tidligere, og det merkes på henne. 2 år gammel hund i sin "ha ha grenser" - periode sammen med økende krav. Det er en utfordring til tider.

Men dersom man trener med større utfordringer enn hva man noengang vil komme til å møte på under ett stevne, så er det faktisk større sjangse for å lykkes.

Tren på at folk stirrer, at folk kommanderer og at det ropes og løpes rundt en.

BOBLA. Deg og din hund - ikke alle andre!

Jeg har veldig lett for å la blikket flake på dommer, publikum, de andre ringene og alle de fantastisk flinke hundene som vandrer rundt på ett stevne. Det er fint, egentlig, men jeg psyker meg selv ut og får helt hetta. Jeg VIL så gjerne prestere. Også er det andre med plettfri fot, perfekt avstand og god flyt. Det er mye bedre og konsentrere seg på seg selv og sin egen hund og heller kunne komme ut av ringen å kunne tenke at hehe yes!! dette gikk ikke så værst.

Små mål og store mål

Ett eller annet vist menneske sa engang at det ikke var noe poeng i å bare ha små mål man kan klare, man må ha store mål også. Mitt er en så lenge bare småmål. Jeg setter både vanskelige og litt enklere mål, slik at vi alltid kan "always look on the bright side of life" mens vi sikter litt høyere.

Syng i hodet

Stevnesangen min er Jungelboken, den går jeg rundt å nynner inne i hodet. Av en eller annen grunn er det relativt avslappende og alt går mye bedre når jeg er med.

IKKE SAMMENLIGN

Det er det teiteste man (og jeg) gjør. Alle har ulike utfordringer og alle har ulike problemer og målsetninger, så det er mye bedre og fokusere på deg og din hund. Hvis Vilja får god fart ut i ruta er det kjempekult! Mens det kanskje er peanuts for andre.

Slutte å psyke ned seg selv

"Hva om" "Tenk om" "Hva hvis" - NEI, NEI, NEI. Det er ikke noe poeng, det er bedre å bare gjøre sitt beste.

Mengdetrening

On it! Haha! Det er helt innafor å dra ofte på stevner og inn i ringen for å venne seg litt til hele greia, det kan faktisk hjelpe en hel masse på prestisjen.

God hundetrening!

(Vi har stevne 1. Mai og jeg kjenner allerede at nervene mine har begynt å melde seg, grøss!!)

Jord, jord og enda mer jord.

Igår hadde vi ett feltkurs med noen studenter på skolen, så dagen gikk i å lære masse om *trommevirvel* JORD. Ikke det, egentlig var det okei. Hadde jeg hatt den minste interessen for det (noe jeg ikke har) så tror jeg nok jeg hadde storkosa meg. Vi fikk en god del praksisoppgaver og på slutten fikk vi ha debatt, yay. Jeg var med "bøndene" og argumenterte mot ett oppdiktet boligfelt. Fun fun fun. Men altså jeg er glad i debattering og jeg liker å innbille meg at jeg faktisk er ganske god på det også. Selv om jeg så klart ikke er den beste, så er det noe jeg klarer å hevde meg i. Sånn tålig ihvertfall.

Uansett, idag har jeg så godt som skrivetørke. Jeg blir alltid helt tappet for motivasjon etter tentamener, og idag hadde vi tentamen i engelsk. På ungdomsskolen betydde det YEY fordi da fikk jeg skrive historier, men nå fikk vi bare faktatekster og artikler å velge i. Og selv om temaet var Internett "pros and cons" så følte jeg meg helt maktesløs. Jeg er sikkerpå at en meitemark kunne ha prestert å gjennomføre en bedre tentamen enn meg. Så egentlig sitter jeg bare å håper at alle andre var dårligere eller like dårlige som meg, uansett hvor drittsekk det er.

Traktorkjøring og naturfagsfustrasjon

Idag var det bortimot jævlig og komme meg opp av senga tidsnok til skolen. Russen hadde det morro med å stå å tute og bråke utafor internatet klokka 3 om natta, og greit nok at kidsa skal ha det lættis, men jeg vil ha skjønnhetssøvnen min. Hehe.

Det går greit da. Litt sprell en gang i livet skal jeg heller tåle, selv om jeg kjente det en smule på morgenkvisten. Ada stod å hamra og hamra på døra mi og jeg kunne ikke fatte å begripe hvorfor hun ikke bare braste rett inn, men jeg hadde visst låst.

Somehow kom jeg meg til timen tidsnok og velsådet. Vi er delt inn i grupper på tvers av paralellklassene, men idag hadde A-klassen fagdag om jord så det var bare oss fra B-klassen ute i produksjonsfaget.

Parti 3 som er den gruppa jeg er på hadde skog. Det går bascially ut på å forvalte skogen, motorsag, vinsj og hele bøtteballetten. I starten av skoleåret kunne jeg ikke fordra det, da jeg holdt på med å fryse meg fordervet uansett hvor mye klær jeg kledde meg i.

Men nå synes jeg faktisk det er skikkelig morro. Lissom, sage??? Motorsag??? JA!!

Siden det blåste med både sludd og snø og slushing så tok jeg traktoren. Da fikk jeg sitte inne å kjøre mens de andre kunne stå ute i møkkaværet. Hehe. Fiaten (som er traktoren vi bruker i skogen) er mye enklere enn de store traktorene som har femti spaker mer enn hva som er nødvendig, så den syns jeg er alright å kjøre.

Ikke det. Jeg presterte å kjøre rett inn i ett tre og skrape det relativt mye opp, fordi jeg prøvde å unngå en svæær stein. Men den skulle jeg tydeligvis kjøre OVER. Noe som var skikkelig ekkelt egentlig fordi hele traktoren holdt nærmest på å tippe, men men. Egentlig så hadde jeg det ganske gøy med sikksakkrygging og ekstra gøy var det når jeg kunne sette den i høy serien ned bakken når vi var ferdige. Da kosa jeg meg assa.

Til lunsj mekka vi tacolefse med kjøttdeig, smelta ost og tacosaus. Og OMG hvor digg!!

Etterpå satt vi å loka i klasserommet, men noe lærer dukket aldri opp så til slutt gikk alle hver til sitt.

Nå sitter meg og Ada på rommet under hver vår dyne med chips og is med sjokoladesaus og ser fortvilet på hver vår naturfagsrapport. Æsj. Jeg vil virkelig få den til men det bare GÅR IKKE.

Valpesyk meg og hardtrening

Skulle bare ta en kort powernap etter middag, og here I am. Var ikke bare litt sliten, altså. (burde ha ryddet rommet og skrevet på naturfagen, men den gang ei)

Mandager er alltid funny fordi jeg får holde på med favorittingen min i hele verden, nemlig å trene hund. Fikk trent endel på klasse 1 øvelsene i LP utenom ruta, og jeg må si meg relativt fornøyd. Skrøyt for at hunden min var samlet fikk jeg også.

Etter treningen slapp vi hele gjengen slik at de fikk frest fra seg. Hun ene i klassen hadde med seg valpen sin, en flatcoat gutt, og SMEEELT.

Var jeg ikke valpesyk fra før av er jeg det hvertfall nå. Vilja tok rollen som tante meget seriøst, selv om hun tidvis glemte at hun er ganske svær.

Denne uka tror jeg det blir skikkelig hardtrening på meg og pelsen, da vi (hjelpes!) har utestevne 1. Mai i lydighet og jeg har SKIKKELIG lyst på sølvmerke. Ihvertfall bedre poengsum enn hva vi fikk i debuten vår. Det var liksom OK, men langt fra bra. Wææææ.

Ukens.....

Denne uken har vært litt opp, litt ned og litt kaotisk egentlig. Har gått rundt å følt at jeg mista en dag, og fundert på livets store spørsmål. Men anyways: her er ei litta (erre ikke det de kule kidsa i skam sier a?) oppsumering av uka som har gått. Forresten så ser jeg ikke på Skam, men kanskje jeg burde begynne med det. Ada og Kim digger det. Sånn som tilsynelatende resten av Norge.

Dette er ett causual bilde av meg etter skolen. Våken sa du?

Ukas irritasjonsmoment

NATURFAG. Vi har en artikkel vi må skrive som omhandler temaet trening, kosthold og restutisjon. Jeg kunne egentlig ikke ha gitt mer F i hva jeg putter i munn. Jeg spiser variert, noe som har fungert strålende. Ja, jeg hadde en fantastisk bra flyt men nå står det helt bom stille.

Ukas høydepunkt

Det må ha vært velykka LP-trening. Bikkja fokuserte, jeg fokuserte og jeg klarte å sette ting litt i perspektiv. Hva er vel bedre enn å komme hjem med en følelse av at man faktisk har fått til det man vil!

Ikke det, vi har enda masse og jobbe med. Så det er hverken NM eller VM i sjikte med det første, mén med tanke på starten av karrieren vår som ekvipasje da syns jeg faktisk det begynner å bli hund ut av henne og fører ut av meg.

Ukens innkjøp

Studenter er som mange sikkert vet ikke proppfulle av penger. Min eneste inntekt er stipendet. Anyway, må ha vært 2 kroners rundstykke på kiwi som falt veldig mye mer i smak enn tørt brød til lunsj. Og en pakke grillpølser til bikkja. Hehe.

Ukas craving

Av en eller annen merkelig grunn: Burn. Den der helt uskyldige energidrikken jeg aldri fant på å tenke på å drikke før jeg flyttet for meg selv. Det er enda uhørt hjemme, liksom. Jeg har ikke kjøpt noe særlig av den selv heller - har bare sikla veldig etter den. Prøver å bruke sunn fornuft å rasjonere pengene mine. Budsjett og sånne greier som jeg syns er ganske morro helt til noen minner meg på at det er matte. Da blir det litt meh.

Husker første gang jeg smakte på energidrikk. Det var battery som var mest innafor, og jeg og noen andre kids satt ved ett bord på coopen å hev i oss. Men det var aldersgrense og vi slet, for de som jobbet i kassa kjente oss alle hele tiden. Da tok jeg en slurk. Også turte jeg ikke mer.

Ukas antrekk:

Alt er fra vetikkehvor. Det er ikke så nøye med det, liksom.

Ukas opptur

Hmm, kanskje at meg og Vilja begynner å få til å samarbeide ordentlig. Ellers så hadde jeg det faktisk ganske gøy med å dra trær i bekken fra en robåt, jeg fikk liksom ledd ganske masse da altså. Først syns jeg det var rimelig meningsløst, men men, meningsløst eller ei så er det ikke hver dag man føler man er på krokodillesafari gjennom Amazonas. Selv om det bare var en bekk ved siden av ett jorde, haha.

Ukas nedtur

Jeg har ikke hatt noe sånn bank i bordet skikkelig ille. Det har jeg ikke. Tror det må være når jeg ble SÅ GLAD fordi vi skulle ha en av favorittrettene mine, fiskegrateng (haha) på internatet... også var den full i bein så det ble ikke i nærheten så bra som jeg hadde tenkt.

Ukas tanke

Jeg har (som vanlig) fundert mye, og siden vi har tentamen i engelsk neste onsdag med temaet "online and offline" så har jeg reflektert litt over livet på Internett. Det skremmer meg egentlig litt hvor mange av oss kids som konstant sitter med nesa i mobiltelefonen, men bank i bordet er jeg mye mindre mobilfreak nå enn ifjor. It gets better.

God natt

Så ligger jeg her, igjen. Vrir meg frem og tilbake i sengen ett par ganger, før det går over til hvileløse kast fra den ene siden til den andre. Den indre roen som noen mennesker har virker hinsides og uvirkelig. Hvordan kan man legge hodet ned på puta og sovne? Bare falle ned og la kroppen hvile og bli klar for en ny dag. Ny dag, nye muligheter. Det er ikke det at jeg ikke er trøtt. Jeg har ventet på å krype inn under dyna og lukke øynene hele dagen. Og nå, nå når jeg endelig ligger her med lyset slått av og mobilen på andre siden av rommet med femti alarmer på, nå klarer jeg ikke dysse meg selv inn i søvnens slør. Det kommer en tanke snikende, og så fort den forsvinner blir den avløst av en annen. Alt. Ingenting. Jeg betrakter skyggene omkring meg, og skremmer meg selv med tanken på spøkelser og andre groteske skikkelser som kanskje lurer og vil ta meg. Tenker på alle de som har sett det samme taket, og de samme veggene som meg. På alle de som kanskje kan ha bodd her. Akkurat her. Så kommer alt, alt jeg burde ha sagt og gjort. Alle de ordene mennesker har sagt, kastet og forklart meg. Både godt, og vondt. Jeg hører en dyp røst som ber meg om å gi opp hunden min, og alle de trøstende ordene om at hun er OK. Jeg hører en litt harsk tone og ser for meg ett værbitt ansikt med isblå øyne som erklærer meg usikker. Kanskje jeg er det. Jeg tror ikke det. Jeg vet ikke helt hva det betyr. Jeg burde ha spurt mannen med det fettete håret og fingre som var sotfargede, antakelig etter alle årene med røyking. Stadig vekk puttet han en røyk i kjeften, og det passet imaget hans godt og ha den der.

Også legger jeg meg stille. Konsentrerer meg om å ikke bevege meg, bare ligge der med de grågrønne øynene mine lukket. Ikke bevege hverken fingre eller tær. Det er vanskelig og ikke kaste meg fra side til side i den lille sengen, selv om jeg er redd for at en planke eller tre skal knekke når jeg hiver meg frem og tilbake sånn. Aller helst vil jeg være sånn at jeg kan legge hodet ned på den myke puta og falle inn i en søvn som gir meg nok energi til nærmest en hel uke på én dag. Men isteden blir jeg hjemsøkt av tankene mine, av redselen for fremtiden, av fortidens gullkorn og ubehageligheter. Og jeg ligger å tenker lenge før jeg reiser meg opp å går for å fylle opp koppen min med iskaldt vann fra springen. Det er en kaffekopp jeg fikk av ei vennine til jul, og den er fengende og vakker. Vannet renner lenge før det blir kaldt nok, og lyset fra nattbordslampa mi er gulaktig og skjærende etter så lang tid i mørket. Koppen blir raskt fylt helt til randen med gjennomsiktig væske som skvulper om jeg beveger koppen fra side til side eller opp og ned.

Jeg var ikke tørst, det er ikke derfor jeg ikke får sove. Koppen plasserer jeg på nattbordet. Den står pent ved siden av nøklene, visa-kortet og ett gammelt bilde. Klikk, sier det, i det jeg trykker på avknappen på nattbordslampa og igjen mørklegger rommet og snur meg rundt. Nå må det bare gå. Nå må jeg sovne.

Jeg vet ikke helt når jeg klarer å forsvinne fra nuet, inn i en annen virkelighet. Men det går. Etter endeløse timer med frustrasjon har endelig Ole Lukkøye kommet til vinduet mitt med pulveret sitt. Og kroppen min slutter å rulle fra den ene til den andre siden av den vesle senga. Jeg drømmer. Det må være en drøm.

Både lat og moteriktig

God kveld alle sammen, eller morgen for den sags skyld.

Jeg tok meg den friheten og snu meg rundt og sove videre etter å ha tittet på klokka. Den viste 7. Og det orket ikke jeg å forholde meg til, det er tross alt ferie! Og jeg hadde ett eller annet sært mareritt jeg ikke husker noenting av, så skjønnhetssøvn ble det ikke. Jeg har drømt så mye spesielt de siste dagene. Først var det at Vilja hadde HD og AD, så var det at jeg kidnappet ett helikopter og dro ut i skogen for å jakte på noen kids, og på vei tilbake kortsluttet helikopteret mitt og jeg ble tatt til fange av en dame som var obsessed med guppiene (en type fisk) sine, haha.

Dessuten drar jeg til Melsom imorgen, og jeg tenkte at hvis jeg ikke nyter den siste dagen FRI, da er jeg smådum. Denne ferien har målet vært å embrace my lazy side, til mine overordnedes store frustrasjon. De har fått litt ansvar for pelsen min, jeg ville ha barnefri! Energien min har vært litt så som så, men jeg satser på at søvn + vann + trening gjør susen. Who am i kidding... Neida, jeg skal virkelig prøve! Hilsen jenta som spiste pizza og drakk brus til lunsj. Prøvde meg på pærebrusen til Oskar Sylte, jeg både liker og misliker den på en gang.

Til ettermiddagen skulle jeg rydde og sage litt. Og jeg bestemte meg for å sage tre, med flipflopper og ullsokker. Alt maset om HMS (helse, miljø og sikkerhet) var visst helt forglemt...

Nå ligger jeg og gnisser og irriterer meg grenseløs over platehelvete jeg har i munn. Tok av reguleringen, og den ble erstattet med noen strenger bak tennene og dette her:

Vi snakkes folkens!

Holiday sweet holiday

Den tradisjonelle påskeferien for det norske folk er vel påskefjell, hytte og en eller annen form for snøsport. Egentlig syns jeg det er ganske charming og ser skikkelig koselig ut å være en hel dag i bakken før man setter seg inn med en kopp rykende varm kakao. Jeg glemmer hvor elendig dårlig jeg egentlig er på slalom. Haha!

Jeg har ikke tilbragt min egen fritid med ski på bena, solo og kvikklunsj. Målet mitt med ferien var nemlig og gjøre minst mulig. Det er lettere sagt enn gjort i familien min, for alle har ørten ting de skulle ha gjort og gjerne alt på én gang.

Så det ble litt ingentinging. Er det i det hele tatt ett ord? Og litt være-overalt-på-en-gang.

På torsdagen kjørte jeg hjem halvveis i ørska etter en uke hvor jeg absolutt ikke var i form i det hele tatt. Deler av uken var jeg i så elendig dårlig form i at jeg ikke husker det engang. Sammen med fraværsgrensa er den delen av personligheten som er livredd for å gå glipp av noe, en helt elendig kombo med å være syk.

De øvrige dagene rakk jeg å hente meg litt inn, se serie, dra til Kristiansand og å sage ned ett tre. Det var liksom påskens happening.

Bloggen hadde jeg nesten helt glemt. Eller, sannheten er vel at jeg ikke har hatt noen som helst motivasjon. Jeg holder på med mange innlegg, men de blir liksom halvferdige. Mye av kaoset i hodet mitt tror jeg vil legge seg litt etter at jeg blir ferdig med instruktørkurset og (forhåpentligvis) består eksamen.

Anyways, her kommer ett lite bildedryss:

Marshmellows og deeptalk

Bål (engangsgrill fungerer fett det og) + marshmellows + chitchat om alt mulig = <3

Og forlate Evje er alltid trist, for det er ett fint sted med mange ålreite mennesker, dessuten er de gode på å finne på sin egen morro.

Jeg ruslet litt rundt i Kristiandsand mens jeg ventet på toget. Tittet innom markens, subway, tok meg en tur på kaia, svingte innom coop for å handle til søndagsmiddagen. Det er sjelden jeg er i de trakter, men jeg er i det minste mer kjent der enn jeg var. Før var Kristiansand synonymt med Dyreparken. Nå har byen fått mer til seg enn det i mine assosiasjoner.

På togstasjonen fikk jeg meg en ny bekjent. Og å ha noen å prate hull i hodet på fra Kristiansand til en eller annen stasjon på veien, gjorde meg ingenting.

Vel hjemme snudde jeg nærmest i døra for å dra ut med ei vennine. Av en eller annen merkelig grunn er jeg mye mer sosial nå enn tidligere selv på Moi. Meg og Astrid har holdt kontakten lenge da.

Vi deler mange tanker og erfaringer. Kan man si.

Med nedpakket lighter og marshmellows kravlet vi oss opp til en av mine desiderte utsiktspostfavoritter. En gapahauk. Idag var hele Moi dekket av tåke, men jeg har hatt moments der oppe hvor jeg har tenkt ganske stille at "....stedet er jo pent"

Både opp og ned var ett prosjekt av dimensjoner. Snøen som hellet mot å bli til slaps var utrolig vanskelig og få tak i, og jeg sendte en tanke til østlendinger og broddeskoene dems. Kanskje jeg skal få meg ett par sånne etterhvert. Det ble en slags klem ett tre-fall på kne- sånn er det type tur. Latteren stod det ikke på, da. Og koselig var det. Få catchet opp med hverandres liv på to forskjellige sider av Norge. Grillet marshmellows. Sett på utsikten, som for det meste var tåkelagt.

Vel hjemme var vi søkk blaute etter og ha falt, kravlet, hoppet og snublet rundt i en slapsete snø. Så da var det langt fra feil og få kjørt på plata og lagd noe kakao. Flinke meg glemte sukker i den, så det smakte temmelig beskt. Men men, varmt og godt for kropp og sjel.

Lever utenfor skjermen.

Jeg har tilbragt de siste to dagene i en liten fjellbygd, Evje. Her er det såvidt trådløs dekning, og ungdommene er ute og finner på sin egen morro. Det er sjelden vennene mine fra byer drar ut og lager gapahauker, husker, skyter med pil og bue eller sykler dit de skal selv om det er 10 km. Jeg kjente at vkt hadde tatt fra meg sykkel-kondisjonen min, for etter å ha syklet og løpt og klatret en hel dag sovnet jeg nærmest stående. De mobbet meg litt for å dokumentere for mye, men, ett bilde sier mer enn tusen ord. Og jeg er enig. Jeg må lære meg å leve litt mer i nuet og litt mindre digitalt.

Anyways. Ett lite bildedryss:

Etter at vi var ferdige med å snekre sammen en huske med Gullestadbrua. Ved hjelp av ett stort gammelt furutre som var helt krekkslig og sage i, da furu er så uffatelig seigt og alt vi hadde var en håndsag. En hodelykt, litt gammelt tau vi fant i fjera og en planke som lå slengt i grøfta stelte vi i stand middag på en engangsgrill.

Vel hjemme hos Ellinor lagde vi kakao og så tragiske filmer. Men alt i alt har jeg hatt det veldig koselig. Det er alltid morro når folk vil være ute og faktisk finne på noe, istedenfor å se ned i en skjerm seks timer i strekk. Selv om jeg må innrømme at det er helt ok noen dager det også.

- Blogges, Villi.

Habituering hos reguleringstannlegen og reflekspromo

Halla!

Gårsdagen gikk stort sett ett i ett, og å sette seg ned for å brife gikk meg fullstendig hus forbi. For det første har jeg utviklet tannlegeskrekk, og allerede før jeg setter meg i bilen har jeg sett for meg smerten jeg innbiller meg å få påført. På pauserommet hos tannklinikken var alt jeg klarte å tenke på pensumet jeg pugget til teorieksamen på instruktørkurs.

Blant annet konkluderte jeg med at grunnen til at jeg ikke kan fordra tannleger må være at jeg har blitt utsatt for habituering. Sensitivering er når man eksponeres for en atferd man responderer litt negativt på, også responderer man bedre når man eksponeres. Habituering er når en negativ respons blir til en katastrofe når man eksponeres for den utløsende faktor. I mitt tilfelle tannleger med munnbind og tenger jeg er sikre på egentlig er til noe helt annet enn en menneskemunn. Forhåpentligvis får jeg herket av til sommeren da, og da skal det feires!

Det første jeg pakker ned på Melsom er regntøyet. Her er det det første som pakkes ut. Med unnak av dager hvor oljehyre er det eneste som nytter. Hvis bergenserne har mer nedbør enn oss, sender jeg en regelrett kondulasjon fordi her er oppholdsvær nærmest en myte. Jeg blir like fascinert hver eneste gang. Regn på ruta på internatet gir meg en genuin følelse av nostalgi. Men det er bare å ta en tur hjem for å hviske vekk tanken om at regn er noe man vil løpe rundt i.

Om kvelden skulle jeg til Flekkefjord for å ta mørkekjøring. Noe jeg (selvfølgelig) ikke hadde fått med meg at jeg skulle ha. Endelig er det i boks da. For noe herk! Sta, 13-år gamle meg hadde ingen planer om å ta lappen fordi jeg kunne bo ett sted med kollektivtransport likevel. Det prosjektet har jeg gitt opp. Hundemennesker må ha bil, de.

Vi hadde først grunnleggende teori og hei og hopp. Teori. Etter ett halvt år på naturbruksskole ble jeg fascinert av en teoritimene som for det første holdt seg til pensum, og som for det andre ikke gikk i "når kan vi gå" - spørsmål. Men faktiske svar på det læreren spurte om.

Også dro vi ut i to biler, hvor vi fikk se forskjellen på noen med og uten refleks. Trolig satt litt på spissen for å være en "aha" opplevelse.

Når de spurte om jeg brukte refleks sa jeg "ja. hvis jeg har irritert meg over noen som ikke brukte det tidligere på dagen" og "men bikkja har refleks da"

Og sånn var det.

Hverdagssyssler

I det siste har jeg egentlig gått på kronisk sparemodus mens hodet har vært en karusell tilsynelatende uten stoppknapp. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men sånn er det da. Det er litt flaut å blogge, for jeg vet at overskuddet dabber av og livet blir surrende rundt ørten skoleoppgaver og en å annen dokumentar på netflix. Nå har jeg ferie - og jeg har aldri helt skjønt alle statusene med folk som stappet face fullt av "kjeder meg" - statuser. Jeg tror jeg aner konturene av det nå. Angivelig blir det sånn med hele det sosiale nettverket, minus ett par bekjente, på andre siden av Norge. I det minste har jeg bestevennen min, Vilja, med meg.

Ikke at hun tilfører noen store verbale innslag, blir mange monologer hvor den eneste responsen er vipping og tilting på ører. Noen ganger stjeler hun mat i søpla, bjeffer på bagatellmessige greier, tygger i stykker tingene mine eller prøver å gjete biler. En sjelden gang apporterer hun sko, aviser og brusbokser. Også drikker hun i vasken. Jeg har fremdeles ett bånd med henne, så klisje kan det høres ut.

Neida, hadde hun vært menneske hadde hun trolig vært sterk autist. Men jeg er glad i henne.

Idag har vi sett A dogs purpose på 123.movies. Jeg ville egentlig ikke se den, da det gikk rykter om at en av hundene ble utsatt for litt røffere behandling enn hva jeg er fan av, men så var det en must see.. så jeg klarte ikke holde meg. Det var en emosjonell berg og dalbane, men absolutt en fin film. Holder en knapp på boka da, den elsker jeg!

Så da satt jeg der med grønn te og sjokolade, og følte at det hele var en ganske rar kontrast. Og Vilja fikk ett margbein hun mer enn gjerne ville dele, men jeg sa høflig neitakk. Så var vi enige.

Hvem er jeg?

Det ser ut som om jeg tar sosialt selvmord. Jeg vil ikke at verden, eller du, skal vite mye om meg. Eller, du kan godt få vite alt. Få høre navnet mitt, hvor jeg bor, hva jeg studerer. Bare ikke hvem jeg er. Jeg vil ikke at du skal se sårene etter år i ensomhet. Jeg vil ikke at du skal se oppmerksomhetssyken blandet med selvsikkerheten jeg både mangler og har. Du kan godt få høre om den gangen jeg hakket tenner på fjellet. Den gangen jeg spilte DS på dekk. Og om når jeg fortalte alle at rosa var en ulykkesfarge. Du får ikke høre om de gangene jeg følte meg alene. De gangene jeg tenkte på slapset på bakken som en metafor på selve livet. De gangene jeg trakk pusten dypt før jeg gikk inn på skolens område. Jeg er ett produkt. Jeg er en person. Og jeg er en kontrast. Jeg hører etter. Jeg observerer tekstene i sangene menneskene rundt meg hører på. Ikke russelåter. Det er meningsløst. Nei. Sårbare sanger. Sanger som betyr noe mer. De sangene man ikke forstår, hvis man ikke lytter. Og lytterne trenger ofte å slippe ut sin egen foss av funderinger.

Jeg vil ikke at noen skal forstå meg. Men jeg vil forstå dem. Hvorfor du unngår øyekontakt, hvorfor du hører på alle de sårbare sangene, og hvorfor du alltid spiller dummere enn du er. Jeg vil forstå hva som formet deg til den du er, og hvem du er. Ikke navnet ditt, men kanskje at en lærer engang kalte deg håpløs. Kanskje er du alltid glad, fordi du har gitt slipp på alle bekymringer. Kanskje er du redd for å være alene. Eller ensom. For det er jeg. Jeg hater ensomhet. Ensomhet i rom med mange venner. Ensomhet i folkemengder. Jeg liker å være alene. Se på sjøen, skrible ned tanker, observere forbipasserende. Jeg er ganske klisje.

Alle gangene jeg har undret over hvem jeg er. Og hvorfor. Meningen med at akkurat jeg står her. På jorden. Jeg. Jeg forteller deg om stjernehimmelen, men ikke om endeløse netter med krypende redsel for det abstrakte, overnaturlige under åpen himmel. Om sårbarheten utenpå og inni.

Jeg forteller deg ikke om hvite løgner. Om dårlige valg. Jeg forteller heller at hei, jeg bor i Vestfold. Hei, jeg har tidligere bodd på Moi. Jeg forteller ikke hvordan jeg måtte telle til ti før jeg gikk forbi bordene på butikken på Moi. Hvordan jeg spurte meg selv, daglig, hvorfor jeg var venneløs.

Jeg vet det nå.

Jeg var på utkanten. Utenfor. Alene. Rar. Og sjenert. Jeg gjorde ikke stort for å etablere en vennekrets. Sosialt selvmord. Og tidligere venneforhold, på liksom. Og jeg passet aldri inn i den vesle dalen med de fine fjellene. Jeg fant aldri min plass.

Jeg forteller ikke om det. Jeg sier heller, jeg ville ha en ny start. Vokse. Bort. Det hørtes bedre ut enn at ensomheten kvalte meg levende. Og at jeg sluttet og feire bursdag fordi jeg likevel ikke hadde noen å invitere.

Jeg er ett barn. Ett voksent barn. Ett barn uten noen ungdomstid, men med mange erfaringer. En old soul. Og jeg vet mye om hvordan det er å være utafor. På kanten. Bare nesten. Social outcast. Jeg forstår veldig mye. Om akkurat det.

Det hender jeg setter meg alene. For å huske. For ikke å glemme hvordan det var å være den med triste øyne, den som sitter litt på utkanten og ikke ser opp. Jeg tror det er viktig. Viktig og huske hvem man har vært før man ble den man er.

For jeg. Jeg er en ganske stort paradoks. Jeg er så mye mer enn solskinnshistoriene, navnet og min sosiale status. Jeg er både tårene og latteren min. Både oppgittheten og entusiasmen. Jeg er like mye alle de gangene jeg har grått, som alle de gangene latteren har trillet ut av munnen min som perler på en snor.

Det er jeg som kommer med smarte kommentarer. Men også meg som ikke ser mennesker inn i øynene. Det er meg som roaster meg selv, men overanalyserer alt alle sier. Jeg er både lykkelig. Og trist. Både likegyldig. Og full av empati.

Ett høysensitive menneske, tømt for ambisjoner. For de har jeg ikke lengre. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal bli. Eller hvem. Jeg vet bare at jeg vil være lykkelig. Hvor klisje det nå enn høres ut. Jeg vil våkne og glede meg. Ikke telle timer til jeg kan sove. Til en helg. Til en ny milepel. Nei.

Jeg vil leve for å leve. Ikke bare overleve i ett uendelig surr. Dette kan jeg fortelle deg. Jeg unnlater bare og fortelle om alle planene, alle ambisjonene jeg har knust med min egen realisme. Min egen nøkternhet. Jeg var engang den som skøyt mot stjernene, men så kom verden og reality set in.

Det er bare det. At den man er nå, er man ikke for alltid.

Kult.

For tiden skriver jeg. I Word-dokument. Jeg har fått meg vannflaske, en grønn en, det står cascall på den. Ikke lengre den seige colaen. Det er utafor. Jeg spiser frokost, selv om jeg har mørke ringer under øynene. Og jeg glir gjennom skolen, motivasjonen vet jeg ikke hvor det er blitt av. Nyttårsforsettene mine går sånn passe OK. Alt går sånn passe OK. Kulheten min og. Jeg lytter på døra før jeg går ut i gangen, og når noen sier "Hei" kommer kleine-Tash snikende. Men så har jeg fine mennesker rundt meg. Mennesker som er intellektuellt stimulerende. Som godtar at jeg er teit, og stolt. At de sosiale antennene mine er litt rustne. Hvor klisje det enn høres ut, jeg digger sånne mennesker som synes at det er fett at man er en egen kompleks karakter.

For sånn er jeg også. Jeg liker de som sitter alene i hjørnet. Jeg liker de som kunne hatt en karriere som komiker. Jeg liker de som er kule på nett, men litt småkleine i virkeligheten. Og jeg observerer de som en eller annen flue på veggen. Mennesker. Jeg blir så jævlig fascinert.

Klassen er en pose godt og blandet. En pose Twist. Smågodthylla. Tyggegummihylla. Katt og mus. Hund og katt. Fruktdisken. Alt fra a til å.

Jeg har fått ett tilskudd med kliss i livet også. Eller, ett fint menneske til. Egentlig liker jeg å kunne være litt uromantisk romantisk. Fengende. Fanget i det edderkoppnettet jeg aldri skulle falle i. Kult. Jeg tror det er fordi Karl er litt sånn innafor-utafor, på en måte. Han er litt som en bok. Mange kapitler jeg ikke har lest, mange kapitler jeg kan lese flere ganger, og noen jeg sitter forundret igjen etter å ha lest.

Dette er forresten noen av vennine mine. De er helt på ekte. På min egen skole. Hun ene er en social outcast, med rimelig velfungerende sosiale antenner. Hun andre hører på sanger jeg tror alle som hører trenger en klem. De er kule, da. Begge to.

Også er det meg, da. Jeg er ett skolelys, men jeg skribler distraherende historier i mitt eget hode i timene. Jeg er dårlig praktisk anlagt, men jeg har forvillet meg på en naturbrukslinje hvor jeg har blitt både sosial og morsom. Kanskje jeg alltid har vært sosial, og hysterisk. Jeg bare glemmer det. Jeg er en ekstrovert og introvert på én gang, men det hender jeg er kul. Jeg vet ikke, livet går videre og setningene mine svinger seg fra side til side på Word-dokumentet.

ALENE.

Jeg liker å sitte på café, helt alene, med ett glass brus. Jeg drikker ikke kaffe, men kanskje jeg burde ha begynt med det. Det er liksom det klisjeen er, å nippe til sort kaffe - ikke coca cola eller sprite. Mens jeg leser en bok eller ett magasin, eller lytter til verden omkring meg. Men da har jeg valgt det selv. Da er jeg alene med vilje. Jeg er ikke ensom, jeg er bare alene. Det er ikke fordet jeg ikke har noen å prate med når livet blir en jævlig oppoverbakke inn i tilsynelatende evigheten, men fordi jeg har lyst.

Jeg digger og sitte på bussen med en sang i ørepluggene og titte ut av vindu. Og se alle menneskene som er der, eller som ikke er der. Mens jeg selv durer i en egen boble av ett liv som såvidt har begynt.

Idag diskuterte kursholderen og noen av deltakerne om de ville blitt 17 igjen, faen tenkte jeg, og være tenåring suger. Eller, å være under 18 (bil, folkens!) Men så gjør det jo på mange måter ikke det heller.

Jeg liker å være alene. Og jogge. Og sitte på cafe. Å bussen. Med nesa i ei bok.

Men bare når jeg har valgt det selv.

For jeg HATER å være ensom.

Yo!

Titler er ikke helt greia mi om dagen, hvis dere skulle lure.

Man våkner opp ute i den store vide verden en dag, og der blir man til man en dag faller inn i ett mørke for siste gang. I mellomtiden skjer det jævlig mye. Noe er fett, noe ikke fult så kult.... man lever. Finner ut av hvem man er, svarer på alle de florerende spørsmålene og utvikler sin egen person. Jeg er livredd for at min personlige utvikling en dag sier stopp (ikke at jeg tror det skjer) men tenk om!

Jeg har ikke hatt skrivesperre de siste dagene, jeg har faktisk skrevet så mye at vennene mine har ristet på hodet av meg og word-dokumentet mitt. Historien har ikke helt tatt form i hodet mitt, men det har flytt mye lettere enn hva jeg er vant med. Kanskje 2017 er året hvor lille meg skriver en bok. Hvem vet.

Jeg savner fjellene på Moi, men ellers var det ålreit og komme hjem igjen. Noe så absurd som hjemlengsel har jeg aldri slitt med, men det var på grensa i julen, altså.

NYTT ÅR, NYE MULIGHETER.

2016.

Året hvor jeg danset i regnet, istedenfor å gråte i det. Hvor jeg hylskrek av smerte, mens det satt ord fast i pennen og halsen min. Det har vært turbulent, en berg og dalbane med flere loops en jeg kan telle på henda. Det har vært året hvor jeg sa hadet til det å være ensom. Hvor jeg sa hadet til ikke å feire bursdag, fordi jeg ikke hadde noen og invitere likevel. Jeg har begynt å leve, på ordentlig, ikke bare på nett. Jeg har mistet, jeg har forsøkt og forsvinne i ett hull i bakken. Jeg hadde min første sommerjobb, første dag på vgs og jeg sang landeplage-sanger rundt ett bål. Jeg sluttet og la være å gå i shorts, FUCK at jeg ser ut som en ape. Det er ikke til skade for en levende sjel. Året har tatt fra oss kjente mennesker, mennesker som har satt sitt preg på samfunnet. Men, det har også på mange måter vært mitt år. Selv om deler av det saug så jævlig. Jeg sluttet i 10ende klasse med ordene "nå skal jeg aldri tilbake!" Og jeg mente det, da. Jeg har fått venner som betyr masse for meg, en hund som har gitt meg grå hår og masse latter, og ett mye mer reflektert syn på livet. Og jeg har blitt, som jeg liker å se det, mer ålreit. Jeg har hatt dager hvor jeg ikke har orket å dusje, og hvor en gammel chipspose har tjent som middag, frokost og lunsj. Og jeg har hatt dager hvor jeg frivillig har shinet opp internatrommet med GOT-themesangen på repeat.

Og til slutt, så ble det året også slutt. Mens hunden lå på fanget mitt, og klokka slo 00.00 med ett rakettspekter av de grader utenfor. Jeg liker raketter personlig, men jeg liker ikke effekten det har på mange dyr. Dilemma. Og jeg tenkte bare. Fyfaen, for ett år siden var jeg nærmest en annen person! Usikker, venneløs (neida, jeg hadde nettvenner) og jeg hatet å gå ute i gatene. Nå tenker jeg - fuck it.

Jeg har, som ethvert annet menneske, de velkjente *trommelhvirvel* nyttårsforsettene.

2017

Dette skal bli året hvor jeg lever for meg selv. Ikke alle andre. Året hvor jeg legger den snikende samvittigheten min litt til side, og kaster fra meg alle tankene om at men jeg sårer den og den og de og de. Dette skal bli året hvor jeg tar frem matteboken, og på ren skjær viljestyrke øker snittet mitt til 5, noe. Året hvor jeg tar meg god tid til å oppleve livet, og det å være tenåring. Hvor jeg smiler til damen i kassa på Joker, og sier hei og hallo. Istedenfor å titte opp i taket i ren og skjær redsel for...folk!? Hvor jeg forhåpentligvis består en eksamen, som instruktør. Og hvor jeg realiserer mine egne drømmer. Hva enn de er. Og debuterer i LP med bikkja, noe som vil ta svette, blod og tårer. 2017. Året som skal bli det beste til nå. The best is yet to be....

Da ble det jul, igjen

Vel, nok en jul overstått. Iår feiret vi sammen med noe av slekta på fattern sin side av min ganske så imponerende stamtavle. Jeg kan ikke klage. Ingen krangling, god middag og brus. Jeg var også mye mer takknemlig for alle gavene jeg fikk, enn tidligere. JA TAKK, til bøker og klær. Min største skrekk er å få gavekort, for det tørr jeg ikke bruke uansett.

Jeg har en plan om å bli mer spartansk itilegg. Ikke så materialistisk. Det er jo bare ting. Hjemme kledde jeg opp hunden, sov til klokka 2, og lagde egg til frokost. Også tenkte jeg på alle de som ikke er så heldige som meg. Selv om jeg egentlig har hatt jul langt opp i halsen jeg og. Hatet den, til og med. Men jeg tenkte på de som sitter alene. Fy, den følelsen er ikke noe god. Jeg har vært ensom, generelt ensom, og ja, det var dønn.

Jeg var i det minste takknemlig denne julen. På ordentlig. 100%. Jeg har det jeg trenger og mye mer til. Så, akkurat nå funderer jeg på om jeg skal ommøblere rommet når jeg kommer tilbake til Melsom. Jeg har litt lyst på dobbeltseng, men det er det ikke plass til. Også har jeg lyst å få det til å ja, se bedre ut. I det siste har jeg blitt litt mer intressert i interiør. Jeg tror det er etter alle de krise tilbakemeldingene på romsjekkene. Jaja. Livet går videre. Rotete soverede eller ei.

God jul (litt på etterskudd, men)

A blessing and a curse?

Det er jammen meg teit. Helt hysterisk latterlig. Hvor opptatt jeg er av å alltid være tilstede på mobiltelefonen min, av å alltid være oppdatert på alle mulige sosiale medier til enhver tid. Det er jo fint, fint at jeg får følgt med på vennene mine som bor flere mil unna meg, og at jeg kan se tilbake på mine egne opp og nedturer. Fint dokumentert. Snapchat. Instagram. Facebook. Jodel. Weheartit. On and on it goes.

Snapchat har nå begynt å bruke betinget forsterker. Genialt. Ugjennomskuelig er det ikke. Det har fungert ovenfor meg og halve resterende Norge, selv om det egentlig er ganske latterlig. Jeg klarer ikke være uten internett i en dag lengre, i frykt for å miste streakene mine på en virtuell app! Hva i? Her en helg når jeg var i Oslo hadde jeg ikke 4G, og jeg bodde ett sted uten nett. Jeg ble helt stressa, og måtte få ei vennine til å logge inn slik at jeg skulle beholde streakene mine med en hel haug mennesker.

Betinget forsterkning. Egentlig er det rimelig sleipt. Og dokumentert fungerende. Jeg bruker det ovenfor min egen hund hele tiden, så når skaperne av snapchat bestemte seg for det samme, være seg bevist eller ubevisst, tror jeg jeg skal gi de en klapp på skuldera for å gjøre oss enda mer opphengt i å snappe. Det fungerte jo. Dessverre for meg, som febrilsk prøver og beholde alle de fine uteknologiske tingene som jeg en gang likte så godt.

Jeg er ikke helt sikker på om det er en negativ eller positiv forsterkning da. Kanskje det er en kombo. Fordi får jeg sendt den jævla (unnskyld for fy-ord) snappen, så får jeg jo en slags belønnede stimulus i form av at snappen beholdes. Eller kanskje, kanskje er det negativ forsterkning - fordi timeglasset forsvinner dersom jeg får sendt snappen i tide, og timeglasset er utelukkende ubehagelig! Tross i at det ikke er noe aversiv, altså, det er ikke fysisk. Selv om man gjerne blir påført unødvendig mye stress.

Så da styrker snapchat responsen min, og jeg blir enda mer opphengt i ubetydeligheten, mobiltelefonen min. Det er jo ikke Jack (ja, den har til og med ett navn... litt fordi den fikk det når meg og ett par venner drev og diskuterte hvorvidt vi var mobilavhengige. Og jeg kom med at mobilen min hadde seprasjonsangst, med en eller annen anledning) som burde være det som betyr noe for meg. Men faktum er, smarttelefoner er en uhyggelig stor del av dagene våre. Alt er online, for tiden.

Skal jeg være ærlig, tror jeg ikke det gjør så mye. Så lenge man evner å legge fra seg mobiltelefonen, nyte godt selskap, ta en tur i skogen å gjøre ting man synes er givende. Tross alt, smarttelefoner er en stor del av begivenhetene for dagens generasjon, og det som alt annet har sine pros and cons.

Litt regnværsmusikk

Det øser ned utenfor vindu, eller øser er kanskje å ta litt vel hardt i. Etter at jeg flyttet har jeg begynt å føle meg så smått hjemme, få ett snev av nostalgipreg når det først regner. Når jeg får brukt oljehyre og paraply. Litt vestlending er jeg da fremdeles. Selv om jeg innså at det var en stund siden sist jeg var hjemme når jeg hverken kunne koden på døra, eller visste hvor serviset nå stod. Det regnet da. Så jeg måtte bare le litt. Og jeg har nå inntatt flere kopper med rykende varm te, spist næringsrik og smakfull frokost, jeg har til og med sovet med nytt sengetøy (som jeg ikke hadde vasket og lagt på selv)

Også er hunden min inne. Litt frihet fra den konstante, gnagende dårlige samvittigheten min når hun står i brakkene på skolen. Selv om bikkja bare logrer fornøyd. Hun får da vært litt familiehund i feriene, og det tror jeg er bra for både hennes og min indre stressfaktor.

Selv om pelsen blir dyvåt bare av en liten svipptur ut for å gjøre sitt fornødne. Og hunden kryper sammen som den franske madammen hun er, i misnøye over at det kan finne på å regnes på henne!

Jeg har også skrevet en halvferdig liste over nyttårsforsett (som antakelig holder en uke) og de har forandret seg ørten hakk siden sist nyttår. Selv om klassikerne om bedre helse fortsatt står der, da. Hvem skal vel ikke trene neste år? Jeg har i det minste en plan om det. Så vi får se hvor god selvkontroll jeg har. Plutselig får jeg tidenes motivasjonsboost. Selv om jeg vil ha god helse, ikke en smashing sommerkropp (er jo ett bonus, da)

En kompis skulle ha meg og ett par venner med å jogge til Gaustadtoppen, ett rimelig ambisiøst mål, men det er i det minste motivasjon, haha. Også skal jeg ikke nekte for at det høres utrolig morro ut. Det er jammen enda en ting jeg savner med Vestlandet, fjellene! Og kunne gå ut og ha fjell å vandre i. Melsomskogen er jo bare ren flatmark.

Vilja

20. August. 2016

Jeg startet på en reise. Jeg tok med meg ett levende individ som hadde bodd i flere hjem tidligere, en hund som virket vimsete og litt teit, men jeg så noe i henne. Jeg vet ikke helt hva det var. Men hun var noen jeg var villig til å kjempe for. Det skulle vise seg og bli en mer motgangsfylt kamp enn jeg noengang behøvde og ta med en schæfer. Kanskje jeg burde valgt en enklere hund? Har jeg noen ganger tenkt. Men nei, for jeg føler jeg passer sammen med hunden min. Jeg føler en kjemi jeg bare hadde en sjelden gang på agilitybanen med min tidligere bestevenn. Iløpet av de fire månedene som har gått har jeg vurdert og slutte helt med hund, men jeg slo det fort fra meg og bestemte meg for å slutte med å omgåes steder som fikk meg til å tvile på både meg selv og hunden min. Noen ganger må man revurdere drømmene sine, og veien man har pekt ut for seg selv. Samme hvor bittert det er og hvor lei seg man føler seg. 20. August 2016 hentet jeg en hund som såvidt kunne sitt. Nå kan hun til og med logre, det er rørende. Det er ikke sånn at hun står til de perfekte idealene for den rosa drømmen vi alle har. Men hun er en lykkelig, lydig hund til tross for en oppvekst i bur og brakke på en internatskole. Og jeg har mange fine minner sammen med henne. Og flere, flere skal det bli. Hun er kanskje til tider ett esel, og en sta jævel, men hun har også øyeblikk hvor hun er ufattelig hengiven. Hvor hun jobber slik at jeg nesten får tårer i øynene. Og når jeg ser tilbake på hvor vi var, ser jeg en enorm forandring. Det er som å se tilbake på en annen hund. Vi er blitt en ekvipasje, istedenfor to kranglefanter som ikke er enige med hverandre.

Jeg har ledd, bannet, smilt, kjeftet, grått og danset. Vi har hatt våre argumenter om at NEI! Madrassen er ingen middag, NEI! jeg er ikke til for å hoppes på. Og man apporterer apportbukker ikke flasker!

Vi har også hatt treningsøkter hvor jeg nærmest har hylt av glede fordi alt har fungert utmerket. Hvor jeg har følt at vi har funnet bobla vår og handlet i ett med hverandre. Jeg har lært en hel haug av denne hunden, både om meg selv og tusen andre ting. Jeg har trent, jeg har prøvd meg frem og jeg har blitt stående og frustrert dra meg selv i håret i håp om å finne ut hva jeg som hundetrener må forbedre. Jeg har ledd av hundens påfunn, og av mine egne tafatte forsøk på å trene henne. Heldigvis er hun talmodig mens jeg knoter meg frem!

Jeg har sett meg blind på henne mens jeg har tenkt at ingenting fungerer. Også har en eller annen banket vett i meg og bedt meg se tilbake på utgangspunktet.

Alt i alt, er jeg veldig stolt av min lille shitkid (som ikke er noen shitkid lengre) og når vi drar hjem til jula skal hun rett i dusjen for hun lukter helt sinnsykt hund!

Long time no see

Denne uken har vært en loop av intellektuellt fengende underholdning i både tekst, film og diskusjon. Igår i engelsken satt jeg og tre andre igjen etter at timen var ferdig, fordi vi var så revet med i filmens tematikk og plotlines, det var intenst. Jeg har aldri sett eller hørt om filmen Disconnect før, men den traff meg virkelig hardt, kanskje fordi tematikken er Internett og dets påvirkning på mennesker i dagliglivet. Og jeg, jeg er en internet addict. Etter å ha sett filmen helt til slutten ble jeg sittende igjen med tusen ubesvarte tanker, spørsmål og intrykk. Jeg lever meg så ufattelig latterlig inn i hver enkelt karakters emosjonelle tilstand at jeg ikke klarer å se slike filmer med mindre noen bokstavelig talt tvinger meg. Det var mange ganger jeg gjemte ansiktet, ynket meg og smågråt. For herregud. Det var en jævlig film. Og den var jævlig bra også. På slutten satt jeg der og funderte, og gjennom hele dagen spilte scener seg igjen og igjen i hodet mitt. Ben Boyd, som tok livet sitt fordi noen opprettet en falsk profil og spredde sjinkanderende bilder av ham til hele skolen. Mike som forsøkte å være ordentlig, men ble revet med av sin bestekompis Frye. Foreldre som ble kjent med barna sine gjennom den virtuelle verden. Og, det værste er - det er jo sånn det er. 2016, hvor internet kan fortelle deg mer om en person enn noe annet. Selv om man kan fremstille seg selv akkurat som man vil, er man alle litt kjendiser som eksponerer livet sitt i større eller mindre grad.

Idag var vi i samarbeid med den kulturelle skolesekken på forestillingen Pavlov's tispe. Og dette var også en svært...aktuell forestilling. Den tok opp det med fordommer, og hva som definerer hvem vi er. Den var også fengende, og tankevekkende. Jeg vet jo at jeg har fordommer. Det er jeg ikke stolt over, men jeg er ganske bevist på at de er der, selv om jeg prøver å unngå dem. Jeg tar meg selv i å være ett dårlig menneske til tider, men jeg tar også meg selv i å være ett bra ett. Og jeg fokuserer på de bra tingene jeg gjør. Klikkertrener meg selv litt. Det var ihvertfall en forestilling som falt i smak for min del. Det er rart det der, hvordan alle oppfatter ting forskjellig.

Den siste uken har også ett spørsmål fenget meg i stor, stor grad (kanskje fordi jeg er litt sær)

Tegn ett monster. Hvorfor er det ett monster?

Sånn ellers har jeg lidd litt under konseptet skrivesperre, men den har løsnet litt nå. Ting går så bra for tiden at jeg ikke har vært i mitt dype skrivehjørne på en stund, men jeg har fortsatt lyst til å skrive. Jeg digger jo hvordan jeg kan fortelle gjennom pennen min, og fenge og forskrekke.

Vilja er blitt en dannet frøken. Eller, vi har kommet oss til det stadiet hvor vi sammarbeider. Det er ikke lengre diskusjon, det er harmoni. Selv med noen sprell og pøbelstreker, er det ikke litt sjarmen i det? Hun fungerer. Selv om det er mye iblant. Og vokse opp på en internatskole har sine pros and cons, men hun er i det minste ufattelig fleksibel.

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Februar 2017
villemw

villemw

16, Lund

Jeg er 00-modell, og bor for øyeblikket på Melsom sammen med hunden min, Vilja. Familien min bor i det lille tettstedet Moi, som ligger i Lund kommune, ett sted svært få egentlig har hørt om. Jeg har en hel haug interesser, deriblant hund. Jeg liker også veldig godt det og kunne utrykke meg gjennom ord - være seg noveller, dikt, eller bare ett enkelt blogginnlegg. Grunnen til at jeg startet og blogge, var i hovedsak at jeg ville ha en utvidelse av instagram - hvor jeg tidligere har skrevet oppdateringene mine. Og ett sted, hvor mennesker, kan gå inn og ta en titt, om de føler for det. Jeg legger ut alt fra a til å, egentlig.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits