hits

Knott, knotter og stl

Jeg har vrt milevis fra komfortsona, har omtrent en trillion myggstikk (det satt knott i linsene mine, s de mtte jeg ta av...) og kroppen er mrbanka og deilig. Det er noe med vre stl, kjenne at kroppen funker. Dessuten fikk jeg en liten smak p fjell-abstinensene. Det har vrt helt enormt, kunne ikke f kommet meg fort nok opp p ett fjell.

N har jeg kommet til det stadiet hvor "knotten var ikke s ille, den" selv om armer, ansikt og magen p bikkja tilsier at jo, det var den!

Max oppfrte seg som han pleier: relativt ukomplisert. Den delen om st oppstallet i ett tre hadde han meninger om, men det gikk fint, det ogs. Vi hadde hatt noen fine testturer i forkant, og klapp p skuldra for det forarbeidet. Det frste jeg skal kjpe nr jeg fr sjans, er ett ordentlig myggnett. Det trenger jeg!

Ellers hadde jeg noen tanker om teltet. Undvendig vekt, bruker det jo aldri, men trr ikke la vre.. Jeg er sjeleglad for at det ble med, nr vi sttte p en hel bataljon med knott, tunfluer OG klegg. Den vekta, den bar jeg gladelig tilbake, ganske enkelt.

Vi la oss relativt tidlig, for det vre sosial.. det var bare kapitulere. Bl kunne vi heller ikke fyre, for s trt som det har vrt n er faren for brann hy. S, vi kryp inn i krypinnene vre, og s p teltduken.

Det var ikke dekning der, noe som var grusomt og deilig p en gang. Jeg trodde jeg hadde glemt sende streak-snaps (som er verdens dlleste bekymring!) og scrolla p det lille fra Facebook jeg fikk opp. Fr jeg la meg ned og reflekterte p livet, det er sunt, faktisk. Tenkte p hvor ubehagelig den avhengigheten av mobiltelefonen faktisk er. For det er passe sykt. Tenkte p at fr i tiden hadde det vrt en ukes, kanskje to's ridetur til Vrdal med hest.

Ogs sovna jeg.

Etterpklok, telt, og tanker

Jeg forsker vri tankene over p noe annet, men de ender stadig tilbake p eksamen. De kan starte p hvordan jeg skal f en perfekt linefring, men ender plutselig opp p hvordan jeg burde gjennomfrt grsdagen... Det er s frustrerende, for jeg fr ikke spolt tilbake i tid likevel. Burde gjort ditt, burde sagt datt, og tusen visualiseringer som ikke hjelper noe. Heldigvis lenge til neste gang (hper jeg)

Da er det bare ett tilfluktssted som funker, naturen. Jeg pleier aldri bruke telt, siden jervenduken er spass varm og enkel, men igr tok jeg det frem. I hovedsak for f testet det ut fr helga, som skal tilbringes i skogen med kart, kompass, og bikkjer. Da er det helt p sin plass med en liten test-tur, hvor en kan f ett overblikk over hva som fungerer, og hva som kan gjres litt om.

Jeg sov som en stein, og drmte relativt hyggelige drmmer jeg bare husker snle bruddstykker av. Svn er en eskapists bestevenn. En eskapist er forvrig noen som lser alle problemene sine med unng dem, s lenge de unngs kan.

Ndvendig, nyttig og nytelse; pakkeprinsippet sitt, det. Faktum at jeg faktisk kan styrke p g tur er surrealistisk, men jeg fr skjerpet meg. Det er fort gjort bli slv, og "bare skulle" nr en surrer rundt alene.

Ellers er jeg skikkelig gira p ferie; jazzuci, fjellet og fiske. Dagene fremover p skolen er forsvidt surr, men jeg skal likevel verdsette de.

Som den eskapisten jeg er..

Eksamen gikk... tja, som fortjent. Jeg gjorde iherdige forsk p lese til den, men jeg bare sovna... igjen. Det er litt tragikomisk, for det samme skjedde i tiende. Det er som om hjernen min gr inn i fight-flight modus, og lsningen er flight, alltid. Hverken teorien eller praksisen gikk noe srlig bra, s jeg tror jeg skal dysse det inn bakerst i hukommelsen, og aldri ta det frem. Aldri betyr forvrig frem til jeg er klar til innse, og le litt av hele greia. Hvem slr sensor i hue med toppstaget bak traktoren, liksom? Jo, jeg.

En liten del av meg er skikkelig sint, men s vet jeg at det egentlig var rett og rimelig, og da blir jeg bare enda mer frustrert. Det hadde antakelig gtt bedre om jeg hadde trukket fjs, eller kanskje skog, men det er bare kjipe spekulasjoner jeg ikke fr gjort noe med. Enda mer tragikomisk er faktum at jeg ville ha plog, fikk det, ogs ble plutselig HMS ett fremmedord, og jeg gikk helt inn i eksamensangst.

Fullstendig penbare ting - snn som sjekke traktoren fr en tar den i bruk, falt meg ikke inn. Olje, bensin, lys... mer som, vri om nkkelen, og begynn. Det bruke den vanlige plogen som vendeplog fungerte ogs relativt drlig, men men.

Etterp dro jeg p McDonalds for trstespise, sutre, og drukne sorgene i is og burger - you do what you gotta do, liksom.

Prokastinere og perfeksjonere

Det er mye jeg burde gjre, litt mindre jeg gjr. Hybelen ser ut som ett nedslagsfelt (... det er mitt ansvar og holde den shina) etter ei helg som mildt sagt gikk i hundre. Plenen er ikke lengre plen, det er en jungel, og imorgen har jeg forberedelsesdag i eksamen; s jeg burde lest til den ogs. Det utgikk. Hvis jeg kjenner meg selv rett blir det skippertak. Eventuelt slik som prveeksamen i tiende, hvor jeg sov hele forberedelsesdagen. Det holdt til en firer, verdens mest middelmdige karakter, men la g. Fr jeg sprsml om fordyelsessystemet til ei ku kan jeg informere om at den har vom, lype, nettmage og en eller annen mage til... det er hp, kanskje.

Det jeg derimot har ftt gjort er hundetrening! Etter ha sett norgeseliten g i helga ble jeg lettere inspirert. Dessuten hadde jeg hundemandag og NKKU-mte. S, forholdene l til rette for f trent litt.

Jeg er neeeesten i ml med apporten! Det er en forutsetning for trene i skogen, og jeg var snn passe slurvete i begynnelsen. Det er ikke til kimse av at en skal gjre ting ordentlig.... med n gang...

Sommer, skog og myggarm

Jeg orket ikke sove inne, s natt til idag tilbragte jeg i kulturlandskapet vi kaller en skog, rett i nrheten. Det er lettere bearbeidet, men det funker. Ett sted hvor jeg kan vre meg og bare meg, hvem n enn det er.

Egentlig skulle jeg skrive p en case jeg har, men lyset tiltrakk seg omtrent en billion mygg, s forsket utgikk ganske raskt, og jeg gjemte meg under jervenduken. Er heeelt forelska i den, varm, lett, og generelt sett digg. Jeg hadde engang en til hunden ogs, engang..

Ellers har jeg ett oppblsbart liggeunderlag av noe slag, som jeg egentlig ikke har det behovet for, men hunden trives med ligge p det, s da blir det med. Og jeg er fornyd med stillhet, alenetid, og frisk luft.

29.05.2018

Sammen med sludd, slaps og snkaos forsvant motivasjonen min til skolearbeidet. Det, sammen med at vi plutselig har oppgaver er litt av en utfordring. Jeg har skrevet om indekser, samfunnsfaglige problemsstillinger og atferdsanalyser, alt mens hjernen min har vrt mer opptatt av se maling trke. Det er helt utrolig hvor mye som blir spennende nr en har noe annet som m gjres, husarbeid er p mystisk vis blitt fristende. Plutselig str jeg her, innser at det er en uke til eksamen, og jeg aner ikke hvordan det kommer til g. Vi har en tverrfaglig, praktisk muntlig eksamen hvor vi kan komme opp i landbruksrelaterte ting snn som fjsstell, ungskogpleie, plying og lignende. Gruer meg. Samtidig, hvor ille kan det egentlig g?

Jeg har ogs hatt verdens rareste craving, jeg har kjempelyst til fiske, av alle ting. S jeg gleder meg skikkelig til ferien, for da skal jeg f brukt stanga. Har ikke fiska siden sist sommerferie med unntak av fluestang uten krok p, og det tror jeg ikke akkurat telles. Snn, egentlig, selv om jeg ble snn halvveis habil nr det kom til teknikken etter hvert.

Skoledagene gr for det meste i jamring om stkarakterer, og ett veldig fristende volleyballnett. Jeg suger i volleyball, likevel ender jeg p mystisk vis opp med spille nr jeg burde fokusere p en innlevering. Det er ikke alle som er s heldige som oss engang, som har muligheten til f alt sammen unna p skolen; men vi har ikke noen store planer om det, noen av oss, likevel. Jeg er glad til, for det betyr at jeg har mennesker jeg trives med rundt meg, og det betyr mer enn det faglige, egentlig.

I dag har jeg virkelig tenkt tanken ``undvendig skoledag`` over femogtredve ganger, men jeg er glad for det sosiale, det er jeg. Vi hadde fagsamtaler og ddtid i norsken, ddtid i samfunnsfag mens samtlige presenterte, og gjennomgang av eksamensmateriale til sist. En liten del av meg tenker som s at om det jeg kan n, det kan jeg ikke uansett, selv om det er en litt teit tankegang. Det er mye som er lreit og skulle opp i, og det er mye som er kjempeskummelt. Det blir uansett ordentlig deilig og vre ferdig med pensum. ret har gtt skikkelig fort i svingene!
Utover uka kommer ikke tiden til g noe saktere, mistenker jeg. Det er en lettere stressa meg som hrer p mine eldre venner og bekjente fortelle at tiden gr fortere nr en blir eldre, for da kommer ett dgn til fles som ett nanosekund..

28.05.2018

Siden sist har mye skjedd. Livet, tror jeg en kaller det. Nr det eneste en kan gjre er  hpe p det beste, holde seg fast, og la alt g sin gang. Det har vrt fantastisk, det har vrt jvlig, det har vrt vanskelig, og det har vrt vakkert. Jeg setter enormt stor pris p alle jeg har, alle som er der, stort og smtt. Jeg har gjennom de siste mnedene virkelig vrt vitne til fantastiske mennesker, ett par drittsekker, men mest godhjertede sjeler. Siden sist har jeg mistet min bestevenn, en hund, og det fineste jeg har eid i hele mitt kortvarige liv. Vilja har lrt meg det utroligste, og  ha kjent henne er en re. Vi ble kanskje ikke verdensmestere, men vi ble gode sammen, og jeg tror hun er den once-in-a-lifetime hunden alle snakker om. Sammen med henne har jeg mtt p personlige utfordringer, jeg har kjempet, jeg har kranglet, jeg har grtt og jeg har ledd. Det og f vite at hun har hatt vondt s lenge jeg har kjent henne stikker i meg. Hun hadde en skade/sykdom som kalles cauda equina, hvor ryggvirvlene vokser sammen og legger nervene i klem. Dette kan fre til lamhet, inkontinens, og det meste gjr helt forjvlig vondt.

Det og skulle holde henne i livet fordi egoet mitt ville det, ble feil. Dessuten var det ogs litt irriterende, for jeg hadde hrt det s mange ganger, at hun ikke var noe brukbar i det hele tatt. N fikk de rett, p ett vis. Vi hadde en god tone sammen, kjemi, tror jeg det heter. Vi sleit, og det er ikke alle kritikkskjemaer som er like utrolige. Likevel, vi fikk trent sammen, vi mtte nye miljer sammen, og hun betydde helt enormt mye for meg. Nr jeg inns at alt hp var ute bedrev jeg grting, turer og musikk p full guffe i flere dager i strekk. Jeg kan enda huske hvordan jeg l over henne etter at hun var borte og skrek at hun bare skulle vkne, vkne og vre frisk. Det var ironisk, tragikomisk, og grusomt; alt p en gang. Det er som om kamerarullen, selv om jeg har massevis av bilder, ikke inneholder nok. Det mangler noen, selv om hun har ftt en erstatter - s vil han aldri vre Vilja, og det vet jeg. For mange er han ett bedre alternativ, og det er tidvis ganske srende nr mang ett menneske forteller meg hvor mye bedre Max er for meg, for Vilja var ett unikum, og jeg angrer ikke ett sekund p at hun ble med meg hjem. Max er en utrolig fin hund, som individ, men det betyr ikke at han er bedre enn sin forgjenger som pnet meg mang en dr. Han er kanskje en enklere sjel, men jeg fascineres stadig av halvveis ruinerte, delagte, men kjempende personligheter.

Dedikerer innlegget til en bestevenn, lremester, drpner og hund. For en ting er sikkert, hun blir aldri glemt. Ikke faen. Jeg har egentlig lrt at det ikke er passende og banne, og ikke i slike tekster heller, men noen ganger er det bare passende, det blir bare rett.
Inn i livet mitt har en liten, men ikke s liten sak med navn Max kommet. Han er en blanding mellom malinois og jaktlabrador, avlet frem for bli en habil skshund, noe han hittil leverer p strak labb.
Han er sosial, smlig klnete, og innehar alle de egenskapene det str i lrebkene at en god brukshund burde ha. Og han har tilfrt livet mitt den piffen det trenger, for hva gjr en egentlig uten en hund?
Det har skjedd utrolig mye, og alle inntrykkene har lammet meg, og jeg har havnet i en slags pause hvor en bare holder fast og hper det gr bra. Jeg har ogs ftt venner jeg er oppriktig redd for miste, fordi de er spass innafor, og det er skremmende og fint p en og samme tid.
Nei, n burde jeg antakelig skrive oppgaver, vaske huset, eller gjre noe fornuftig.

I'm back bitches!

Jeg tok en halvfrivillig bloggpause som egentlig kom av en snikende skrivesperre som bare skapte kaos i hodet mitt. Den skled rett inn sammen med lrernes paniske "oi vi trenger karaktergrunnlag" innleveringer. Det, en eksamen som gikk til helvete og nedenigjennom, men om ikke annet er det done deal. Egentlig er jeg ingen fan av brenne broer og jeg forsker og holde en god tone med alt og alle, s det at jeg har ftt ett litt distansert forhold til noe som fr ofte dukket opp i hverdagen min er litt vemodig. Jeg nsket aldri at det skulle ende snn, ikke i det hele tatt.

Dessuten s er det snart sommerferie og jeg gruer meg litt, jeg. Jeg pleide alltid og riste p hodet bde to og tre ganger av disse menneskene som postet "kjeder meg" statuser p face i feriene, fordi hallo liksom. Men ha alle vennene sine p andre steder enn Moi, det kommer jo til merkes. N er det rimelig sjeldent jeg er alene, og jeg har ikke vrt ensom siden jeg startet p skolen. Litt utafor - ja. Men ikke ensom.

Anyways jeg er tilbake :*

Ikke gi opp, din idiot.

Har du noen gang blitt fortalt at det er bare gi opp? Du har ikke forutsetningene for lykkes p din side likevel, s du kan like gjerne bare legge deg paddeflat og la den gamle eliten styre og herje?

Det har jeg.

Og det er det siste man burde hre etter p.

Jeg har ftt hre veldig mye om begrensingene mine. Ikke fullt s mye om mulighetene. Jeg har ftt beskjed om kverke min egen hund, om at jeg er usikker, negativ, om at jeg er kjedelig og om at jeg er lat.

Dette late mennesket har ftt hunden sin startklar i klasse 1. Det har ogs ftt hunden sin til ta tog uten problemer. Jeg har ftt til mye mer enn hva de som fortalte meg at jeg ikke kunne, trodde.

Det at jeg ikke gir en reaksjon p ptatte slengbemerkninger av mennesker i 50-ra som jeg har betalt for gjre meg flinkere, burde ikke definere hvor sikker jeg er som person, det sier bare noe om at jeg ikke orker bruke tiden min p oppdra voksne mennesker. Det har de i sin tid hatt en mor og far til.

Jeg er flink. Jeg er fullt klar over det ogs. Hvis man vet at man kan, s er det ikke noe poeng i hre etter p at man ikke kan. Lukk rene, tren, tren og tren.

For snart ett r siden fikk jeg en beskjed som lagde kaos i hodet mitt. Nemlig at det var best om hunden min fikk ei kule, s den kunne slippe leve. For noen mneder siden fikk jeg beskjed om at jeg var en usikker person. S fint at andre kan f sette en snn fin liten merkelapp p meg som sier "SNN ER DU"

Jeg har hatt mange av dem oppigjennom.

S synd at jeg ikke hrer etter.

Hvis man vil noe, virkelig vil noe, s er det ikke mye som kan stoppe en. En god dose viljestyrke kan utrette underverker, og man burde ikke kaste drmmene sine i spla for litt motgang. Ikke for mye motgang heller.

Livet er nemlig ikke en flat bakke, det er en svingete fjellheim fult opp med veier, innsjer, bekker og stier. Hvis man tilfeldigvis blir sittende fast i ett myrhull, s kommer man seg tidsnok opp. Noen ganger trenger man litt hjelp, noen ganger klarer man det p egenhnd.

Det krever innsatsvilje, og masse jobb. Og noen ganger kan man st i speilet og sprre seg "hva om?" "Hva hvis?" Mens man egentlig burde sprre seg selv "Hva er det jeg har ftt til?"

Det er ingen andre enn deg selv som skaper dine begrensinger. Og du kan endre barrierene og skilleveggene med innsatsvilje og krefter. Ta p deg fotballskoene, hent hunden din og tren, gjr den jvla matteleksa.

Du kan.

Jeg kan.

Ikke gi opp, det er det bare quitters som gjr. Og hverken jeg eller du er en quitter.

Bildedryss fra tur med Kristine!

Igr dro meg og Kristine frst p fjelltur, ogs p bytur sammen med Klara og Vilja. Her er ett lite Bildedryss:

Ungdomsskolen fra helvete.

Fr var jeg alltid s selskapssyk, egentlig hendte det at jeg var litt oppmerksomhetssyk ogs. Jeg var utrolig drlig p det og sette pris p alt det gode og fine jeg hadde rundt meg, selv om det var ganske mye. Men jeg flte meg veldig alene og ensom, og det tror jeg m vre noe av det vrste for ethvert menneske fle p. Det er liksom deg mot verden. Meg mot verden.

Jeg husker skikkelig godt frste dagen p LU, Lund Ungdomsskole. Det var faktisk dagen jeg bestemte meg for flytte, og det var dagen hvor jeg la hele Moi for hat. Snakk om vre stigmatiserende. Det ble starten p veldig mange timer hvor jeg stirret ned i sidene p en bok, uten egentlig og lese. Starten p veldig mange kommentarer som bare var dustete. Og det ble 3 r i helvete. Mitt helvete. Kanskje var det himmelen for noen, kanskje er det noen som har glansdagene sine der, men det ble ikke snn for meg.

Jeg fr ofte hre at sstera mi har det vrre enn meg. At jeg ikke har noe og klage over. Og jeg vet n at mye ogs var min skyld. Ikke alt, men mye. Jeg knakk meg selv i tusen biter ved vre alene. Alle hadde sine gjenger og g til, alle hadde sine sporter og sine venner, og alle var sammensveiset. Og selv om noen har det jvlig, s kan du ha hatt det like jvlig du og. Men, jeg hper hun ogs kommer seg bort fra Coop Extra og smplassklisjeen. For hun har det jvlig hun ogs.

Jeg gruet meg lenge til ungdomsskolen. Jeg visste hvem de var, de visste hvem jeg var. P bilder fra 8ende klasse smiler jeg aldri. Det er bare dystert. Hvem skal jeg g til? Hva skal jeg si?

Jeg bare satt der, fremst ved tavla.

Jeg husker at det var ett menneske jeg likte. Antakelig gjorde han bare narr av en litt lost og utafor person, men det fr vre samma faen. Han sa hei. Jeg snakker fortsatt pent om ham til mine nvrende venner, fordi han var en av de f som fikk dratt ut ett par ord av munnen min. Og han var en av de f som var der. Jeg husker godt at vi gikk og snakket sammen hjem var skolen en dag, og jeg burde sikkert ha gitt han en klem og kalt han ett fantastisk menneske. For han hjalp meg sikkert uten vite det selv til klare g p skolen. Og uansett hvordan han kanskje er, s er han RKUL i mine yne. Kanskje dette er en snn liten "de sm tingene"

Her en dag l jeg i sofaen sammen med to av venninene mine (snne har jeg n!) og vi snakket om hvor mye livet forandrer seg p s ufattelig kort tid. Lille meg har n blitt en helt annen meg. Jeg begynner bli mye mer selvstendig, og mye mer ett eget menneske som tar egne valg. Jeg er fortsatt ankret fast i de prinsippene jeg er oppdratt til og ha, men jeg begynner bli veldig lsrivd. Tross alt har livet mitt blitt lagt opp til selvstendighet. Men det viktigste av alt er at n har jeg venner, gode venner.

Jeg er egentlig litt sr-normal, men p Melsom er (sorry not sorry) veldig mange sr-normale eller rare-rare. Jeg liker mangfoldet. Noen ganger. Heldigvis for min del s ble VGS bra for meg, for jeg kjenner mange som har gledet seg og ftt en vidergende opplevelse de ikke trives med. Min har vrt fullt med opp og nedturer, all the time.

S da fr det bare st til. Ungdomsskolen ble som den ble. Jeg kan g i butikken p Moi n. Jeg vet at jeg ikke er alene om ikke ha flt meg hjemme der, men jeg har noe som er mye mer hjemme n. Og noen ganger slr nostalgien inn, s jeg husker de sm fine tingene og. Halla, naturen p Moi er ti ganger bedre enn den her. Jeg savner fjell!

Det frste bildet i dette innlegget er fra ungdomskolen i 8ende klasse, det siste er fra 1VGS. Forskjellen?

Alt.

Uansett hva, ting blir bedre.

Bursdag <3

Den siste uka har jeg gtt gjennom i en slags tilstand av dsing tror jeg. Det har bare skjedd s mye p en gang. Engelsktentamen gikk tja, til helvete. Mattetentamen vet jeg faktisk ikke. Jeg har ett lite hp om at den faktisk gikk greit. Men s skal man ikke hpe for mye heller, det suger s bli skuffet, liksom. Jeg vet ganske sikkert at karakterkortet mitt ikke blir snn som det burde - 5'ere og 6'ere ir. Grunnen? Jeg har fokusert p bde instruktrkurset og ett sosialt liv.

Anyways, nok skolemas og tjas. Jeg ble invitert i bursdag til ei av mine bestevenniner Kristine, og jeg var S glad for at det endelig faktisk var overkommelig og komme! Mens hun har bodd i Sandvika og jeg p Moi har vi ikke ftt sjangsen til mte hverandre s ofte, noe som er utrolig synd da vi har masse felles interesser og alltid koser oss masse i hverandres selskap.

Etter en relativt slkk skoledag med slball (jeg suger! haha) en eller annen film og pingviner jeg bare fikk med meg halvparten av fr jeg mtte lpe p elevrdsmte og fisketur med partiet mitt, s kom jeg meg p en buss og ett tog.

Jeg hadde selvflgelig med meg maskoten og bestevennen min, Vilja, hva ellers?

Hun synes at togturer er det mest oppskrytte i verden, sammen med det faktum at hun m ligge pent og stille og oppfre seg. Men det er veldig greit og f tatt noen korte turer ogs, istedenfor typ snn "sitt stille i 8 timer du"

Moren og kjresten til Kristine hentet meg p togstasjonen, og p ett eller annet vis fikk vi Vilja inn i buret baki bilen dems. Buret er snn.... strrelse Klara, og Klara er ikke s stor. Men det er utrolig hvor jeg fr inn den hunden min, alts. Livet som studenthund :-)

Uansett s fikk hun st sammen med trekkhundene til Hansi og familien, og jeg merker hvor mye hun liker og omges andre hunder. Det er deilig ogs, fordi Shanti var av den oppfatning at alle andre hunder var komplett undvendige. Uansett, s gikk det veldig fint og sette henne inn der.

Etter det startet bursdagen og det var utrolig koselige mennesker selv om jeg var s utslitt at jeg ikke akkurat orket og gi 110% av meg selv, haha. Koselig var det <3

Har dessverre ikke vrt snasne gruppebilde, da det er p mobilen til vennina til Kristine, Ellen, haha. Men har ett av kakene, hihi.

Grss og gru!

Imorgen brer det til Moss klokka tidlig om morgenen, og allerede n dunker hjertet som om brystet mitt skulle inneholdt minst ti jordskjelv. Jeg har en ekkel flelse som forteller meg at jeg har glemt noe, men hva vet jeg ikke. sj. Sist var det debut og jeg trengte liksom ikke prestere noe, n fler jeg liksom kravet har kt. Hper bare det gr litt vr vei. Poter og fingre er ihvertfall krysset!

Sorrry, Jack

Jeg fikk Jack 22.12.16 og siden den gang har han vrt med p utrolig mange reiser. Over ett r sammen, haha. Man skulle kanskje tro at han er ett dyr, en bamse eller noe ala det, men det er faktisk IPhonen min. Dessverre s har han utrolig drlig minne (12GB), selv om alle vennene mine pstr at det bare er jeg som tar altfor mange videoer og bilder og har for mange apper.. Problemet er bare at jeg ikke vil slette hverken bilder, videoer, sanger, smser eller apper. Det jeg derimot vil er kunne ta nye, haha. Jeg er nok det mange vil kalle avhengigg av telefonen min, og jeg elsker dokumentere livet mitt med instaposts og snapvlogger. Snn er jeg bare. Jeg stod lenge funderte istad og konkluderte med at "jeg er intressert i sosiale medier" S n har jeg funnet enda en interesse, haha.

Jeg husker veldig godt en naturfagstime hvor jeg hadde oppe telefonen min for kjapt sjekke noe. Vi har i teorien en mobilfri skole, men egentlig er det regimet slapt som bare det. Jeg tror det er ca to og en halv av lrerne vre som flger det opp. En av disse er naturfaglreren vr som pumper oss med artikler og rapporter 24/7. Han sa sklart at jeg mtte legge fra meg mobilen min, hvor jeg uten tenke meg om responderte at Jack slet med seprasjonsangst. Haha. Alle i klassen vet hva mobilen min heter, og det er ganske vittig for de fleste bruker navnet hans ogs. Det har bare blitt snn, liksom.

Men n har jeg konkludert med at jeg blir ndt til spare penger for f tak i en 128 GB en eller annen gang. Kanskje jeg skal kalle han Jack II, ellernoe.

Gymtime og kong vinter

I dag vknet jeg til den gledelige (not) utsikten av at kong vinter hadde gjort tidenes comeback. Alts, sn, n? For min del s skulle jeg gjerne vrt ferdig med bde kulde og nedbr, men jeg er tross alt bosatt i Norge. P ukeplaner stod det at vi skulle ut og jogge eller g tur, og som den vestlendingen jeg er s tenkte jeg OK, da kler jeg meg etter vret. Tydeligvis er ikke stlendingene av samme oppfatning, for vi ente opp med vre inne og ha crossfit istedenfor. Jeg tuller ikke, det er faktisk ett par kulturforskjeller fra st til vest. Men, jeg begynner bli ganske godt integrert.

P ungdomsskolen valgte jeg av en eller annen grunn fysisk aktivitet i valgfag det siste ret (jeg! som streiket alle gymtimene p barneskolen og rett og slett hatet det) og da hadde vi en del crossfit, noe jeg utrolig nok fant.. moro. Hvorfor veit jeg ikke, men det er helt OK. Og nr vi har styrke s fr vi hre p musikk. I gr s var det jo strlende sol, eller, det er kanskje og ta litt i. Vret tilsa om ikke annet at jeg hadde motivasjon til vre ute noen timer og trene hund. Noe jeg burde i dag ogs, men grss og gru for ett elendig vr. Nei, jeg m komme meg ut f gtt gjennom litt klasse en velser, jeg er bare livredd for at hun skal g lei. Kompliserte greier!

Fredag er ogs veldig alright med tanke p at det er vaffeldag, haha. Det er faktisk utrolig deilig og kunne g kjpe seg en vaffel etter ha pumpa kroppen litt. Eller, innsatsen min i gymmen er ikke akkurat snn at jeg ligger og rister etterp. Jeg burde virkelig gi det lille ekstra, men den gang ei. Trening er egentlig litt grr kjedelig nr det kommer til trene meg selv, mye fordi jeg kan s lite om det. Ogs er jeg ganske lat. Og hvorfor skal jeg. Kanskje jeg skal begynne trene, men det er litt snn at jeg klarer det i to dager fr jeg gir opp og ikke gr tilbake til en plutselig motivasjon noen mneder etter.

Jeg og vennene mine satt i friminuttet og diskuterte (haha wait for it) barne-tv. Det var egentlig ganske moro, og jeg hadde sett mange flere serier enn hva jeg faktisk trodde. Bjrnen i det bl huset, thomastoget, noddy  og enda flere. Husker ikke hva jeg likte best, men de andre (utenom Ada) var veldig engasjerte i temaet. Det eneste jeg visste var at det sikkert var kult, og litt gy fordi det har forandret seg mye siden nr jeg s p det. N er det uskyldig sniklring av matte til barn, og det hadde jeg kanskje ikke hatt vondt av, men likevel er det jo morsommere med hufsa og gjengen.

Anyways, n har jeg skikkelig vondt i yet fordi linsa mi delte seg i to inne i yet mitt, og det var ikke akkurat noen luksus. S n gr jeg med briller med for drlig styrke, er ganske short p linser fordi jeg har brukt dem opp, og jeg har en mattetentamen og ve til. hehey.

 

 

DREP STEVNENERVENE.

Er det noe jeg hater - er det nerver fr stevner. Ironisk nok s sliter jeg latterlig mye med det selv, selv om det eneste det gjr er redusere mine presentasjoner. Og hvor er poenget i det, liksom?

Det er heller ikke snn at jeg stresser ett par timer i forkant, neida, det gr gjerne dager. Problemet med nerver er at det er bra ha litt av det. Men hos meg s koker det over til den grad at det bare delegger hele banen. Man skal ha akkurat riktig mengde med nerver og adrenalin, ikke g rundt tenke p alt som helt sikkert gr galt.

Nr jeg hentet Vilja i sommer hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd at jeg skulle f henne til g mer p fire enn to, s egentlig er det ddskult at jeg KAN g stevner i frste omgang. Jeg har en lei tendens til glemme det at jeg faktisk ikke har hatt hunden s lenge alt i alt. Talmodigheten er ikke det som strekker seg lengst akkurat.

Jeg har ei treningsdagbok som jeg har skriblet litt i. Og gr jeg tilbake noen mneder s kunne ikke hunden min sitt engang. N forventer jeg ett fantastisk klasse 1 program, selv om jeg innerst inne vet at det er mye forlangt.

En av vre "onde sirkler" er det faktum at hun er veldig var ovenfor mine energier. Til vanlig stresser jeg. P stevner s er det hyperventilering og krisemaksimering. Dette leder igjen til at hun mister fokuset p meg fullstendig, og skjer det... vel then we're fucked.

Grunnen til at jeg har s med nerver er rett og slett gamle instinkt. Jeg str p stevneplassen og lister opp alt som kan og (muligens vil) g galt og dette frer til at jeg lser ut fight or flight modus. Dette gjr igjen at de velsene som ikke er automatiserte enten blir altfor vage eller altfor store, og hunden str der som ett sprsmlstegn.

Anyways s har jeg jo i det minste forskt og bli bedre. Og det har jeg gjort med ett par enkle punkter jeg tenkte liste opp, kanskje det er til hjelp :-)

Det jeg har aller mest lyst til etter ett stevne er kunne g ut av banen glise stort fordi jeg har prestert bra sammen med hunden min. Dette fr jeg om det viser seg at alle treningstimene faktisk gir utbytte. Det er ikke f ganger jeg har dratt meg i hret av ren frustrasjon, alts. Og det er heller ikke f timer med trening jeg har lagt i hunden min, tro det eller ei, haha.

Tren, tren og tren

Jeg pleier alltid vre litt redd for prestere drlig, selv om jeg egentlig gjr dette for ha det morro sammen med hunden min. Jeg skal ikke vinne VM. Men det er en fordel og kunne programmet p treninger, for da skal man kunne klare det p stevnet ogs. Det eneste er at jeg kanskje har begynt kreve veldig mye mer av hunden min enn hva jeg har gjort tidligere, og det merkes p henne. 2 r gammel hund i sin "ha ha grenser" - periode sammen med kende krav. Det er en utfordring til tider.

Men dersom man trener med strre utfordringer enn hva man noengang vil komme til mte p under ett stevne, s er det faktisk strre sjangse for lykkes.

Tren p at folk stirrer, at folk kommanderer og at det ropes og lpes rundt en.

BOBLA. Deg og din hund - ikke alle andre!

Jeg har veldig lett for la blikket flake p dommer, publikum, de andre ringene og alle de fantastisk flinke hundene som vandrer rundt p ett stevne. Det er fint, egentlig, men jeg psyker meg selv ut og fr helt hetta. Jeg VIL s gjerne prestere. Ogs er det andre med plettfri fot, perfekt avstand og god flyt. Det er mye bedre og konsentrere seg p seg selv og sin egen hund og heller kunne komme ut av ringen kunne tenke at hehe yes!! dette gikk ikke s vrst.

Sm ml og store ml

Ett eller annet vist menneske sa engang at det ikke var noe poeng i bare ha sm ml man kan klare, man m ha store ml ogs. Mitt er en s lenge bare smml. Jeg setter bde vanskelige og litt enklere ml, slik at vi alltid kan "always look on the bright side of life" mens vi sikter litt hyere.

Syng i hodet

Stevnesangen min er Jungelboken, den gr jeg rundt nynner inne i hodet. Av en eller annen grunn er det relativt avslappende og alt gr mye bedre nr jeg er med.

IKKE SAMMENLIGN

Det er det teiteste man (og jeg) gjr. Alle har ulike utfordringer og alle har ulike problemer og mlsetninger, s det er mye bedre og fokusere p deg og din hund. Hvis Vilja fr god fart ut i ruta er det kjempekult! Mens det kanskje er peanuts for andre.

Slutte psyke ned seg selv

"Hva om" "Tenk om" "Hva hvis" - NEI, NEI, NEI. Det er ikke noe poeng, det er bedre bare gjre sitt beste.

Mengdetrening

On it! Haha! Det er helt innafor dra ofte p stevner og inn i ringen for venne seg litt til hele greia, det kan faktisk hjelpe en hel masse p prestisjen.

God hundetrening!

(Vi har stevne 1. Mai og jeg kjenner allerede at nervene mine har begynt melde seg, grss!!)

Jord, jord og enda mer jord.

Igr hadde vi ett feltkurs med noen studenter p skolen, s dagen gikk i lre masse om *trommevirvel* JORD. Ikke det, egentlig var det okei. Hadde jeg hatt den minste interessen for det (noe jeg ikke har) s tror jeg nok jeg hadde storkosa meg. Vi fikk en god del praksisoppgaver og p slutten fikk vi ha debatt, yay. Jeg var med "bndene" og argumenterte mot ett oppdiktet boligfelt. Fun fun fun. Men alts jeg er glad i debattering og jeg liker innbille meg at jeg faktisk er ganske god p det ogs. Selv om jeg s klart ikke er den beste, s er det noe jeg klarer hevde meg i. Snn tlig ihvertfall.

Uansett, idag har jeg s godt som skrivetrke. Jeg blir alltid helt tappet for motivasjon etter tentamener, og idag hadde vi tentamen i engelsk. P ungdomsskolen betydde det YEY fordi da fikk jeg skrive historier, men n fikk vi bare faktatekster og artikler velge i. Og selv om temaet var Internett "pros and cons" s flte jeg meg helt maktesls. Jeg er sikkerp at en meitemark kunne ha prestert gjennomfre en bedre tentamen enn meg. S egentlig sitter jeg bare hper at alle andre var drligere eller like drlige som meg, uansett hvor drittsekk det er.

Traktorkjring og naturfagsfustrasjon

Idag var det bortimot jvlig og komme meg opp av senga tidsnok til skolen. Russen hadde det morro med st tute og brke utafor internatet klokka 3 om natta, og greit nok at kidsa skal ha det lttis, men jeg vil ha skjnnhetssvnen min. Hehe.

Det gr greit da. Litt sprell en gang i livet skal jeg heller tle, selv om jeg kjente det en smule p morgenkvisten. Ada stod hamra og hamra p dra mi og jeg kunne ikke fatte begripe hvorfor hun ikke bare braste rett inn, men jeg hadde visst lst.

Somehow kom jeg meg til timen tidsnok og velsdet. Vi er delt inn i grupper p tvers av paralellklassene, men idag hadde A-klassen fagdag om jord s det var bare oss fra B-klassen ute i produksjonsfaget.

Parti 3 som er den gruppa jeg er p hadde skog. Det gr bascially ut p forvalte skogen, motorsag, vinsj og hele btteballetten. I starten av skoleret kunne jeg ikke fordra det, da jeg holdt p med fryse meg fordervet uansett hvor mye klr jeg kledde meg i.

Men n synes jeg faktisk det er skikkelig morro. Lissom, sage??? Motorsag??? JA!!

Siden det blste med bde sludd og sn og slushing s tok jeg traktoren. Da fikk jeg sitte inne kjre mens de andre kunne st ute i mkkavret. Hehe. Fiaten (som er traktoren vi bruker i skogen) er mye enklere enn de store traktorene som har femti spaker mer enn hva som er ndvendig, s den syns jeg er alright kjre.

Ikke det. Jeg presterte kjre rett inn i ett tre og skrape det relativt mye opp, fordi jeg prvde unng en svr stein. Men den skulle jeg tydeligvis kjre OVER. Noe som var skikkelig ekkelt egentlig fordi hele traktoren holdt nrmest p tippe, men men. Egentlig s hadde jeg det ganske gy med sikksakkrygging og ekstra gy var det nr jeg kunne sette den i hy serien ned bakken nr vi var ferdige. Da kosa jeg meg assa.

Til lunsj mekka vi tacolefse med kjttdeig, smelta ost og tacosaus. Og OMG hvor digg!!

Etterp satt vi loka i klasserommet, men noe lrer dukket aldri opp s til slutt gikk alle hver til sitt.

N sitter meg og Ada p rommet under hver vr dyne med chips og is med sjokoladesaus og ser fortvilet p hver vr naturfagsrapport. sj. Jeg vil virkelig f den til men det bare GR IKKE.

Valpesyk meg og hardtrening

Skulle bare ta en kort powernap etter middag, og here I am. Var ikke bare litt sliten, alts. (burde ha ryddet rommet og skrevet p naturfagen, men den gang ei)

Mandager er alltid funny fordi jeg fr holde p med favorittingen min i hele verden, nemlig trene hund. Fikk trent endel p klasse 1 velsene i LP utenom ruta, og jeg m si meg relativt fornyd. Skryt for at hunden min var samlet fikk jeg ogs.

Etter treningen slapp vi hele gjengen slik at de fikk frest fra seg. Hun ene i klassen hadde med seg valpen sin, en flatcoat gutt, og SMEEELT.

Var jeg ikke valpesyk fra fr av er jeg det hvertfall n. Vilja tok rollen som tante meget serist, selv om hun tidvis glemte at hun er ganske svr.

Denne uka tror jeg det blir skikkelig hardtrening p meg og pelsen, da vi (hjelpes!) har utestevne 1. Mai i lydighet og jeg har SKIKKELIG lyst p slvmerke. Ihvertfall bedre poengsum enn hva vi fikk i debuten vr. Det var liksom OK, men langt fra bra. W.

Ukens.....

Denne uken har vrt litt opp, litt ned og litt kaotisk egentlig. Har gtt rundt flt at jeg mista en dag, og fundert p livets store sprsml. Men anyways: her er ei litta (erre ikke det de kule kidsa i skam sier a?) oppsumering av uka som har gtt. Forresten s ser jeg ikke p Skam, men kanskje jeg burde begynne med det. Ada og Kim digger det. Snn som tilsynelatende resten av Norge.

Dette er ett causual bilde av meg etter skolen. Vken sa du?

Ukas irritasjonsmoment

NATURFAG. Vi har en artikkel vi m skrive som omhandler temaet trening, kosthold og restutisjon. Jeg kunne egentlig ikke ha gitt mer F i hva jeg putter i munn. Jeg spiser variert, noe som har fungert strlende. Ja, jeg hadde en fantastisk bra flyt men n str det helt bom stille.

Ukas hydepunkt

Det m ha vrt velykka LP-trening. Bikkja fokuserte, jeg fokuserte og jeg klarte sette ting litt i perspektiv. Hva er vel bedre enn komme hjem med en flelse av at man faktisk har ftt til det man vil!

Ikke det, vi har enda masse og jobbe med. S det er hverken NM eller VM i sjikte med det frste, mn med tanke p starten av karrieren vr som ekvipasje da syns jeg faktisk det begynner bli hund ut av henne og frer ut av meg.

Ukens innkjp

Studenter er som mange sikkert vet ikke proppfulle av penger. Min eneste inntekt er stipendet. Anyway, m ha vrt 2 kroners rundstykke p kiwi som falt veldig mye mer i smak enn trt brd til lunsj. Og en pakke grillplser til bikkja. Hehe.

Ukas craving

Av en eller annen merkelig grunn: Burn. Den der helt uskyldige energidrikken jeg aldri fant p tenke p drikke fr jeg flyttet for meg selv. Det er enda uhrt hjemme, liksom. Jeg har ikke kjpt noe srlig av den selv heller - har bare sikla veldig etter den. Prver bruke sunn fornuft rasjonere pengene mine. Budsjett og snne greier som jeg syns er ganske morro helt til noen minner meg p at det er matte. Da blir det litt meh.

Husker frste gang jeg smakte p energidrikk. Det var battery som var mest innafor, og jeg og noen andre kids satt ved ett bord p coopen hev i oss. Men det var aldersgrense og vi slet, for de som jobbet i kassa kjente oss alle hele tiden. Da tok jeg en slurk. Ogs turte jeg ikke mer.

Ukas antrekk:

Alt er fra vetikkehvor. Det er ikke s nye med det, liksom.

Ukas opptur

Hmm, kanskje at meg og Vilja begynner f til samarbeide ordentlig. Ellers s hadde jeg det faktisk ganske gy med dra trr i bekken fra en robt, jeg fikk liksom ledd ganske masse da alts. Frst syns jeg det var rimelig meningslst, men men, meningslst eller ei s er det ikke hver dag man fler man er p krokodillesafari gjennom Amazonas. Selv om det bare var en bekk ved siden av ett jorde, haha.

Ukas nedtur

Jeg har ikke hatt noe snn bank i bordet skikkelig ille. Det har jeg ikke. Tror det m vre nr jeg ble S GLAD fordi vi skulle ha en av favorittrettene mine, fiskegrateng (haha) p internatet... ogs var den full i bein s det ble ikke i nrheten s bra som jeg hadde tenkt.

Ukas tanke

Jeg har (som vanlig) fundert mye, og siden vi har tentamen i engelsk neste onsdag med temaet "online and offline" s har jeg reflektert litt over livet p Internett. Det skremmer meg egentlig litt hvor mange av oss kids som konstant sitter med nesa i mobiltelefonen, men bank i bordet er jeg mye mindre mobilfreak n enn ifjor. It gets better.

God natt

S ligger jeg her, igjen. Vrir meg frem og tilbake i sengen ett par ganger, fr det gr over til hvilelse kast fra den ene siden til den andre. Den indre roen som noen mennesker har virker hinsides og uvirkelig. Hvordan kan man legge hodet ned p puta og sovne? Bare falle ned og la kroppen hvile og bli klar for en ny dag. Ny dag, nye muligheter. Det er ikke det at jeg ikke er trtt. Jeg har ventet p krype inn under dyna og lukke ynene hele dagen. Og n, n nr jeg endelig ligger her med lyset sltt av og mobilen p andre siden av rommet med femti alarmer p, n klarer jeg ikke dysse meg selv inn i svnens slr. Det kommer en tanke snikende, og s fort den forsvinner blir den avlst av en annen. Alt. Ingenting. Jeg betrakter skyggene omkring meg, og skremmer meg selv med tanken p spkelser og andre groteske skikkelser som kanskje lurer og vil ta meg. Tenker p alle de som har sett det samme taket, og de samme veggene som meg. P alle de som kanskje kan ha bodd her. Akkurat her. S kommer alt, alt jeg burde ha sagt og gjort. Alle de ordene mennesker har sagt, kastet og forklart meg. Bde godt, og vondt. Jeg hrer en dyp rst som ber meg om gi opp hunden min, og alle de trstende ordene om at hun er OK. Jeg hrer en litt harsk tone og ser for meg ett vrbitt ansikt med isbl yne som erklrer meg usikker. Kanskje jeg er det. Jeg tror ikke det. Jeg vet ikke helt hva det betyr. Jeg burde ha spurt mannen med det fettete hret og fingre som var sotfargede, antakelig etter alle rene med ryking. Stadig vekk puttet han en ryk i kjeften, og det passet imaget hans godt og ha den der.

Ogs legger jeg meg stille. Konsentrerer meg om ikke bevege meg, bare ligge der med de grgrnne ynene mine lukket. Ikke bevege hverken fingre eller tr. Det er vanskelig og ikke kaste meg fra side til side i den lille sengen, selv om jeg er redd for at en planke eller tre skal knekke nr jeg hiver meg frem og tilbake snn. Aller helst vil jeg vre snn at jeg kan legge hodet ned p den myke puta og falle inn i en svn som gir meg nok energi til nrmest en hel uke p n dag. Men isteden blir jeg hjemskt av tankene mine, av redselen for fremtiden, av fortidens gullkorn og ubehageligheter. Og jeg ligger tenker lenge fr jeg reiser meg opp gr for fylle opp koppen min med iskaldt vann fra springen. Det er en kaffekopp jeg fikk av ei vennine til jul, og den er fengende og vakker. Vannet renner lenge fr det blir kaldt nok, og lyset fra nattbordslampa mi er gulaktig og skjrende etter s lang tid i mrket. Koppen blir raskt fylt helt til randen med gjennomsiktig vske som skvulper om jeg beveger koppen fra side til side eller opp og ned.

Jeg var ikke trst, det er ikke derfor jeg ikke fr sove. Koppen plasserer jeg p nattbordet. Den str pent ved siden av nklene, visa-kortet og ett gammelt bilde. Klikk, sier det, i det jeg trykker p avknappen p nattbordslampa og igjen mrklegger rommet og snur meg rundt. N m det bare g. N m jeg sovne.

Jeg vet ikke helt nr jeg klarer forsvinne fra nuet, inn i en annen virkelighet. Men det gr. Etter endelse timer med frustrasjon har endelig Ole Lukkye kommet til vinduet mitt med pulveret sitt. Og kroppen min slutter rulle fra den ene til den andre siden av den vesle senga. Jeg drmmer. Det m vre en drm.

Bde lat og moteriktig

God kveld alle sammen, eller morgen for den sags skyld.

Jeg tok meg den friheten og snu meg rundt og sove videre etter ha tittet p klokka. Den viste 7. Og det orket ikke jeg forholde meg til, det er tross alt ferie! Og jeg hadde ett eller annet srt mareritt jeg ikke husker noenting av, s skjnnhetssvn ble det ikke. Jeg har drmt s mye spesielt de siste dagene. Frst var det at Vilja hadde HD og AD, s var det at jeg kidnappet ett helikopter og dro ut i skogen for jakte p noen kids, og p vei tilbake kortsluttet helikopteret mitt og jeg ble tatt til fange av en dame som var obsessed med guppiene (en type fisk) sine, haha.

Dessuten drar jeg til Melsom imorgen, og jeg tenkte at hvis jeg ikke nyter den siste dagen FRI, da er jeg smdum. Denne ferien har mlet vrt embrace my lazy side, til mine overordnedes store frustrasjon. De har ftt litt ansvar for pelsen min, jeg ville ha barnefri! Energien min har vrt litt s som s, men jeg satser p at svn + vann + trening gjr susen. Who am i kidding... Neida, jeg skal virkelig prve! Hilsen jenta som spiste pizza og drakk brus til lunsj. Prvde meg p prebrusen til Oskar Sylte, jeg bde liker og misliker den p en gang.

Til ettermiddagen skulle jeg rydde og sage litt. Og jeg bestemte meg for sage tre, med flipflopper og ullsokker. Alt maset om HMS (helse, milj og sikkerhet) var visst helt forglemt...

N ligger jeg og gnisser og irriterer meg grensels over platehelvete jeg har i munn. Tok av reguleringen, og den ble erstattet med noen strenger bak tennene og dette her:

Vi snakkes folkens!

Holiday sweet holiday

Den tradisjonelle pskeferien for det norske folk er vel pskefjell, hytte og en eller annen form for snsport. Egentlig syns jeg det er ganske charming og ser skikkelig koselig ut vre en hel dag i bakken fr man setter seg inn med en kopp rykende varm kakao. Jeg glemmer hvor elendig drlig jeg egentlig er p slalom. Haha!

Jeg har ikke tilbragt min egen fritid med ski p bena, solo og kvikklunsj. Mlet mitt med ferien var nemlig og gjre minst mulig. Det er lettere sagt enn gjort i familien min, for alle har rten ting de skulle ha gjort og gjerne alt p n gang.

S det ble litt ingentinging. Er det i det hele tatt ett ord? Og litt vre-overalt-p-en-gang.

P torsdagen kjrte jeg hjem halvveis i rska etter en uke hvor jeg absolutt ikke var i form i det hele tatt. Deler av uken var jeg i s elendig drlig form i at jeg ikke husker det engang. Sammen med fravrsgrensa er den delen av personligheten som er livredd for g glipp av noe, en helt elendig kombo med vre syk.

De vrige dagene rakk jeg hente meg litt inn, se serie, dra til Kristiansand og sage ned ett tre. Det var liksom pskens happening.

Bloggen hadde jeg nesten helt glemt. Eller, sannheten er vel at jeg ikke har hatt noen som helst motivasjon. Jeg holder p med mange innlegg, men de blir liksom halvferdige. Mye av kaoset i hodet mitt tror jeg vil legge seg litt etter at jeg blir ferdig med instruktrkurset og (forhpentligvis) bestr eksamen.

Anyways, her kommer ett lite bildedryss:

Marshmellows og deeptalk

Bl (engangsgrill fungerer fett det og) + marshmellows + chitchat om alt mulig = <3

Og forlate Evje er alltid trist, for det er ett fint sted med mange lreite mennesker, dessuten er de gode p finne p sin egen morro.

Jeg ruslet litt rundt i Kristiandsand mens jeg ventet p toget. Tittet innom markens, subway, tok meg en tur p kaia, svingte innom coop for handle til sndagsmiddagen. Det er sjelden jeg er i de trakter, men jeg er i det minste mer kjent der enn jeg var. Fr var Kristiansand synonymt med Dyreparken. N har byen ftt mer til seg enn det i mine assosiasjoner.

P togstasjonen fikk jeg meg en ny bekjent. Og ha noen prate hull i hodet p fra Kristiansand til en eller annen stasjon p veien, gjorde meg ingenting.

Vel hjemme snudde jeg nrmest i dra for dra ut med ei vennine. Av en eller annen merkelig grunn er jeg mye mer sosial n enn tidligere selv p Moi. Meg og Astrid har holdt kontakten lenge da.

Vi deler mange tanker og erfaringer. Kan man si.

Med nedpakket lighter og marshmellows kravlet vi oss opp til en av mine desiderte utsiktspostfavoritter. En gapahauk. Idag var hele Moi dekket av tke, men jeg har hatt moments der oppe hvor jeg har tenkt ganske stille at "....stedet er jo pent"

Bde opp og ned var ett prosjekt av dimensjoner. Snen som hellet mot bli til slaps var utrolig vanskelig og f tak i, og jeg sendte en tanke til stlendinger og broddeskoene dems. Kanskje jeg skal f meg ett par snne etterhvert. Det ble en slags klem ett tre-fall p kne- snn er det type tur. Latteren stod det ikke p, da. Og koselig var det. F catchet opp med hverandres liv p to forskjellige sider av Norge. Grillet marshmellows. Sett p utsikten, som for det meste var tkelagt.

Vel hjemme var vi skk blaute etter og ha falt, kravlet, hoppet og snublet rundt i en slapsete sn. S da var det langt fra feil og f kjrt p plata og lagd noe kakao. Flinke meg glemte sukker i den, s det smakte temmelig beskt. Men men, varmt og godt for kropp og sjel.

Lever utenfor skjermen.

Jeg har tilbragt de siste to dagene i en liten fjellbygd, Evje. Her er det svidt trdls dekning, og ungdommene er ute og finner p sin egen morro. Det er sjelden vennene mine fra byer drar ut og lager gapahauker, husker, skyter med pil og bue eller sykler dit de skal selv om det er 10 km. Jeg kjente at vkt hadde tatt fra meg sykkel-kondisjonen min, for etter ha syklet og lpt og klatret en hel dag sovnet jeg nrmest stende. De mobbet meg litt for dokumentere for mye, men, ett bilde sier mer enn tusen ord. Og jeg er enig. Jeg m lre meg leve litt mer i nuet og litt mindre digitalt.

Anyways. Ett lite bildedryss:

Etter at vi var ferdige med snekre sammen en huske med Gullestadbrua. Ved hjelp av ett stort gammelt furutre som var helt krekkslig og sage i, da furu er s uffatelig seigt og alt vi hadde var en hndsag. En hodelykt, litt gammelt tau vi fant i fjera og en planke som l slengt i grfta stelte vi i stand middag p en engangsgrill.

Vel hjemme hos Ellinor lagde vi kakao og s tragiske filmer. Men alt i alt har jeg hatt det veldig koselig. Det er alltid morro nr folk vil vre ute og faktisk finne p noe, istedenfor se ned i en skjerm seks timer i strekk. Selv om jeg m innrmme at det er helt ok noen dager det ogs.

- Blogges, Villi.

Habituering hos reguleringstannlegen og reflekspromo

Halla!

Grsdagen gikk stort sett ett i ett, og sette seg ned for brife gikk meg fullstendig hus forbi. For det frste har jeg utviklet tannlegeskrekk, og allerede fr jeg setter meg i bilen har jeg sett for meg smerten jeg innbiller meg f pfrt. P pauserommet hos tannklinikken var alt jeg klarte tenke p pensumet jeg pugget til teorieksamen p instruktrkurs.

Blant annet konkluderte jeg med at grunnen til at jeg ikke kan fordra tannleger m vre at jeg har blitt utsatt for habituering. Sensitivering er nr man eksponeres for en atferd man responderer litt negativt p, ogs responderer man bedre nr man eksponeres. Habituering er nr en negativ respons blir til en katastrofe nr man eksponeres for den utlsende faktor. I mitt tilfelle tannleger med munnbind og tenger jeg er sikre p egentlig er til noe helt annet enn en menneskemunn. Forhpentligvis fr jeg herket av til sommeren da, og da skal det feires!

Det frste jeg pakker ned p Melsom er regntyet. Her er det det frste som pakkes ut. Med unnak av dager hvor oljehyre er det eneste som nytter. Hvis bergenserne har mer nedbr enn oss, sender jeg en regelrett kondulasjon fordi her er oppholdsvr nrmest en myte. Jeg blir like fascinert hver eneste gang. Regn p ruta p internatet gir meg en genuin flelse av nostalgi. Men det er bare ta en tur hjem for hviske vekk tanken om at regn er noe man vil lpe rundt i.

Om kvelden skulle jeg til Flekkefjord for ta mrkekjring. Noe jeg (selvflgelig) ikke hadde ftt med meg at jeg skulle ha. Endelig er det i boks da. For noe herk! Sta, 13-r gamle meg hadde ingen planer om ta lappen fordi jeg kunne bo ett sted med kollektivtransport likevel. Det prosjektet har jeg gitt opp. Hundemennesker m ha bil, de.

Vi hadde frst grunnleggende teori og hei og hopp. Teori. Etter ett halvt r p naturbruksskole ble jeg fascinert av en teoritimene som for det frste holdt seg til pensum, og som for det andre ikke gikk i "nr kan vi g" - sprsml. Men faktiske svar p det lreren spurte om.

Ogs dro vi ut i to biler, hvor vi fikk se forskjellen p noen med og uten refleks. Trolig satt litt p spissen for vre en "aha" opplevelse.

Nr de spurte om jeg brukte refleks sa jeg "ja. hvis jeg har irritert meg over noen som ikke brukte det tidligere p dagen" og "men bikkja har refleks da"

Og snn var det.

Hverdagssyssler

I det siste har jeg egentlig gtt p kronisk sparemodus mens hodet har vrt en karusell tilsynelatende uten stoppknapp. Jeg vet ikke hvorfor det er snn, men snn er det da. Det er litt flaut blogge, for jeg vet at overskuddet dabber av og livet blir surrende rundt rten skoleoppgaver og en annen dokumentar p netflix. N har jeg ferie - og jeg har aldri helt skjnt alle statusene med folk som stappet face fullt av "kjeder meg" - statuser. Jeg tror jeg aner konturene av det n. Angivelig blir det snn med hele det sosiale nettverket, minus ett par bekjente, p andre siden av Norge. I det minste har jeg bestevennen min, Vilja, med meg.

Ikke at hun tilfrer noen store verbale innslag, blir mange monologer hvor den eneste responsen er vipping og tilting p rer. Noen ganger stjeler hun mat i spla, bjeffer p bagatellmessige greier, tygger i stykker tingene mine eller prver gjete biler. En sjelden gang apporterer hun sko, aviser og brusbokser. Ogs drikker hun i vasken. Jeg har fremdeles ett bnd med henne, s klisje kan det hres ut.

Neida, hadde hun vrt menneske hadde hun trolig vrt sterk autist. Men jeg er glad i henne.

Idag har vi sett A dogs purpose p 123.movies. Jeg ville egentlig ikke se den, da det gikk rykter om at en av hundene ble utsatt for litt rffere behandling enn hva jeg er fan av, men s var det en must see.. s jeg klarte ikke holde meg. Det var en emosjonell berg og dalbane, men absolutt en fin film. Holder en knapp p boka da, den elsker jeg!

S da satt jeg der med grnn te og sjokolade, og flte at det hele var en ganske rar kontrast. Og Vilja fikk ett margbein hun mer enn gjerne ville dele, men jeg sa hflig neitakk. S var vi enige.

Hvem er jeg?

Det ser ut som om jeg tar sosialt selvmord. Jeg vil ikke at verden, eller du, skal vite mye om meg. Eller, du kan godt f vite alt. F hre navnet mitt, hvor jeg bor, hva jeg studerer. Bare ikke hvem jeg er. Jeg vil ikke at du skal se srene etter r i ensomhet. Jeg vil ikke at du skal se oppmerksomhetssyken blandet med selvsikkerheten jeg bde mangler og har. Du kan godt f hre om den gangen jeg hakket tenner p fjellet. Den gangen jeg spilte DS p dekk. Og om nr jeg fortalte alle at rosa var en ulykkesfarge. Du fr ikke hre om de gangene jeg flte meg alene. De gangene jeg tenkte p slapset p bakken som en metafor p selve livet. De gangene jeg trakk pusten dypt fr jeg gikk inn p skolens omrde. Jeg er ett produkt. Jeg er en person. Og jeg er en kontrast. Jeg hrer etter. Jeg observerer tekstene i sangene menneskene rundt meg hrer p. Ikke russelter. Det er meningslst. Nei. Srbare sanger. Sanger som betyr noe mer. De sangene man ikke forstr, hvis man ikke lytter. Og lytterne trenger ofte slippe ut sin egen foss av funderinger.

Jeg vil ikke at noen skal forst meg. Men jeg vil forst dem. Hvorfor du unngr yekontakt, hvorfor du hrer p alle de srbare sangene, og hvorfor du alltid spiller dummere enn du er. Jeg vil forst hva som formet deg til den du er, og hvem du er. Ikke navnet ditt, men kanskje at en lrer engang kalte deg hpls. Kanskje er du alltid glad, fordi du har gitt slipp p alle bekymringer. Kanskje er du redd for vre alene. Eller ensom. For det er jeg. Jeg hater ensomhet. Ensomhet i rom med mange venner. Ensomhet i folkemengder. Jeg liker vre alene. Se p sjen, skrible ned tanker, observere forbipasserende. Jeg er ganske klisje.

Alle gangene jeg har undret over hvem jeg er. Og hvorfor. Meningen med at akkurat jeg str her. P jorden. Jeg. Jeg forteller deg om stjernehimmelen, men ikke om endelse netter med krypende redsel for det abstrakte, overnaturlige under pen himmel. Om srbarheten utenp og inni.

Jeg forteller deg ikke om hvite lgner. Om drlige valg. Jeg forteller heller at hei, jeg bor i Vestfold. Hei, jeg har tidligere bodd p Moi. Jeg forteller ikke hvordan jeg mtte telle til ti fr jeg gikk forbi bordene p butikken p Moi. Hvordan jeg spurte meg selv, daglig, hvorfor jeg var vennels.

Jeg vet det n.

Jeg var p utkanten. Utenfor. Alene. Rar. Og sjenert. Jeg gjorde ikke stort for etablere en vennekrets. Sosialt selvmord. Og tidligere venneforhold, p liksom. Og jeg passet aldri inn i den vesle dalen med de fine fjellene. Jeg fant aldri min plass.

Jeg forteller ikke om det. Jeg sier heller, jeg ville ha en ny start. Vokse. Bort. Det hrtes bedre ut enn at ensomheten kvalte meg levende. Og at jeg sluttet og feire bursdag fordi jeg likevel ikke hadde noen invitere.

Jeg er ett barn. Ett voksent barn. Ett barn uten noen ungdomstid, men med mange erfaringer. En old soul. Og jeg vet mye om hvordan det er vre utafor. P kanten. Bare nesten. Social outcast. Jeg forstr veldig mye. Om akkurat det.

Det hender jeg setter meg alene. For huske. For ikke glemme hvordan det var vre den med triste yne, den som sitter litt p utkanten og ikke ser opp. Jeg tror det er viktig. Viktig og huske hvem man har vrt fr man ble den man er.

For jeg. Jeg er en ganske stort paradoks. Jeg er s mye mer enn solskinnshistoriene, navnet og min sosiale status. Jeg er bde trene og latteren min. Bde oppgittheten og entusiasmen. Jeg er like mye alle de gangene jeg har grtt, som alle de gangene latteren har trillet ut av munnen min som perler p en snor.

Det er jeg som kommer med smarte kommentarer. Men ogs meg som ikke ser mennesker inn i ynene. Det er meg som roaster meg selv, men overanalyserer alt alle sier. Jeg er bde lykkelig. Og trist. Bde likegyldig. Og full av empati.

Ett hysensitive menneske, tmt for ambisjoner. For de har jeg ikke lengre. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal bli. Eller hvem. Jeg vet bare at jeg vil vre lykkelig. Hvor klisje det n enn hres ut. Jeg vil vkne og glede meg. Ikke telle timer til jeg kan sove. Til en helg. Til en ny milepel. Nei.

Jeg vil leve for leve. Ikke bare overleve i ett uendelig surr. Dette kan jeg fortelle deg. Jeg unnlater bare og fortelle om alle planene, alle ambisjonene jeg har knust med min egen realisme. Min egen nkternhet. Jeg var engang den som skyt mot stjernene, men s kom verden og reality set in.

Det er bare det. At den man er n, er man ikke for alltid.

Kult.

For tiden skriver jeg. I Word-dokument. Jeg har ftt meg vannflaske, en grnn en, det str cascall p den. Ikke lengre den seige colaen. Det er utafor. Jeg spiser frokost, selv om jeg har mrke ringer under ynene. Og jeg glir gjennom skolen, motivasjonen vet jeg ikke hvor det er blitt av. Nyttrsforsettene mine gr snn passe OK. Alt gr snn passe OK. Kulheten min og. Jeg lytter p dra fr jeg gr ut i gangen, og nr noen sier "Hei" kommer kleine-Tash snikende. Men s har jeg fine mennesker rundt meg. Mennesker som er intellektuellt stimulerende. Som godtar at jeg er teit, og stolt. At de sosiale antennene mine er litt rustne. Hvor klisje det enn hres ut, jeg digger snne mennesker som synes at det er fett at man er en egen kompleks karakter.

For snn er jeg ogs. Jeg liker de som sitter alene i hjrnet. Jeg liker de som kunne hatt en karriere som komiker. Jeg liker de som er kule p nett, men litt smkleine i virkeligheten. Og jeg observerer de som en eller annen flue p veggen. Mennesker. Jeg blir s jvlig fascinert.

Klassen er en pose godt og blandet. En pose Twist. Smgodthylla. Tyggegummihylla. Katt og mus. Hund og katt. Fruktdisken. Alt fra a til .

Jeg har ftt ett tilskudd med kliss i livet ogs. Eller, ett fint menneske til. Egentlig liker jeg kunne vre litt uromantisk romantisk. Fengende. Fanget i det edderkoppnettet jeg aldri skulle falle i. Kult. Jeg tror det er fordi Karl er litt snn innafor-utafor, p en mte. Han er litt som en bok. Mange kapitler jeg ikke har lest, mange kapitler jeg kan lese flere ganger, og noen jeg sitter forundret igjen etter ha lest.

Dette er forresten noen av vennine mine. De er helt p ekte. P min egen skole. Hun ene er en social outcast, med rimelig velfungerende sosiale antenner. Hun andre hrer p sanger jeg tror alle som hrer trenger en klem. De er kule, da. Begge to.

Ogs er det meg, da. Jeg er ett skolelys, men jeg skribler distraherende historier i mitt eget hode i timene. Jeg er drlig praktisk anlagt, men jeg har forvillet meg p en naturbrukslinje hvor jeg har blitt bde sosial og morsom. Kanskje jeg alltid har vrt sosial, og hysterisk. Jeg bare glemmer det. Jeg er en ekstrovert og introvert p n gang, men det hender jeg er kul. Jeg vet ikke, livet gr videre og setningene mine svinger seg fra side til side p Word-dokumentet.

ALENE.

Jeg liker sitte p caf, helt alene, med ett glass brus. Jeg drikker ikke kaffe, men kanskje jeg burde ha begynt med det. Det er liksom det klisjeen er, nippe til sort kaffe - ikke coca cola eller sprite. Mens jeg leser en bok eller ett magasin, eller lytter til verden omkring meg. Men da har jeg valgt det selv. Da er jeg alene med vilje. Jeg er ikke ensom, jeg er bare alene. Det er ikke fordet jeg ikke har noen prate med nr livet blir en jvlig oppoverbakke inn i tilsynelatende evigheten, men fordi jeg har lyst.

Jeg digger og sitte p bussen med en sang i repluggene og titte ut av vindu. Og se alle menneskene som er der, eller som ikke er der. Mens jeg selv durer i en egen boble av ett liv som svidt har begynt.

Idag diskuterte kursholderen og noen av deltakerne om de ville blitt 17 igjen, faen tenkte jeg, og vre tenring suger. Eller, vre under 18 (bil, folkens!) Men s gjr det jo p mange mter ikke det heller.

Jeg liker vre alene. Og jogge. Og sitte p cafe. bussen. Med nesa i ei bok.

Men bare nr jeg har valgt det selv.

For jeg HATER vre ensom.

Les mer i arkivet Juni 2018 Mai 2018 Mai 2017
villemw

villemw

17, Lund

Jeg er 00-modell, og bor for yeblikket p Melsom sammen med hunden min, Vilja. Familien min bor i det lille tettstedet Moi, som ligger i Lund kommune, ett sted svrt f egentlig har hrt om. Jeg har en hel haug interesser, deriblant hund. Jeg liker ogs veldig godt det og kunne utrykke meg gjennom ord - vre seg noveller, dikt, eller bare ett enkelt blogginnlegg. Grunnen til at jeg startet og blogge, var i hovedsak at jeg ville ha en utvidelse av instagram - hvor jeg tidligere har skrevet oppdateringene mine. Og ett sted, hvor mennesker, kan g inn og ta en titt, om de fler for det. Jeg legger ut alt fra a til , egentlig.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker