I'm back bitches!

Jeg tok en halvfrivillig bloggpause som egentlig kom av en snikende skrivesperre som bare skapte kaos i hodet mitt. Den skled rett inn sammen med lrernes paniske "oi vi trenger karaktergrunnlag" innleveringer. Det, en eksamen som gikk til helvete og nedenigjennom, men om ikke annet er det done deal. Egentlig er jeg ingen fan av brenne broer og jeg forsker og holde en god tone med alt og alle, s det at jeg har ftt ett litt distansert forhold til noe som fr ofte dukket opp i hverdagen min er litt vemodig. Jeg nsket aldri at det skulle ende snn, ikke i det hele tatt.

Dessuten s er det snart sommerferie og jeg gruer meg litt, jeg. Jeg pleide alltid og riste p hodet bde to og tre ganger av disse menneskene som postet "kjeder meg" statuser p face i feriene, fordi hallo liksom. Men ha alle vennene sine p andre steder enn Moi, det kommer jo til merkes. N er det rimelig sjeldent jeg er alene, og jeg har ikke vrt ensom siden jeg startet p skolen. Litt utafor - ja. Men ikke ensom.

Anyways jeg er tilbake :*

Ikke gi opp, din idiot.

Har du noen gang blitt fortalt at det er bare gi opp? Du har ikke forutsetningene for lykkes p din side likevel, s du kan like gjerne bare legge deg paddeflat og la den gamle eliten styre og herje?

Det har jeg.

Og det er det siste man burde hre etter p.

Jeg har ftt hre veldig mye om begrensingene mine. Ikke fullt s mye om mulighetene. Jeg har ftt beskjed om kverke min egen hund, om at jeg er usikker, negativ, om at jeg er kjedelig og om at jeg er lat.

Dette late mennesket har ftt hunden sin startklar i klasse 1. Det har ogs ftt hunden sin til ta tog uten problemer. Jeg har ftt til mye mer enn hva de som fortalte meg at jeg ikke kunne, trodde.

Det at jeg ikke gir en reaksjon p ptatte slengbemerkninger av mennesker i 50-ra som jeg har betalt for gjre meg flinkere, burde ikke definere hvor sikker jeg er som person, det sier bare noe om at jeg ikke orker bruke tiden min p oppdra voksne mennesker. Det har de i sin tid hatt en mor og far til.

Jeg er flink. Jeg er fullt klar over det ogs. Hvis man vet at man kan, s er det ikke noe poeng i hre etter p at man ikke kan. Lukk rene, tren, tren og tren.

For snart ett r siden fikk jeg en beskjed som lagde kaos i hodet mitt. Nemlig at det var best om hunden min fikk ei kule, s den kunne slippe leve. For noen mneder siden fikk jeg beskjed om at jeg var en usikker person. S fint at andre kan f sette en snn fin liten merkelapp p meg som sier "SNN ER DU"

Jeg har hatt mange av dem oppigjennom.

S synd at jeg ikke hrer etter.

Hvis man vil noe, virkelig vil noe, s er det ikke mye som kan stoppe en. En god dose viljestyrke kan utrette underverker, og man burde ikke kaste drmmene sine i spla for litt motgang. Ikke for mye motgang heller.

Livet er nemlig ikke en flat bakke, det er en svingete fjellheim fult opp med veier, innsjer, bekker og stier. Hvis man tilfeldigvis blir sittende fast i ett myrhull, s kommer man seg tidsnok opp. Noen ganger trenger man litt hjelp, noen ganger klarer man det p egenhnd.

Det krever innsatsvilje, og masse jobb. Og noen ganger kan man st i speilet og sprre seg "hva om?" "Hva hvis?" Mens man egentlig burde sprre seg selv "Hva er det jeg har ftt til?"

Det er ingen andre enn deg selv som skaper dine begrensinger. Og du kan endre barrierene og skilleveggene med innsatsvilje og krefter. Ta p deg fotballskoene, hent hunden din og tren, gjr den jvla matteleksa.

Du kan.

Jeg kan.

Ikke gi opp, det er det bare quitters som gjr. Og hverken jeg eller du er en quitter.

Bildedryss fra tur med Kristine!

Igr dro meg og Kristine frst p fjelltur, ogs p bytur sammen med Klara og Vilja. Her er ett lite Bildedryss:

Ungdomsskolen fra helvete.

Fr var jeg alltid s selskapssyk, egentlig hendte det at jeg var litt oppmerksomhetssyk ogs. Jeg var utrolig drlig p det og sette pris p alt det gode og fine jeg hadde rundt meg, selv om det var ganske mye. Men jeg flte meg veldig alene og ensom, og det tror jeg m vre noe av det vrste for ethvert menneske fle p. Det er liksom deg mot verden. Meg mot verden.

Jeg husker skikkelig godt frste dagen p LU, Lund Ungdomsskole. Det var faktisk dagen jeg bestemte meg for flytte, og det var dagen hvor jeg la hele Moi for hat. Snakk om vre stigmatiserende. Det ble starten p veldig mange timer hvor jeg stirret ned i sidene p en bok, uten egentlig og lese. Starten p veldig mange kommentarer som bare var dustete. Og det ble 3 r i helvete. Mitt helvete. Kanskje var det himmelen for noen, kanskje er det noen som har glansdagene sine der, men det ble ikke snn for meg.

Jeg fr ofte hre at sstera mi har det vrre enn meg. At jeg ikke har noe og klage over. Og jeg vet n at mye ogs var min skyld. Ikke alt, men mye. Jeg knakk meg selv i tusen biter ved vre alene. Alle hadde sine gjenger og g til, alle hadde sine sporter og sine venner, og alle var sammensveiset. Og selv om noen har det jvlig, s kan du ha hatt det like jvlig du og. Men, jeg hper hun ogs kommer seg bort fra Coop Extra og smplassklisjeen. For hun har det jvlig hun ogs.

Jeg gruet meg lenge til ungdomsskolen. Jeg visste hvem de var, de visste hvem jeg var. P bilder fra 8ende klasse smiler jeg aldri. Det er bare dystert. Hvem skal jeg g til? Hva skal jeg si?

Jeg bare satt der, fremst ved tavla.

Jeg husker at det var ett menneske jeg likte. Antakelig gjorde han bare narr av en litt lost og utafor person, men det fr vre samma faen. Han sa hei. Jeg snakker fortsatt pent om ham til mine nvrende venner, fordi han var en av de f som fikk dratt ut ett par ord av munnen min. Og han var en av de f som var der. Jeg husker godt at vi gikk og snakket sammen hjem var skolen en dag, og jeg burde sikkert ha gitt han en klem og kalt han ett fantastisk menneske. For han hjalp meg sikkert uten vite det selv til klare g p skolen. Og uansett hvordan han kanskje er, s er han RKUL i mine yne. Kanskje dette er en snn liten "de sm tingene"

Her en dag l jeg i sofaen sammen med to av venninene mine (snne har jeg n!) og vi snakket om hvor mye livet forandrer seg p s ufattelig kort tid. Lille meg har n blitt en helt annen meg. Jeg begynner bli mye mer selvstendig, og mye mer ett eget menneske som tar egne valg. Jeg er fortsatt ankret fast i de prinsippene jeg er oppdratt til og ha, men jeg begynner bli veldig lsrivd. Tross alt har livet mitt blitt lagt opp til selvstendighet. Men det viktigste av alt er at n har jeg venner, gode venner.

Jeg er egentlig litt sr-normal, men p Melsom er (sorry not sorry) veldig mange sr-normale eller rare-rare. Jeg liker mangfoldet. Noen ganger. Heldigvis for min del s ble VGS bra for meg, for jeg kjenner mange som har gledet seg og ftt en vidergende opplevelse de ikke trives med. Min har vrt fullt med opp og nedturer, all the time.

S da fr det bare st til. Ungdomsskolen ble som den ble. Jeg kan g i butikken p Moi n. Jeg vet at jeg ikke er alene om ikke ha flt meg hjemme der, men jeg har noe som er mye mer hjemme n. Og noen ganger slr nostalgien inn, s jeg husker de sm fine tingene og. Halla, naturen p Moi er ti ganger bedre enn den her. Jeg savner fjell!

Det frste bildet i dette innlegget er fra ungdomskolen i 8ende klasse, det siste er fra 1VGS. Forskjellen?

Alt.

Uansett hva, ting blir bedre.

Bursdag <3

Den siste uka har jeg gtt gjennom i en slags tilstand av dsing tror jeg. Det har bare skjedd s mye p en gang. Engelsktentamen gikk tja, til helvete. Mattetentamen vet jeg faktisk ikke. Jeg har ett lite hp om at den faktisk gikk greit. Men s skal man ikke hpe for mye heller, det suger s bli skuffet, liksom. Jeg vet ganske sikkert at karakterkortet mitt ikke blir snn som det burde - 5'ere og 6'ere ir. Grunnen? Jeg har fokusert p bde instruktrkurset og ett sosialt liv.

Anyways, nok skolemas og tjas. Jeg ble invitert i bursdag til ei av mine bestevenniner Kristine, og jeg var S glad for at det endelig faktisk var overkommelig og komme! Mens hun har bodd i Sandvika og jeg p Moi har vi ikke ftt sjangsen til mte hverandre s ofte, noe som er utrolig synd da vi har masse felles interesser og alltid koser oss masse i hverandres selskap.

Etter en relativt slkk skoledag med slball (jeg suger! haha) en eller annen film og pingviner jeg bare fikk med meg halvparten av fr jeg mtte lpe p elevrdsmte og fisketur med partiet mitt, s kom jeg meg p en buss og ett tog.

Jeg hadde selvflgelig med meg maskoten og bestevennen min, Vilja, hva ellers?

Hun synes at togturer er det mest oppskrytte i verden, sammen med det faktum at hun m ligge pent og stille og oppfre seg. Men det er veldig greit og f tatt noen korte turer ogs, istedenfor typ snn "sitt stille i 8 timer du"

Moren og kjresten til Kristine hentet meg p togstasjonen, og p ett eller annet vis fikk vi Vilja inn i buret baki bilen dems. Buret er snn.... strrelse Klara, og Klara er ikke s stor. Men det er utrolig hvor jeg fr inn den hunden min, alts. Livet som studenthund :-)

Uansett s fikk hun st sammen med trekkhundene til Hansi og familien, og jeg merker hvor mye hun liker og omges andre hunder. Det er deilig ogs, fordi Shanti var av den oppfatning at alle andre hunder var komplett undvendige. Uansett, s gikk det veldig fint og sette henne inn der.

Etter det startet bursdagen og det var utrolig koselige mennesker selv om jeg var s utslitt at jeg ikke akkurat orket og gi 110% av meg selv, haha. Koselig var det <3

Har dessverre ikke vrt snasne gruppebilde, da det er p mobilen til vennina til Kristine, Ellen, haha. Men har ett av kakene, hihi.

Grss og gru!

Imorgen brer det til Moss klokka tidlig om morgenen, og allerede n dunker hjertet som om brystet mitt skulle inneholdt minst ti jordskjelv. Jeg har en ekkel flelse som forteller meg at jeg har glemt noe, men hva vet jeg ikke. sj. Sist var det debut og jeg trengte liksom ikke prestere noe, n fler jeg liksom kravet har kt. Hper bare det gr litt vr vei. Poter og fingre er ihvertfall krysset!

Sorrry, Jack

Jeg fikk Jack 22.12.16 og siden den gang har han vrt med p utrolig mange reiser. Over ett r sammen, haha. Man skulle kanskje tro at han er ett dyr, en bamse eller noe ala det, men det er faktisk IPhonen min. Dessverre s har han utrolig drlig minne (12GB), selv om alle vennene mine pstr at det bare er jeg som tar altfor mange videoer og bilder og har for mange apper.. Problemet er bare at jeg ikke vil slette hverken bilder, videoer, sanger, smser eller apper. Det jeg derimot vil er kunne ta nye, haha. Jeg er nok det mange vil kalle avhengigg av telefonen min, og jeg elsker dokumentere livet mitt med instaposts og snapvlogger. Snn er jeg bare. Jeg stod lenge funderte istad og konkluderte med at "jeg er intressert i sosiale medier" S n har jeg funnet enda en interesse, haha.

Jeg husker veldig godt en naturfagstime hvor jeg hadde oppe telefonen min for kjapt sjekke noe. Vi har i teorien en mobilfri skole, men egentlig er det regimet slapt som bare det. Jeg tror det er ca to og en halv av lrerne vre som flger det opp. En av disse er naturfaglreren vr som pumper oss med artikler og rapporter 24/7. Han sa sklart at jeg mtte legge fra meg mobilen min, hvor jeg uten tenke meg om responderte at Jack slet med seprasjonsangst. Haha. Alle i klassen vet hva mobilen min heter, og det er ganske vittig for de fleste bruker navnet hans ogs. Det har bare blitt snn, liksom.

Men n har jeg konkludert med at jeg blir ndt til spare penger for f tak i en 128 GB en eller annen gang. Kanskje jeg skal kalle han Jack II, ellernoe.

Gymtime og kong vinter

I dag vknet jeg til den gledelige (not) utsikten av at kong vinter hadde gjort tidenes comeback. Alts, sn, n? For min del s skulle jeg gjerne vrt ferdig med bde kulde og nedbr, men jeg er tross alt bosatt i Norge. P ukeplaner stod det at vi skulle ut og jogge eller g tur, og som den vestlendingen jeg er s tenkte jeg OK, da kler jeg meg etter vret. Tydeligvis er ikke stlendingene av samme oppfatning, for vi ente opp med vre inne og ha crossfit istedenfor. Jeg tuller ikke, det er faktisk ett par kulturforskjeller fra st til vest. Men, jeg begynner bli ganske godt integrert.

P ungdomsskolen valgte jeg av en eller annen grunn fysisk aktivitet i valgfag det siste ret (jeg! som streiket alle gymtimene p barneskolen og rett og slett hatet det) og da hadde vi en del crossfit, noe jeg utrolig nok fant.. moro. Hvorfor veit jeg ikke, men det er helt OK. Og nr vi har styrke s fr vi hre p musikk. I gr s var det jo strlende sol, eller, det er kanskje og ta litt i. Vret tilsa om ikke annet at jeg hadde motivasjon til vre ute noen timer og trene hund. Noe jeg burde i dag ogs, men grss og gru for ett elendig vr. Nei, jeg m komme meg ut f gtt gjennom litt klasse en velser, jeg er bare livredd for at hun skal g lei. Kompliserte greier!

Fredag er ogs veldig alright med tanke p at det er vaffeldag, haha. Det er faktisk utrolig deilig og kunne g kjpe seg en vaffel etter ha pumpa kroppen litt. Eller, innsatsen min i gymmen er ikke akkurat snn at jeg ligger og rister etterp. Jeg burde virkelig gi det lille ekstra, men den gang ei. Trening er egentlig litt grr kjedelig nr det kommer til trene meg selv, mye fordi jeg kan s lite om det. Ogs er jeg ganske lat. Og hvorfor skal jeg. Kanskje jeg skal begynne trene, men det er litt snn at jeg klarer det i to dager fr jeg gir opp og ikke gr tilbake til en plutselig motivasjon noen mneder etter.

Jeg og vennene mine satt i friminuttet og diskuterte (haha wait for it) barne-tv. Det var egentlig ganske moro, og jeg hadde sett mange flere serier enn hva jeg faktisk trodde. Bjrnen i det bl huset, thomastoget, noddy  og enda flere. Husker ikke hva jeg likte best, men de andre (utenom Ada) var veldig engasjerte i temaet. Det eneste jeg visste var at det sikkert var kult, og litt gy fordi det har forandret seg mye siden nr jeg s p det. N er det uskyldig sniklring av matte til barn, og det hadde jeg kanskje ikke hatt vondt av, men likevel er det jo morsommere med hufsa og gjengen.

Anyways, n har jeg skikkelig vondt i yet fordi linsa mi delte seg i to inne i yet mitt, og det var ikke akkurat noen luksus. S n gr jeg med briller med for drlig styrke, er ganske short p linser fordi jeg har brukt dem opp, og jeg har en mattetentamen og ve til. hehey.

 

 

DREP STEVNENERVENE.

Er det noe jeg hater - er det nerver fr stevner. Ironisk nok s sliter jeg latterlig mye med det selv, selv om det eneste det gjr er redusere mine presentasjoner. Og hvor er poenget i det, liksom?

Det er heller ikke snn at jeg stresser ett par timer i forkant, neida, det gr gjerne dager. Problemet med nerver er at det er bra ha litt av det. Men hos meg s koker det over til den grad at det bare delegger hele banen. Man skal ha akkurat riktig mengde med nerver og adrenalin, ikke g rundt tenke p alt som helt sikkert gr galt.

Nr jeg hentet Vilja i sommer hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd at jeg skulle f henne til g mer p fire enn to, s egentlig er det ddskult at jeg KAN g stevner i frste omgang. Jeg har en lei tendens til glemme det at jeg faktisk ikke har hatt hunden s lenge alt i alt. Talmodigheten er ikke det som strekker seg lengst akkurat.

Jeg har ei treningsdagbok som jeg har skriblet litt i. Og gr jeg tilbake noen mneder s kunne ikke hunden min sitt engang. N forventer jeg ett fantastisk klasse 1 program, selv om jeg innerst inne vet at det er mye forlangt.

En av vre "onde sirkler" er det faktum at hun er veldig var ovenfor mine energier. Til vanlig stresser jeg. P stevner s er det hyperventilering og krisemaksimering. Dette leder igjen til at hun mister fokuset p meg fullstendig, og skjer det... vel then we're fucked.

Grunnen til at jeg har s med nerver er rett og slett gamle instinkt. Jeg str p stevneplassen og lister opp alt som kan og (muligens vil) g galt og dette frer til at jeg lser ut fight or flight modus. Dette gjr igjen at de velsene som ikke er automatiserte enten blir altfor vage eller altfor store, og hunden str der som ett sprsmlstegn.

Anyways s har jeg jo i det minste forskt og bli bedre. Og det har jeg gjort med ett par enkle punkter jeg tenkte liste opp, kanskje det er til hjelp :-)

Det jeg har aller mest lyst til etter ett stevne er kunne g ut av banen glise stort fordi jeg har prestert bra sammen med hunden min. Dette fr jeg om det viser seg at alle treningstimene faktisk gir utbytte. Det er ikke f ganger jeg har dratt meg i hret av ren frustrasjon, alts. Og det er heller ikke f timer med trening jeg har lagt i hunden min, tro det eller ei, haha.

Tren, tren og tren

Jeg pleier alltid vre litt redd for prestere drlig, selv om jeg egentlig gjr dette for ha det morro sammen med hunden min. Jeg skal ikke vinne VM. Men det er en fordel og kunne programmet p treninger, for da skal man kunne klare det p stevnet ogs. Det eneste er at jeg kanskje har begynt kreve veldig mye mer av hunden min enn hva jeg har gjort tidligere, og det merkes p henne. 2 r gammel hund i sin "ha ha grenser" - periode sammen med kende krav. Det er en utfordring til tider.

Men dersom man trener med strre utfordringer enn hva man noengang vil komme til mte p under ett stevne, s er det faktisk strre sjangse for lykkes.

Tren p at folk stirrer, at folk kommanderer og at det ropes og lpes rundt en.

BOBLA. Deg og din hund - ikke alle andre!

Jeg har veldig lett for la blikket flake p dommer, publikum, de andre ringene og alle de fantastisk flinke hundene som vandrer rundt p ett stevne. Det er fint, egentlig, men jeg psyker meg selv ut og fr helt hetta. Jeg VIL s gjerne prestere. Ogs er det andre med plettfri fot, perfekt avstand og god flyt. Det er mye bedre og konsentrere seg p seg selv og sin egen hund og heller kunne komme ut av ringen kunne tenke at hehe yes!! dette gikk ikke s vrst.

Sm ml og store ml

Ett eller annet vist menneske sa engang at det ikke var noe poeng i bare ha sm ml man kan klare, man m ha store ml ogs. Mitt er en s lenge bare smml. Jeg setter bde vanskelige og litt enklere ml, slik at vi alltid kan "always look on the bright side of life" mens vi sikter litt hyere.

Syng i hodet

Stevnesangen min er Jungelboken, den gr jeg rundt nynner inne i hodet. Av en eller annen grunn er det relativt avslappende og alt gr mye bedre nr jeg er med.

IKKE SAMMENLIGN

Det er det teiteste man (og jeg) gjr. Alle har ulike utfordringer og alle har ulike problemer og mlsetninger, s det er mye bedre og fokusere p deg og din hund. Hvis Vilja fr god fart ut i ruta er det kjempekult! Mens det kanskje er peanuts for andre.

Slutte psyke ned seg selv

"Hva om" "Tenk om" "Hva hvis" - NEI, NEI, NEI. Det er ikke noe poeng, det er bedre bare gjre sitt beste.

Mengdetrening

On it! Haha! Det er helt innafor dra ofte p stevner og inn i ringen for venne seg litt til hele greia, det kan faktisk hjelpe en hel masse p prestisjen.

God hundetrening!

(Vi har stevne 1. Mai og jeg kjenner allerede at nervene mine har begynt melde seg, grss!!)

Jord, jord og enda mer jord.

Igr hadde vi ett feltkurs med noen studenter p skolen, s dagen gikk i lre masse om *trommevirvel* JORD. Ikke det, egentlig var det okei. Hadde jeg hatt den minste interessen for det (noe jeg ikke har) s tror jeg nok jeg hadde storkosa meg. Vi fikk en god del praksisoppgaver og p slutten fikk vi ha debatt, yay. Jeg var med "bndene" og argumenterte mot ett oppdiktet boligfelt. Fun fun fun. Men alts jeg er glad i debattering og jeg liker innbille meg at jeg faktisk er ganske god p det ogs. Selv om jeg s klart ikke er den beste, s er det noe jeg klarer hevde meg i. Snn tlig ihvertfall.

Uansett, idag har jeg s godt som skrivetrke. Jeg blir alltid helt tappet for motivasjon etter tentamener, og idag hadde vi tentamen i engelsk. P ungdomsskolen betydde det YEY fordi da fikk jeg skrive historier, men n fikk vi bare faktatekster og artikler velge i. Og selv om temaet var Internett "pros and cons" s flte jeg meg helt maktesls. Jeg er sikkerp at en meitemark kunne ha prestert gjennomfre en bedre tentamen enn meg. S egentlig sitter jeg bare hper at alle andre var drligere eller like drlige som meg, uansett hvor drittsekk det er.

Traktorkjring og naturfagsfustrasjon

Idag var det bortimot jvlig og komme meg opp av senga tidsnok til skolen. Russen hadde det morro med st tute og brke utafor internatet klokka 3 om natta, og greit nok at kidsa skal ha det lttis, men jeg vil ha skjnnhetssvnen min. Hehe.

Det gr greit da. Litt sprell en gang i livet skal jeg heller tle, selv om jeg kjente det en smule p morgenkvisten. Ada stod hamra og hamra p dra mi og jeg kunne ikke fatte begripe hvorfor hun ikke bare braste rett inn, men jeg hadde visst lst.

Somehow kom jeg meg til timen tidsnok og velsdet. Vi er delt inn i grupper p tvers av paralellklassene, men idag hadde A-klassen fagdag om jord s det var bare oss fra B-klassen ute i produksjonsfaget.

Parti 3 som er den gruppa jeg er p hadde skog. Det gr bascially ut p forvalte skogen, motorsag, vinsj og hele btteballetten. I starten av skoleret kunne jeg ikke fordra det, da jeg holdt p med fryse meg fordervet uansett hvor mye klr jeg kledde meg i.

Men n synes jeg faktisk det er skikkelig morro. Lissom, sage??? Motorsag??? JA!!

Siden det blste med bde sludd og sn og slushing s tok jeg traktoren. Da fikk jeg sitte inne kjre mens de andre kunne st ute i mkkavret. Hehe. Fiaten (som er traktoren vi bruker i skogen) er mye enklere enn de store traktorene som har femti spaker mer enn hva som er ndvendig, s den syns jeg er alright kjre.

Ikke det. Jeg presterte kjre rett inn i ett tre og skrape det relativt mye opp, fordi jeg prvde unng en svr stein. Men den skulle jeg tydeligvis kjre OVER. Noe som var skikkelig ekkelt egentlig fordi hele traktoren holdt nrmest p tippe, men men. Egentlig s hadde jeg det ganske gy med sikksakkrygging og ekstra gy var det nr jeg kunne sette den i hy serien ned bakken nr vi var ferdige. Da kosa jeg meg assa.

Til lunsj mekka vi tacolefse med kjttdeig, smelta ost og tacosaus. Og OMG hvor digg!!

Etterp satt vi loka i klasserommet, men noe lrer dukket aldri opp s til slutt gikk alle hver til sitt.

N sitter meg og Ada p rommet under hver vr dyne med chips og is med sjokoladesaus og ser fortvilet p hver vr naturfagsrapport. sj. Jeg vil virkelig f den til men det bare GR IKKE.

Valpesyk meg og hardtrening

Skulle bare ta en kort powernap etter middag, og here I am. Var ikke bare litt sliten, alts. (burde ha ryddet rommet og skrevet p naturfagen, men den gang ei)

Mandager er alltid funny fordi jeg fr holde p med favorittingen min i hele verden, nemlig trene hund. Fikk trent endel p klasse 1 velsene i LP utenom ruta, og jeg m si meg relativt fornyd. Skryt for at hunden min var samlet fikk jeg ogs.

Etter treningen slapp vi hele gjengen slik at de fikk frest fra seg. Hun ene i klassen hadde med seg valpen sin, en flatcoat gutt, og SMEEELT.

Var jeg ikke valpesyk fra fr av er jeg det hvertfall n. Vilja tok rollen som tante meget serist, selv om hun tidvis glemte at hun er ganske svr.

Denne uka tror jeg det blir skikkelig hardtrening p meg og pelsen, da vi (hjelpes!) har utestevne 1. Mai i lydighet og jeg har SKIKKELIG lyst p slvmerke. Ihvertfall bedre poengsum enn hva vi fikk i debuten vr. Det var liksom OK, men langt fra bra. W.

Ukens.....

Denne uken har vrt litt opp, litt ned og litt kaotisk egentlig. Har gtt rundt flt at jeg mista en dag, og fundert p livets store sprsml. Men anyways: her er ei litta (erre ikke det de kule kidsa i skam sier a?) oppsumering av uka som har gtt. Forresten s ser jeg ikke p Skam, men kanskje jeg burde begynne med det. Ada og Kim digger det. Snn som tilsynelatende resten av Norge.

Dette er ett causual bilde av meg etter skolen. Vken sa du?

Ukas irritasjonsmoment

NATURFAG. Vi har en artikkel vi m skrive som omhandler temaet trening, kosthold og restutisjon. Jeg kunne egentlig ikke ha gitt mer F i hva jeg putter i munn. Jeg spiser variert, noe som har fungert strlende. Ja, jeg hadde en fantastisk bra flyt men n str det helt bom stille.

Ukas hydepunkt

Det m ha vrt velykka LP-trening. Bikkja fokuserte, jeg fokuserte og jeg klarte sette ting litt i perspektiv. Hva er vel bedre enn komme hjem med en flelse av at man faktisk har ftt til det man vil!

Ikke det, vi har enda masse og jobbe med. S det er hverken NM eller VM i sjikte med det frste, mn med tanke p starten av karrieren vr som ekvipasje da syns jeg faktisk det begynner bli hund ut av henne og frer ut av meg.

Ukens innkjp

Studenter er som mange sikkert vet ikke proppfulle av penger. Min eneste inntekt er stipendet. Anyway, m ha vrt 2 kroners rundstykke p kiwi som falt veldig mye mer i smak enn trt brd til lunsj. Og en pakke grillplser til bikkja. Hehe.

Ukas craving

Av en eller annen merkelig grunn: Burn. Den der helt uskyldige energidrikken jeg aldri fant p tenke p drikke fr jeg flyttet for meg selv. Det er enda uhrt hjemme, liksom. Jeg har ikke kjpt noe srlig av den selv heller - har bare sikla veldig etter den. Prver bruke sunn fornuft rasjonere pengene mine. Budsjett og snne greier som jeg syns er ganske morro helt til noen minner meg p at det er matte. Da blir det litt meh.

Husker frste gang jeg smakte p energidrikk. Det var battery som var mest innafor, og jeg og noen andre kids satt ved ett bord p coopen hev i oss. Men det var aldersgrense og vi slet, for de som jobbet i kassa kjente oss alle hele tiden. Da tok jeg en slurk. Ogs turte jeg ikke mer.

Ukas antrekk:

Alt er fra vetikkehvor. Det er ikke s nye med det, liksom.

Ukas opptur

Hmm, kanskje at meg og Vilja begynner f til samarbeide ordentlig. Ellers s hadde jeg det faktisk ganske gy med dra trr i bekken fra en robt, jeg fikk liksom ledd ganske masse da alts. Frst syns jeg det var rimelig meningslst, men men, meningslst eller ei s er det ikke hver dag man fler man er p krokodillesafari gjennom Amazonas. Selv om det bare var en bekk ved siden av ett jorde, haha.

Ukas nedtur

Jeg har ikke hatt noe snn bank i bordet skikkelig ille. Det har jeg ikke. Tror det m vre nr jeg ble S GLAD fordi vi skulle ha en av favorittrettene mine, fiskegrateng (haha) p internatet... ogs var den full i bein s det ble ikke i nrheten s bra som jeg hadde tenkt.

Ukas tanke

Jeg har (som vanlig) fundert mye, og siden vi har tentamen i engelsk neste onsdag med temaet "online and offline" s har jeg reflektert litt over livet p Internett. Det skremmer meg egentlig litt hvor mange av oss kids som konstant sitter med nesa i mobiltelefonen, men bank i bordet er jeg mye mindre mobilfreak n enn ifjor. It gets better.

God natt

S ligger jeg her, igjen. Vrir meg frem og tilbake i sengen ett par ganger, fr det gr over til hvilelse kast fra den ene siden til den andre. Den indre roen som noen mennesker har virker hinsides og uvirkelig. Hvordan kan man legge hodet ned p puta og sovne? Bare falle ned og la kroppen hvile og bli klar for en ny dag. Ny dag, nye muligheter. Det er ikke det at jeg ikke er trtt. Jeg har ventet p krype inn under dyna og lukke ynene hele dagen. Og n, n nr jeg endelig ligger her med lyset sltt av og mobilen p andre siden av rommet med femti alarmer p, n klarer jeg ikke dysse meg selv inn i svnens slr. Det kommer en tanke snikende, og s fort den forsvinner blir den avlst av en annen. Alt. Ingenting. Jeg betrakter skyggene omkring meg, og skremmer meg selv med tanken p spkelser og andre groteske skikkelser som kanskje lurer og vil ta meg. Tenker p alle de som har sett det samme taket, og de samme veggene som meg. P alle de som kanskje kan ha bodd her. Akkurat her. S kommer alt, alt jeg burde ha sagt og gjort. Alle de ordene mennesker har sagt, kastet og forklart meg. Bde godt, og vondt. Jeg hrer en dyp rst som ber meg om gi opp hunden min, og alle de trstende ordene om at hun er OK. Jeg hrer en litt harsk tone og ser for meg ett vrbitt ansikt med isbl yne som erklrer meg usikker. Kanskje jeg er det. Jeg tror ikke det. Jeg vet ikke helt hva det betyr. Jeg burde ha spurt mannen med det fettete hret og fingre som var sotfargede, antakelig etter alle rene med ryking. Stadig vekk puttet han en ryk i kjeften, og det passet imaget hans godt og ha den der.

Ogs legger jeg meg stille. Konsentrerer meg om ikke bevege meg, bare ligge der med de grgrnne ynene mine lukket. Ikke bevege hverken fingre eller tr. Det er vanskelig og ikke kaste meg fra side til side i den lille sengen, selv om jeg er redd for at en planke eller tre skal knekke nr jeg hiver meg frem og tilbake snn. Aller helst vil jeg vre snn at jeg kan legge hodet ned p den myke puta og falle inn i en svn som gir meg nok energi til nrmest en hel uke p n dag. Men isteden blir jeg hjemskt av tankene mine, av redselen for fremtiden, av fortidens gullkorn og ubehageligheter. Og jeg ligger tenker lenge fr jeg reiser meg opp gr for fylle opp koppen min med iskaldt vann fra springen. Det er en kaffekopp jeg fikk av ei vennine til jul, og den er fengende og vakker. Vannet renner lenge fr det blir kaldt nok, og lyset fra nattbordslampa mi er gulaktig og skjrende etter s lang tid i mrket. Koppen blir raskt fylt helt til randen med gjennomsiktig vske som skvulper om jeg beveger koppen fra side til side eller opp og ned.

Jeg var ikke trst, det er ikke derfor jeg ikke fr sove. Koppen plasserer jeg p nattbordet. Den str pent ved siden av nklene, visa-kortet og ett gammelt bilde. Klikk, sier det, i det jeg trykker p avknappen p nattbordslampa og igjen mrklegger rommet og snur meg rundt. N m det bare g. N m jeg sovne.

Jeg vet ikke helt nr jeg klarer forsvinne fra nuet, inn i en annen virkelighet. Men det gr. Etter endelse timer med frustrasjon har endelig Ole Lukkye kommet til vinduet mitt med pulveret sitt. Og kroppen min slutter rulle fra den ene til den andre siden av den vesle senga. Jeg drmmer. Det m vre en drm.

Bde lat og moteriktig

God kveld alle sammen, eller morgen for den sags skyld.

Jeg tok meg den friheten og snu meg rundt og sove videre etter ha tittet p klokka. Den viste 7. Og det orket ikke jeg forholde meg til, det er tross alt ferie! Og jeg hadde ett eller annet srt mareritt jeg ikke husker noenting av, s skjnnhetssvn ble det ikke. Jeg har drmt s mye spesielt de siste dagene. Frst var det at Vilja hadde HD og AD, s var det at jeg kidnappet ett helikopter og dro ut i skogen for jakte p noen kids, og p vei tilbake kortsluttet helikopteret mitt og jeg ble tatt til fange av en dame som var obsessed med guppiene (en type fisk) sine, haha.

Dessuten drar jeg til Melsom imorgen, og jeg tenkte at hvis jeg ikke nyter den siste dagen FRI, da er jeg smdum. Denne ferien har mlet vrt embrace my lazy side, til mine overordnedes store frustrasjon. De har ftt litt ansvar for pelsen min, jeg ville ha barnefri! Energien min har vrt litt s som s, men jeg satser p at svn + vann + trening gjr susen. Who am i kidding... Neida, jeg skal virkelig prve! Hilsen jenta som spiste pizza og drakk brus til lunsj. Prvde meg p prebrusen til Oskar Sylte, jeg bde liker og misliker den p en gang.

Til ettermiddagen skulle jeg rydde og sage litt. Og jeg bestemte meg for sage tre, med flipflopper og ullsokker. Alt maset om HMS (helse, milj og sikkerhet) var visst helt forglemt...

N ligger jeg og gnisser og irriterer meg grensels over platehelvete jeg har i munn. Tok av reguleringen, og den ble erstattet med noen strenger bak tennene og dette her:

Vi snakkes folkens!

Holiday sweet holiday

Den tradisjonelle pskeferien for det norske folk er vel pskefjell, hytte og en eller annen form for snsport. Egentlig syns jeg det er ganske charming og ser skikkelig koselig ut vre en hel dag i bakken fr man setter seg inn med en kopp rykende varm kakao. Jeg glemmer hvor elendig drlig jeg egentlig er p slalom. Haha!

Jeg har ikke tilbragt min egen fritid med ski p bena, solo og kvikklunsj. Mlet mitt med ferien var nemlig og gjre minst mulig. Det er lettere sagt enn gjort i familien min, for alle har rten ting de skulle ha gjort og gjerne alt p n gang.

S det ble litt ingentinging. Er det i det hele tatt ett ord? Og litt vre-overalt-p-en-gang.

P torsdagen kjrte jeg hjem halvveis i rska etter en uke hvor jeg absolutt ikke var i form i det hele tatt. Deler av uken var jeg i s elendig drlig form i at jeg ikke husker det engang. Sammen med fravrsgrensa er den delen av personligheten som er livredd for g glipp av noe, en helt elendig kombo med vre syk.

De vrige dagene rakk jeg hente meg litt inn, se serie, dra til Kristiansand og sage ned ett tre. Det var liksom pskens happening.

Bloggen hadde jeg nesten helt glemt. Eller, sannheten er vel at jeg ikke har hatt noen som helst motivasjon. Jeg holder p med mange innlegg, men de blir liksom halvferdige. Mye av kaoset i hodet mitt tror jeg vil legge seg litt etter at jeg blir ferdig med instruktrkurset og (forhpentligvis) bestr eksamen.

Anyways, her kommer ett lite bildedryss:

Marshmellows og deeptalk

Bl (engangsgrill fungerer fett det og) + marshmellows + chitchat om alt mulig = <3

Og forlate Evje er alltid trist, for det er ett fint sted med mange lreite mennesker, dessuten er de gode p finne p sin egen morro.

Jeg ruslet litt rundt i Kristiandsand mens jeg ventet p toget. Tittet innom markens, subway, tok meg en tur p kaia, svingte innom coop for handle til sndagsmiddagen. Det er sjelden jeg er i de trakter, men jeg er i det minste mer kjent der enn jeg var. Fr var Kristiansand synonymt med Dyreparken. N har byen ftt mer til seg enn det i mine assosiasjoner.

P togstasjonen fikk jeg meg en ny bekjent. Og ha noen prate hull i hodet p fra Kristiansand til en eller annen stasjon p veien, gjorde meg ingenting.

Vel hjemme snudde jeg nrmest i dra for dra ut med ei vennine. Av en eller annen merkelig grunn er jeg mye mer sosial n enn tidligere selv p Moi. Meg og Astrid har holdt kontakten lenge da.

Vi deler mange tanker og erfaringer. Kan man si.

Med nedpakket lighter og marshmellows kravlet vi oss opp til en av mine desiderte utsiktspostfavoritter. En gapahauk. Idag var hele Moi dekket av tke, men jeg har hatt moments der oppe hvor jeg har tenkt ganske stille at "....stedet er jo pent"

Bde opp og ned var ett prosjekt av dimensjoner. Snen som hellet mot bli til slaps var utrolig vanskelig og f tak i, og jeg sendte en tanke til stlendinger og broddeskoene dems. Kanskje jeg skal f meg ett par snne etterhvert. Det ble en slags klem ett tre-fall p kne- snn er det type tur. Latteren stod det ikke p, da. Og koselig var det. F catchet opp med hverandres liv p to forskjellige sider av Norge. Grillet marshmellows. Sett p utsikten, som for det meste var tkelagt.

Vel hjemme var vi skk blaute etter og ha falt, kravlet, hoppet og snublet rundt i en slapsete sn. S da var det langt fra feil og f kjrt p plata og lagd noe kakao. Flinke meg glemte sukker i den, s det smakte temmelig beskt. Men men, varmt og godt for kropp og sjel.

Lever utenfor skjermen.

Jeg har tilbragt de siste to dagene i en liten fjellbygd, Evje. Her er det svidt trdls dekning, og ungdommene er ute og finner p sin egen morro. Det er sjelden vennene mine fra byer drar ut og lager gapahauker, husker, skyter med pil og bue eller sykler dit de skal selv om det er 10 km. Jeg kjente at vkt hadde tatt fra meg sykkel-kondisjonen min, for etter ha syklet og lpt og klatret en hel dag sovnet jeg nrmest stende. De mobbet meg litt for dokumentere for mye, men, ett bilde sier mer enn tusen ord. Og jeg er enig. Jeg m lre meg leve litt mer i nuet og litt mindre digitalt.

Anyways. Ett lite bildedryss:

Etter at vi var ferdige med snekre sammen en huske med Gullestadbrua. Ved hjelp av ett stort gammelt furutre som var helt krekkslig og sage i, da furu er s uffatelig seigt og alt vi hadde var en hndsag. En hodelykt, litt gammelt tau vi fant i fjera og en planke som l slengt i grfta stelte vi i stand middag p en engangsgrill.

Vel hjemme hos Ellinor lagde vi kakao og s tragiske filmer. Men alt i alt har jeg hatt det veldig koselig. Det er alltid morro nr folk vil vre ute og faktisk finne p noe, istedenfor se ned i en skjerm seks timer i strekk. Selv om jeg m innrmme at det er helt ok noen dager det ogs.

- Blogges, Villi.

Habituering hos reguleringstannlegen og reflekspromo

Halla!

Grsdagen gikk stort sett ett i ett, og sette seg ned for brife gikk meg fullstendig hus forbi. For det frste har jeg utviklet tannlegeskrekk, og allerede fr jeg setter meg i bilen har jeg sett for meg smerten jeg innbiller meg f pfrt. P pauserommet hos tannklinikken var alt jeg klarte tenke p pensumet jeg pugget til teorieksamen p instruktrkurs.

Blant annet konkluderte jeg med at grunnen til at jeg ikke kan fordra tannleger m vre at jeg har blitt utsatt for habituering. Sensitivering er nr man eksponeres for en atferd man responderer litt negativt p, ogs responderer man bedre nr man eksponeres. Habituering er nr en negativ respons blir til en katastrofe nr man eksponeres for den utlsende faktor. I mitt tilfelle tannleger med munnbind og tenger jeg er sikre p egentlig er til noe helt annet enn en menneskemunn. Forhpentligvis fr jeg herket av til sommeren da, og da skal det feires!

Det frste jeg pakker ned p Melsom er regntyet. Her er det det frste som pakkes ut. Med unnak av dager hvor oljehyre er det eneste som nytter. Hvis bergenserne har mer nedbr enn oss, sender jeg en regelrett kondulasjon fordi her er oppholdsvr nrmest en myte. Jeg blir like fascinert hver eneste gang. Regn p ruta p internatet gir meg en genuin flelse av nostalgi. Men det er bare ta en tur hjem for hviske vekk tanken om at regn er noe man vil lpe rundt i.

Om kvelden skulle jeg til Flekkefjord for ta mrkekjring. Noe jeg (selvflgelig) ikke hadde ftt med meg at jeg skulle ha. Endelig er det i boks da. For noe herk! Sta, 13-r gamle meg hadde ingen planer om ta lappen fordi jeg kunne bo ett sted med kollektivtransport likevel. Det prosjektet har jeg gitt opp. Hundemennesker m ha bil, de.

Vi hadde frst grunnleggende teori og hei og hopp. Teori. Etter ett halvt r p naturbruksskole ble jeg fascinert av en teoritimene som for det frste holdt seg til pensum, og som for det andre ikke gikk i "nr kan vi g" - sprsml. Men faktiske svar p det lreren spurte om.

Ogs dro vi ut i to biler, hvor vi fikk se forskjellen p noen med og uten refleks. Trolig satt litt p spissen for vre en "aha" opplevelse.

Nr de spurte om jeg brukte refleks sa jeg "ja. hvis jeg har irritert meg over noen som ikke brukte det tidligere p dagen" og "men bikkja har refleks da"

Og snn var det.

Hverdagssyssler

I det siste har jeg egentlig gtt p kronisk sparemodus mens hodet har vrt en karusell tilsynelatende uten stoppknapp. Jeg vet ikke hvorfor det er snn, men snn er det da. Det er litt flaut blogge, for jeg vet at overskuddet dabber av og livet blir surrende rundt rten skoleoppgaver og en annen dokumentar p netflix. N har jeg ferie - og jeg har aldri helt skjnt alle statusene med folk som stappet face fullt av "kjeder meg" - statuser. Jeg tror jeg aner konturene av det n. Angivelig blir det snn med hele det sosiale nettverket, minus ett par bekjente, p andre siden av Norge. I det minste har jeg bestevennen min, Vilja, med meg.

Ikke at hun tilfrer noen store verbale innslag, blir mange monologer hvor den eneste responsen er vipping og tilting p rer. Noen ganger stjeler hun mat i spla, bjeffer p bagatellmessige greier, tygger i stykker tingene mine eller prver gjete biler. En sjelden gang apporterer hun sko, aviser og brusbokser. Ogs drikker hun i vasken. Jeg har fremdeles ett bnd med henne, s klisje kan det hres ut.

Neida, hadde hun vrt menneske hadde hun trolig vrt sterk autist. Men jeg er glad i henne.

Idag har vi sett A dogs purpose p 123.movies. Jeg ville egentlig ikke se den, da det gikk rykter om at en av hundene ble utsatt for litt rffere behandling enn hva jeg er fan av, men s var det en must see.. s jeg klarte ikke holde meg. Det var en emosjonell berg og dalbane, men absolutt en fin film. Holder en knapp p boka da, den elsker jeg!

S da satt jeg der med grnn te og sjokolade, og flte at det hele var en ganske rar kontrast. Og Vilja fikk ett margbein hun mer enn gjerne ville dele, men jeg sa hflig neitakk. S var vi enige.

Hvem er jeg?

Det ser ut som om jeg tar sosialt selvmord. Jeg vil ikke at verden, eller du, skal vite mye om meg. Eller, du kan godt f vite alt. F hre navnet mitt, hvor jeg bor, hva jeg studerer. Bare ikke hvem jeg er. Jeg vil ikke at du skal se srene etter r i ensomhet. Jeg vil ikke at du skal se oppmerksomhetssyken blandet med selvsikkerheten jeg bde mangler og har. Du kan godt f hre om den gangen jeg hakket tenner p fjellet. Den gangen jeg spilte DS p dekk. Og om nr jeg fortalte alle at rosa var en ulykkesfarge. Du fr ikke hre om de gangene jeg flte meg alene. De gangene jeg tenkte p slapset p bakken som en metafor p selve livet. De gangene jeg trakk pusten dypt fr jeg gikk inn p skolens omrde. Jeg er ett produkt. Jeg er en person. Og jeg er en kontrast. Jeg hrer etter. Jeg observerer tekstene i sangene menneskene rundt meg hrer p. Ikke russelter. Det er meningslst. Nei. Srbare sanger. Sanger som betyr noe mer. De sangene man ikke forstr, hvis man ikke lytter. Og lytterne trenger ofte slippe ut sin egen foss av funderinger.

Jeg vil ikke at noen skal forst meg. Men jeg vil forst dem. Hvorfor du unngr yekontakt, hvorfor du hrer p alle de srbare sangene, og hvorfor du alltid spiller dummere enn du er. Jeg vil forst hva som formet deg til den du er, og hvem du er. Ikke navnet ditt, men kanskje at en lrer engang kalte deg hpls. Kanskje er du alltid glad, fordi du har gitt slipp p alle bekymringer. Kanskje er du redd for vre alene. Eller ensom. For det er jeg. Jeg hater ensomhet. Ensomhet i rom med mange venner. Ensomhet i folkemengder. Jeg liker vre alene. Se p sjen, skrible ned tanker, observere forbipasserende. Jeg er ganske klisje.

Alle gangene jeg har undret over hvem jeg er. Og hvorfor. Meningen med at akkurat jeg str her. P jorden. Jeg. Jeg forteller deg om stjernehimmelen, men ikke om endelse netter med krypende redsel for det abstrakte, overnaturlige under pen himmel. Om srbarheten utenp og inni.

Jeg forteller deg ikke om hvite lgner. Om drlige valg. Jeg forteller heller at hei, jeg bor i Vestfold. Hei, jeg har tidligere bodd p Moi. Jeg forteller ikke hvordan jeg mtte telle til ti fr jeg gikk forbi bordene p butikken p Moi. Hvordan jeg spurte meg selv, daglig, hvorfor jeg var vennels.

Jeg vet det n.

Jeg var p utkanten. Utenfor. Alene. Rar. Og sjenert. Jeg gjorde ikke stort for etablere en vennekrets. Sosialt selvmord. Og tidligere venneforhold, p liksom. Og jeg passet aldri inn i den vesle dalen med de fine fjellene. Jeg fant aldri min plass.

Jeg forteller ikke om det. Jeg sier heller, jeg ville ha en ny start. Vokse. Bort. Det hrtes bedre ut enn at ensomheten kvalte meg levende. Og at jeg sluttet og feire bursdag fordi jeg likevel ikke hadde noen invitere.

Jeg er ett barn. Ett voksent barn. Ett barn uten noen ungdomstid, men med mange erfaringer. En old soul. Og jeg vet mye om hvordan det er vre utafor. P kanten. Bare nesten. Social outcast. Jeg forstr veldig mye. Om akkurat det.

Det hender jeg setter meg alene. For huske. For ikke glemme hvordan det var vre den med triste yne, den som sitter litt p utkanten og ikke ser opp. Jeg tror det er viktig. Viktig og huske hvem man har vrt fr man ble den man er.

For jeg. Jeg er en ganske stort paradoks. Jeg er s mye mer enn solskinnshistoriene, navnet og min sosiale status. Jeg er bde trene og latteren min. Bde oppgittheten og entusiasmen. Jeg er like mye alle de gangene jeg har grtt, som alle de gangene latteren har trillet ut av munnen min som perler p en snor.

Det er jeg som kommer med smarte kommentarer. Men ogs meg som ikke ser mennesker inn i ynene. Det er meg som roaster meg selv, men overanalyserer alt alle sier. Jeg er bde lykkelig. Og trist. Bde likegyldig. Og full av empati.

Ett hysensitive menneske, tmt for ambisjoner. For de har jeg ikke lengre. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal bli. Eller hvem. Jeg vet bare at jeg vil vre lykkelig. Hvor klisje det n enn hres ut. Jeg vil vkne og glede meg. Ikke telle timer til jeg kan sove. Til en helg. Til en ny milepel. Nei.

Jeg vil leve for leve. Ikke bare overleve i ett uendelig surr. Dette kan jeg fortelle deg. Jeg unnlater bare og fortelle om alle planene, alle ambisjonene jeg har knust med min egen realisme. Min egen nkternhet. Jeg var engang den som skyt mot stjernene, men s kom verden og reality set in.

Det er bare det. At den man er n, er man ikke for alltid.

Kult.

For tiden skriver jeg. I Word-dokument. Jeg har ftt meg vannflaske, en grnn en, det str cascall p den. Ikke lengre den seige colaen. Det er utafor. Jeg spiser frokost, selv om jeg har mrke ringer under ynene. Og jeg glir gjennom skolen, motivasjonen vet jeg ikke hvor det er blitt av. Nyttrsforsettene mine gr snn passe OK. Alt gr snn passe OK. Kulheten min og. Jeg lytter p dra fr jeg gr ut i gangen, og nr noen sier "Hei" kommer kleine-Tash snikende. Men s har jeg fine mennesker rundt meg. Mennesker som er intellektuellt stimulerende. Som godtar at jeg er teit, og stolt. At de sosiale antennene mine er litt rustne. Hvor klisje det enn hres ut, jeg digger snne mennesker som synes at det er fett at man er en egen kompleks karakter.

For snn er jeg ogs. Jeg liker de som sitter alene i hjrnet. Jeg liker de som kunne hatt en karriere som komiker. Jeg liker de som er kule p nett, men litt smkleine i virkeligheten. Og jeg observerer de som en eller annen flue p veggen. Mennesker. Jeg blir s jvlig fascinert.

Klassen er en pose godt og blandet. En pose Twist. Smgodthylla. Tyggegummihylla. Katt og mus. Hund og katt. Fruktdisken. Alt fra a til .

Jeg har ftt ett tilskudd med kliss i livet ogs. Eller, ett fint menneske til. Egentlig liker jeg kunne vre litt uromantisk romantisk. Fengende. Fanget i det edderkoppnettet jeg aldri skulle falle i. Kult. Jeg tror det er fordi Karl er litt snn innafor-utafor, p en mte. Han er litt som en bok. Mange kapitler jeg ikke har lest, mange kapitler jeg kan lese flere ganger, og noen jeg sitter forundret igjen etter ha lest.

Dette er forresten noen av vennine mine. De er helt p ekte. P min egen skole. Hun ene er en social outcast, med rimelig velfungerende sosiale antenner. Hun andre hrer p sanger jeg tror alle som hrer trenger en klem. De er kule, da. Begge to.

Ogs er det meg, da. Jeg er ett skolelys, men jeg skribler distraherende historier i mitt eget hode i timene. Jeg er drlig praktisk anlagt, men jeg har forvillet meg p en naturbrukslinje hvor jeg har blitt bde sosial og morsom. Kanskje jeg alltid har vrt sosial, og hysterisk. Jeg bare glemmer det. Jeg er en ekstrovert og introvert p n gang, men det hender jeg er kul. Jeg vet ikke, livet gr videre og setningene mine svinger seg fra side til side p Word-dokumentet.

ALENE.

Jeg liker sitte p caf, helt alene, med ett glass brus. Jeg drikker ikke kaffe, men kanskje jeg burde ha begynt med det. Det er liksom det klisjeen er, nippe til sort kaffe - ikke coca cola eller sprite. Mens jeg leser en bok eller ett magasin, eller lytter til verden omkring meg. Men da har jeg valgt det selv. Da er jeg alene med vilje. Jeg er ikke ensom, jeg er bare alene. Det er ikke fordet jeg ikke har noen prate med nr livet blir en jvlig oppoverbakke inn i tilsynelatende evigheten, men fordi jeg har lyst.

Jeg digger og sitte p bussen med en sang i repluggene og titte ut av vindu. Og se alle menneskene som er der, eller som ikke er der. Mens jeg selv durer i en egen boble av ett liv som svidt har begynt.

Idag diskuterte kursholderen og noen av deltakerne om de ville blitt 17 igjen, faen tenkte jeg, og vre tenring suger. Eller, vre under 18 (bil, folkens!) Men s gjr det jo p mange mter ikke det heller.

Jeg liker vre alene. Og jogge. Og sitte p cafe. bussen. Med nesa i ei bok.

Men bare nr jeg har valgt det selv.

For jeg HATER vre ensom.

Yo!

Titler er ikke helt greia mi om dagen, hvis dere skulle lure.

Man vkner opp ute i den store vide verden en dag, og der blir man til man en dag faller inn i ett mrke for siste gang. I mellomtiden skjer det jvlig mye. Noe er fett, noe ikke fult s kult.... man lever. Finner ut av hvem man er, svarer p alle de florerende sprsmlene og utvikler sin egen person. Jeg er livredd for at min personlige utvikling en dag sier stopp (ikke at jeg tror det skjer) men tenk om!

Jeg har ikke hatt skrivesperre de siste dagene, jeg har faktisk skrevet s mye at vennene mine har ristet p hodet av meg og word-dokumentet mitt. Historien har ikke helt tatt form i hodet mitt, men det har flytt mye lettere enn hva jeg er vant med. Kanskje 2017 er ret hvor lille meg skriver en bok. Hvem vet.

Jeg savner fjellene p Moi, men ellers var det lreit og komme hjem igjen. Noe s absurd som hjemlengsel har jeg aldri slitt med, men det var p grensa i julen, alts.

NYTT R, NYE MULIGHETER.

2016.

ret hvor jeg danset i regnet, istedenfor grte i det. Hvor jeg hylskrek av smerte, mens det satt ord fast i pennen og halsen min. Det har vrt turbulent, en berg og dalbane med flere loops en jeg kan telle p henda. Det har vrt ret hvor jeg sa hadet til det vre ensom. Hvor jeg sa hadet til ikke feire bursdag, fordi jeg ikke hadde noen og invitere likevel. Jeg har begynt leve, p ordentlig, ikke bare p nett. Jeg har mistet, jeg har forskt og forsvinne i ett hull i bakken. Jeg hadde min frste sommerjobb, frste dag p vgs og jeg sang landeplage-sanger rundt ett bl. Jeg sluttet og la vre g i shorts, FUCK at jeg ser ut som en ape. Det er ikke til skade for en levende sjel. ret har tatt fra oss kjente mennesker, mennesker som har satt sitt preg p samfunnet. Men, det har ogs p mange mter vrt mitt r. Selv om deler av det saug s jvlig. Jeg sluttet i 10ende klasse med ordene "n skal jeg aldri tilbake!" Og jeg mente det, da. Jeg har ftt venner som betyr masse for meg, en hund som har gitt meg gr hr og masse latter, og ett mye mer reflektert syn p livet. Og jeg har blitt, som jeg liker se det, mer lreit. Jeg har hatt dager hvor jeg ikke har orket dusje, og hvor en gammel chipspose har tjent som middag, frokost og lunsj. Og jeg har hatt dager hvor jeg frivillig har shinet opp internatrommet med GOT-themesangen p repeat.

Og til slutt, s ble det ret ogs slutt. Mens hunden l p fanget mitt, og klokka slo 00.00 med ett rakettspekter av de grader utenfor. Jeg liker raketter personlig, men jeg liker ikke effekten det har p mange dyr. Dilemma. Og jeg tenkte bare. Fyfaen, for ett r siden var jeg nrmest en annen person! Usikker, vennels (neida, jeg hadde nettvenner) og jeg hatet g ute i gatene. N tenker jeg - fuck it.

Jeg har, som ethvert annet menneske, de velkjente *trommelhvirvel* nyttrsforsettene.

2017

Dette skal bli ret hvor jeg lever for meg selv. Ikke alle andre. ret hvor jeg legger den snikende samvittigheten min litt til side, og kaster fra meg alle tankene om at men jeg srer den og den og de og de. Dette skal bli ret hvor jeg tar frem matteboken, og p ren skjr viljestyrke ker snittet mitt til 5, noe. ret hvor jeg tar meg god tid til oppleve livet, og det vre tenring. Hvor jeg smiler til damen i kassa p Joker, og sier hei og hallo. Istedenfor titte opp i taket i ren og skjr redsel for...folk!? Hvor jeg forhpentligvis bestr en eksamen, som instruktr. Og hvor jeg realiserer mine egne drmmer. Hva enn de er. Og debuterer i LP med bikkja, noe som vil ta svette, blod og trer. 2017. ret som skal bli det beste til n. The best is yet to be....

Da ble det jul, igjen

Vel, nok en jul oversttt. Ir feiret vi sammen med noe av slekta p fattern sin side av min ganske s imponerende stamtavle. Jeg kan ikke klage. Ingen krangling, god middag og brus. Jeg var ogs mye mer takknemlig for alle gavene jeg fikk, enn tidligere. JA TAKK, til bker og klr. Min strste skrekk er f gavekort, for det trr jeg ikke bruke uansett.

Jeg har en plan om bli mer spartansk itilegg. Ikke s materialistisk. Det er jo bare ting. Hjemme kledde jeg opp hunden, sov til klokka 2, og lagde egg til frokost. Ogs tenkte jeg p alle de som ikke er s heldige som meg. Selv om jeg egentlig har hatt jul langt opp i halsen jeg og. Hatet den, til og med. Men jeg tenkte p de som sitter alene. Fy, den flelsen er ikke noe god. Jeg har vrt ensom, generelt ensom, og ja, det var dnn.

Jeg var i det minste takknemlig denne julen. P ordentlig. 100%. Jeg har det jeg trenger og mye mer til. S, akkurat n funderer jeg p om jeg skal ommblere rommet nr jeg kommer tilbake til Melsom. Jeg har litt lyst p dobbeltseng, men det er det ikke plass til. Ogs har jeg lyst f det til ja, se bedre ut. I det siste har jeg blitt litt mer intressert i interir. Jeg tror det er etter alle de krise tilbakemeldingene p romsjekkene. Jaja. Livet gr videre. Rotete soverede eller ei.

God jul (litt p etterskudd, men)

A blessing and a curse?

Det er jammen meg teit. Helt hysterisk latterlig. Hvor opptatt jeg er av alltid vre tilstede p mobiltelefonen min, av alltid vre oppdatert p alle mulige sosiale medier til enhver tid. Det er jo fint, fint at jeg fr flgt med p vennene mine som bor flere mil unna meg, og at jeg kan se tilbake p mine egne opp og nedturer. Fint dokumentert. Snapchat. Instagram. Facebook. Jodel. Weheartit. On and on it goes.

Snapchat har n begynt bruke betinget forsterker. Genialt. Ugjennomskuelig er det ikke. Det har fungert ovenfor meg og halve resterende Norge, selv om det egentlig er ganske latterlig. Jeg klarer ikke vre uten internett i en dag lengre, i frykt for miste streakene mine p en virtuell app! Hva i? Her en helg nr jeg var i Oslo hadde jeg ikke 4G, og jeg bodde ett sted uten nett. Jeg ble helt stressa, og mtte f ei vennine til logge inn slik at jeg skulle beholde streakene mine med en hel haug mennesker.

Betinget forsterkning. Egentlig er det rimelig sleipt. Og dokumentert fungerende. Jeg bruker det ovenfor min egen hund hele tiden, s nr skaperne av snapchat bestemte seg for det samme, vre seg bevist eller ubevisst, tror jeg jeg skal gi de en klapp p skuldera for gjre oss enda mer opphengt i snappe. Det fungerte jo. Dessverre for meg, som febrilsk prver og beholde alle de fine uteknologiske tingene som jeg en gang likte s godt.

Jeg er ikke helt sikker p om det er en negativ eller positiv forsterkning da. Kanskje det er en kombo. Fordi fr jeg sendt den jvla (unnskyld for fy-ord) snappen, s fr jeg jo en slags belnnede stimulus i form av at snappen beholdes. Eller kanskje, kanskje er det negativ forsterkning - fordi timeglasset forsvinner dersom jeg fr sendt snappen i tide, og timeglasset er utelukkende ubehagelig! Tross i at det ikke er noe aversiv, alts, det er ikke fysisk. Selv om man gjerne blir pfrt undvendig mye stress.

S da styrker snapchat responsen min, og jeg blir enda mer opphengt i ubetydeligheten, mobiltelefonen min. Det er jo ikke Jack (ja, den har til og med ett navn... litt fordi den fikk det nr meg og ett par venner drev og diskuterte hvorvidt vi var mobilavhengige. Og jeg kom med at mobilen min hadde seprasjonsangst, med en eller annen anledning) som burde vre det som betyr noe for meg. Men faktum er, smarttelefoner er en uhyggelig stor del av dagene vre. Alt er online, for tiden.

Skal jeg vre rlig, tror jeg ikke det gjr s mye. S lenge man evner legge fra seg mobiltelefonen, nyte godt selskap, ta en tur i skogen gjre ting man synes er givende. Tross alt, smarttelefoner er en stor del av begivenhetene for dagens generasjon, og det som alt annet har sine pros and cons.

Litt regnvrsmusikk

Det ser ned utenfor vindu, eller ser er kanskje ta litt vel hardt i. Etter at jeg flyttet har jeg begynt fle meg s smtt hjemme, f ett snev av nostalgipreg nr det frst regner. Nr jeg fr brukt oljehyre og paraply. Litt vestlending er jeg da fremdeles. Selv om jeg inns at det var en stund siden sist jeg var hjemme nr jeg hverken kunne koden p dra, eller visste hvor serviset n stod. Det regnet da. S jeg mtte bare le litt. Og jeg har n inntatt flere kopper med rykende varm te, spist nringsrik og smakfull frokost, jeg har til og med sovet med nytt sengety (som jeg ikke hadde vasket og lagt p selv)

Ogs er hunden min inne. Litt frihet fra den konstante, gnagende drlige samvittigheten min nr hun str i brakkene p skolen. Selv om bikkja bare logrer fornyd. Hun fr da vrt litt familiehund i feriene, og det tror jeg er bra for bde hennes og min indre stressfaktor.

Selv om pelsen blir dyvt bare av en liten svipptur ut for gjre sitt forndne. Og hunden kryper sammen som den franske madammen hun er, i misnye over at det kan finne p regnes p henne!

Jeg har ogs skrevet en halvferdig liste over nyttrsforsett (som antakelig holder en uke) og de har forandret seg rten hakk siden sist nyttr. Selv om klassikerne om bedre helse fortsatt str der, da. Hvem skal vel ikke trene neste r? Jeg har i det minste en plan om det. S vi fr se hvor god selvkontroll jeg har. Plutselig fr jeg tidenes motivasjonsboost. Selv om jeg vil ha god helse, ikke en smashing sommerkropp (er jo ett bonus, da)

En kompis skulle ha meg og ett par venner med jogge til Gaustadtoppen, ett rimelig ambisist ml, men det er i det minste motivasjon, haha. Ogs skal jeg ikke nekte for at det hres utrolig morro ut. Det er jammen enda en ting jeg savner med Vestlandet, fjellene! Og kunne g ut og ha fjell vandre i. Melsomskogen er jo bare ren flatmark.

Vilja

20. August. 2016

Jeg startet p en reise. Jeg tok med meg ett levende individ som hadde bodd i flere hjem tidligere, en hund som virket vimsete og litt teit, men jeg s noe i henne. Jeg vet ikke helt hva det var. Men hun var noen jeg var villig til kjempe for. Det skulle vise seg og bli en mer motgangsfylt kamp enn jeg noengang behvde og ta med en schfer. Kanskje jeg burde valgt en enklere hund? Har jeg noen ganger tenkt. Men nei, for jeg fler jeg passer sammen med hunden min. Jeg fler en kjemi jeg bare hadde en sjelden gang p agilitybanen med min tidligere bestevenn. Ilpet av de fire mnedene som har gtt har jeg vurdert og slutte helt med hund, men jeg slo det fort fra meg og bestemte meg for slutte med omges steder som fikk meg til tvile p bde meg selv og hunden min. Noen ganger m man revurdere drmmene sine, og veien man har pekt ut for seg selv. Samme hvor bittert det er og hvor lei seg man fler seg. 20. August 2016 hentet jeg en hund som svidt kunne sitt. N kan hun til og med logre, det er rrende. Det er ikke snn at hun str til de perfekte idealene for den rosa drmmen vi alle har. Men hun er en lykkelig, lydig hund til tross for en oppvekst i bur og brakke p en internatskole. Og jeg har mange fine minner sammen med henne. Og flere, flere skal det bli. Hun er kanskje til tider ett esel, og en sta jvel, men hun har ogs yeblikk hvor hun er ufattelig hengiven. Hvor hun jobber slik at jeg nesten fr trer i ynene. Og nr jeg ser tilbake p hvor vi var, ser jeg en enorm forandring. Det er som se tilbake p en annen hund. Vi er blitt en ekvipasje, istedenfor to kranglefanter som ikke er enige med hverandre.

Jeg har ledd, bannet, smilt, kjeftet, grtt og danset. Vi har hatt vre argumenter om at NEI! Madrassen er ingen middag, NEI! jeg er ikke til for hoppes p. Og man apporterer apportbukker ikke flasker!

Vi har ogs hatt treningskter hvor jeg nrmest har hylt av glede fordi alt har fungert utmerket. Hvor jeg har flt at vi har funnet bobla vr og handlet i ett med hverandre. Jeg har lrt en hel haug av denne hunden, bde om meg selv og tusen andre ting. Jeg har trent, jeg har prvd meg frem og jeg har blitt stende og frustrert dra meg selv i hret i hp om finne ut hva jeg som hundetrener m forbedre. Jeg har ledd av hundens pfunn, og av mine egne tafatte forsk p trene henne. Heldigvis er hun talmodig mens jeg knoter meg frem!

Jeg har sett meg blind p henne mens jeg har tenkt at ingenting fungerer. Ogs har en eller annen banket vett i meg og bedt meg se tilbake p utgangspunktet.

Alt i alt, er jeg veldig stolt av min lille shitkid (som ikke er noen shitkid lengre) og nr vi drar hjem til jula skal hun rett i dusjen for hun lukter helt sinnsykt hund!

Long time no see

Denne uken har vrt en loop av intellektuellt fengende underholdning i bde tekst, film og diskusjon. Igr i engelsken satt jeg og tre andre igjen etter at timen var ferdig, fordi vi var s revet med i filmens tematikk og plotlines, det var intenst. Jeg har aldri sett eller hrt om filmen Disconnect fr, men den traff meg virkelig hardt, kanskje fordi tematikken er Internett og dets pvirkning p mennesker i dagliglivet. Og jeg, jeg er en internet addict. Etter ha sett filmen helt til slutten ble jeg sittende igjen med tusen ubesvarte tanker, sprsml og intrykk. Jeg lever meg s ufattelig latterlig inn i hver enkelt karakters emosjonelle tilstand at jeg ikke klarer se slike filmer med mindre noen bokstavelig talt tvinger meg. Det var mange ganger jeg gjemte ansiktet, ynket meg og smgrt. For herregud. Det var en jvlig film. Og den var jvlig bra ogs. P slutten satt jeg der og funderte, og gjennom hele dagen spilte scener seg igjen og igjen i hodet mitt. Ben Boyd, som tok livet sitt fordi noen opprettet en falsk profil og spredde sjinkanderende bilder av ham til hele skolen. Mike som forskte vre ordentlig, men ble revet med av sin bestekompis Frye. Foreldre som ble kjent med barna sine gjennom den virtuelle verden. Og, det vrste er - det er jo snn det er. 2016, hvor internet kan fortelle deg mer om en person enn noe annet. Selv om man kan fremstille seg selv akkurat som man vil, er man alle litt kjendiser som eksponerer livet sitt i strre eller mindre grad.

Idag var vi i samarbeid med den kulturelle skolesekken p forestillingen Pavlov's tispe. Og dette var ogs en svrt...aktuell forestilling. Den tok opp det med fordommer, og hva som definerer hvem vi er. Den var ogs fengende, og tankevekkende. Jeg vet jo at jeg har fordommer. Det er jeg ikke stolt over, men jeg er ganske bevist p at de er der, selv om jeg prver unng dem. Jeg tar meg selv i vre ett drlig menneske til tider, men jeg tar ogs meg selv i vre ett bra ett. Og jeg fokuserer p de bra tingene jeg gjr. Klikkertrener meg selv litt. Det var ihvertfall en forestilling som falt i smak for min del. Det er rart det der, hvordan alle oppfatter ting forskjellig.

Den siste uken har ogs ett sprsml fenget meg i stor, stor grad (kanskje fordi jeg er litt sr)

Tegn ett monster. Hvorfor er det ett monster?

Snn ellers har jeg lidd litt under konseptet skrivesperre, men den har lsnet litt n. Ting gr s bra for tiden at jeg ikke har vrt i mitt dype skrivehjrne p en stund, men jeg har fortsatt lyst til skrive. Jeg digger jo hvordan jeg kan fortelle gjennom pennen min, og fenge og forskrekke.

Vilja er blitt en dannet frken. Eller, vi har kommet oss til det stadiet hvor vi sammarbeider. Det er ikke lengre diskusjon, det er harmoni. Selv med noen sprell og pbelstreker, er det ikke litt sjarmen i det? Hun fungerer. Selv om det er mye iblant. Og vokse opp p en internatskole har sine pros and cons, men hun er i det minste ufattelig fleksibel.

Les mer i arkivet Mai 2017 April 2017 Februar 2017
villemw

villemw

16, Lund

Jeg er 00-modell, og bor for yeblikket p Melsom sammen med hunden min, Vilja. Familien min bor i det lille tettstedet Moi, som ligger i Lund kommune, ett sted svrt f egentlig har hrt om. Jeg har en hel haug interesser, deriblant hund. Jeg liker ogs veldig godt det og kunne utrykke meg gjennom ord - vre seg noveller, dikt, eller bare ett enkelt blogginnlegg. Grunnen til at jeg startet og blogge, var i hovedsak at jeg ville ha en utvidelse av instagram - hvor jeg tidligere har skrevet oppdateringene mine. Og ett sted, hvor mennesker, kan g inn og ta en titt, om de fler for det. Jeg legger ut alt fra a til , egentlig.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits